Rar og fin. Fandenivoldsk og karnevalesk

Maradona er død. Alle går med tildekket ansikt. Det er mørkt allerede klokka fire. Og jeg føler meg ikke så bra jeg heller.

Hvorvidt jeg følte meg bedre i våres husker jeg ikke, det er så lenge siden. Men da gikk det i hvert fall mot lysere tider, bokstavelig talt, for oss alle. Det var da Thorleif Linhave Bamle i Hamar ringte til Angelina Stojčevska i Berlin og spurte om hun ville regissere noe for Teater Innlandet. Shakespeares Julius Cæsar for eksempel. Prøvestart i september, premiere i november. I år. Tilfeldigvis hadde ikke Stojčevska noe å gjøre da. Alt hadde blitt avlyst. Panikkanfallet hun fikk gikk raskt over, det var vår og hun tok sjansen.

«Pandemiens vår og sommer ender opp i politikkens høst», sa hun tidligere i høst i et radiointervju for Teater Innlandet med Kari Slaatsveen. Da var valget i USA ennå ikke blitt avholdt. Nå er det blitt seinhøst, den står igjen i pandemiens tegn. Men Teater Innlandets versjon av det 421 år gamle skuespillet, som sist ble spilt i Norge i 1947, vibrerer på begge frekvensene.

Mot og skaperkraft For det første er det oppmuntrende at en krisesituasjon som truer med å ta livet av, ikke bare utesteder, flyselskaper, hoteller, butikker og tusenvis av andre små og store bedrifter, men også mer abstrakte størrelser som mot og skaperkraft, kan resultere i noe så rart og fint som Julius Cæsar på Teater Innlandet. Et teater som er all over the place, fra Tynset i nord til Kongsvinger i sør. For det andre står kjernen i denne oppsetningen i direkte berøring med noe av det som brenner mest akkurat nå.

Skuespillet bærer tittelen Julius Cæsar, men egentlig er det Cæsars banemann, Brutus, det handler mest om, og derfor har Stojčevska hektet på undertittelen Brutus’ tragedie. Cæsar var som kjent en brutal, herskesyk jævel som insisterte på å fastholde sin status som diktator på livstid, på tross av folkets og omgivelsenes ønske om å gi ham den mer sårbare tittelen keiser (som for øvrig er en semantisk utledning av ordet Cæsar). Til slutt tok Brutus og kameratene hans en for laget og gjorde det nødvendige, med begrunnelsen: «Ikke fordi jeg elsket Cæsar mindre, men fordi jeg elsket Rom mer. Ville dere heller at Cæsar skulle leve, og dere alle dø som slaver, enn at Cæsar skulle dø, og dere alle leve som frie menn?» Vi har hørt den før. Ta livet av drittsekken, så er problemet løst. Og ja, vi har hørt om statsledere som klamrer seg til makten med alle midler og for enhver pris.

Det driter jeg i Jeg hopper på i Elverum før teatret skal videre til Tynset og Koppang. Det hele foregår i et stort, enkelt og finurlig oppbygd baderom med gulv og bakvegg i ett og et vakkert badekar med løveføtter som eneste faste objekt. Aktørene er kledd i en slags kaotisk danderte togaer som de sliter med å holde kontroll på. Rundt nakken bærer Brutus pelsen av et grønt dyr, kanskje en bjørn, med hode og hale, omtrent slik fine damer gikk (og går?) med en hel rev. Cæsar drar på et rødt etterslep som fra begynnelsen antyder hva som skal skje med ham. Han er en merket mann. Eller kvinne. Eller noe annet. «Det driter jeg i», har regissøren erklært. Og det er jo langt på vei i overensstemmelse med praksisen på Shakespeares tid. De fem aktørene sprer seg over et stort antall roller, inkludert massene av plebeiere som er utkommandert som en slags klakkørkveg iført gjenkjennelige røde caps. De prøver forgjeves å forstå hva Brutus vil fram til, der han står på kanten av et badekar og hyler ut sitt forsvar for mordet på diktatoren. Stojčevska kan fort her mistenkes for den typen Forakt For Folket, a la Hillary Clintons «basket of deplorables», som Trump visste å spille på. På den andre siden kommer ikke taleren selv noe bedre ut av det, for han skjønner i hvert fall ikke hvem han snakker til. Og slik får vi, på tragisk og komisk vis, illustrert tomrommet mellom de styrende og styrte.

Permanent resirkuleringsprosess Det episke, postdramatiske regiteatret ligger som en uuttalt grunntone tvers gjennom Julius Cæsar (Brutus’ tragedie). Men det er ikke noe standardisert postdramatisk A4-verk vi her har med å gjøre. Regissør og ensemble tar hele paletten i bruk, helt i tråd med professor Knut Ove Arntzens beskrivelse av det han kaller en «permanent resirkuleringsprosess» i dagens teater i et lengre intervju jeg nylig gjorde med ham: «Det oppstår en mellomting mellom teater som dramatisk og teater som visuell fortelling, ved hjelp av virkemidler som godt kan være inspirert av visuell dramaturgi, av Lecoq, fysisk teater og method acting. Alle disse tingene blander seg. Dagens regissører må forholde seg til et enormt repertoar av muligheter, til et vell av dramaturgiske begreper».

Å ha all verdens valgmuligheter kan fort oppleves som det motsatte av frihet, men ikke her. Demonteringen – og gjenoppbyggingen – av verket kommer til uttrykk i en fandenivoldsk, karnevalesk, absurd versjon av tragedien. Sånn sett tilhører Stojčevska en stadig mer omfangsrik, variert og blomstrende del av det som etter hvert er blitt et slags udefinert tyngdepunkt innen nyere norsk scenekunst, sammen med aktører som Marie Nikazm Bakken og Fredrik Floen, Lisa Lie, Susie Wang, Verk Produksjoner og ikke minst Vegard Vinge og Ida Müller. Skuespillerne er utdannet innen både klassisk teater, ballett og musikkteater, noe de på sett og vis også blir frigjort fra takket være den overordna, utvungne omgangen med virkemidler.

Det hele er akkompagnert av et forførende lydarbeid og en sann hitparade i Quentin Tarantinos ånd, deriblant Bonnie Tylers åttitalls-landeplage Total Eclipse of the Heart.

Gåsehud Man skulle kanskje tro at denne «likestillingen» av kunstneriske virkemidler drukner Shakespeares språklige mesterverk i Erik Bystads gjendiktning. Men det er det motsatte som skjer. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har vaklet ut av teatret med huet fullt av insisterende tekst som jeg ikke har visst hvor jeg skulle gjøre av. Men her setter mangfoldet oss fri til å ta til oss teksten med senka skuldre. Brutus sin avsluttende gåsehudfremkallende replikk før alle dør tåler å siteres i sin helhet:

Cæsar, finn nå fred, langt større ulyst drepte jeg deg med. Å, sol som synker, slik du i blodrød glans går ned i natten, går Cassius’ dag nå under i hans blod. Roms sol er gått ned, dagen endt, nå venter oss skyer, dugg og nød; vårt verk er gjort.

Det var utrolig fint å oppleve en ekte teaterforestilling igjen. Hvem sier at man må gjøre det i Oslo? Togene og bussene går fremdeles.