Politisk kos og musikalsk tyngde

Tema for årets Ultimafestival er “Migration: Music and People in Flux”, og det er i utgangspunktet gledelig at ny festivalsjef Thorbjørn Tønder Hansen velger å gjeninnføre konseptet med å ha ett overbyggende tema for festivalen, etter at forgjenger Lars Petter Hagen gikk bort fra dette i 2016. Jeg synes det har mye for seg å ha et tema som verkene kunne kretse rundt og sees i lys av.

Valget av tema i årets utgave er derimot ikke uproblematisk. Migrasjon er en av vår tids vanskeligste og mest betente politiske saker, og det er som kjent en særs krevende øvelse å blande kunst og politikk. Ultimas forsøk gir seg noen uheldige utslag. På den ene siden blir forsøket på å tematisere migrasjon som noe globalt, tidløst og allmennmenneskelig litt i overkant koselig. Jeg aner et konsensussøkende “one big happy family”-ideal, blant annet i Tønder Hansens tekst i programmet, der han omtaler samtidsmusikkfeltet som en “vital melting pot” som i all sin søkende kunstneriske kreativitet utgjør en “vision for humanity”, og målet er at fremtidens samtidsmusikk skal være “pluralistic and inclusive”. Ikke et vondt ord om inkluderende mangfold som sådan, men er det virkelig samtidskunstens viktigste oppgave å være en samlende brobygger?

På den andre siden er det ikke lett å lage kunst av den brutale og reelle flyktningkrisen, noe åpningskonsertens hovedverk er et eksempel på. Savina Yannatous Wandering Stories er et storstilt multimedialt samarbeidsprosjekt mellom musikere fra Hellas, Tunisia og Norge, med en blanding av levende musikk, lydklipp, tale og video. Kleopatra Korais videoanimasjon antyder kun tematikken til å begynne med, gjennom fragmenter av tekst og illustrasjoner, før den blir stadig mer eksplisitt, og viser bilder av overfylte båter, desperate mennesker og berg av redningsvester. Stemmer snakker på sine egne språk mens engelsk tekst flimrer over skjermen, og vi hører deres grusomme historier, om umenneskelige anstrengelser, uverdige forhold, uegnede redningsbåter, stengte grenser og uvillige myndigheter. Musikken er en collage av ulike uttrykk. Gresk, norsk og tunisisk vokal (Savina Yannatou selv, Unni Løvlid og Lamia Bedioui), og instrumenter fra forskjellige kulturer, blant annet fiolin (Gjermund Larsen), glassharmonika (Camille Norment), ney/persisk fløyte (Harris Lamprakis), yali tambour/tyrkisk lutt (Evgenios Voulgaris). Musikken er melodiøs, vakker og melankolsk, men for det meste ganske friksjonsløs, og den greier ikke riktig å kommentere eller konfrontere de sterke bildene, og fremstår dermed ofte som en ubehagelig estetisering av tragedien. Verket stiller ingen spørsmål, men roper desperat til tilskueren: Hjertet ditt må blø for disse menneskene! Og selvsagt fossblør hjertet og det vrenger seg i magen, men når formidlingen bikker over i ren aktivisme, faller det hele dessverre igjennom som kunstuttrykk.

De som alltid er der Heldigvis rommer festivalen langt mer vellykkede forsøk, som utendørsforestillingen til kompaniet De Utvalgte, Skipet vol. 5. I et nedlagt steinbrudd på Nesodden, lyssatt på spektakulært vis, blandes tilsynelatende fiksjon og virkelighet. Vi får se en rekke svært ulike sekvenser på løpende bånd: Tilforlatelige samtaler mellom hverdagsslitere i en campingvogn, symboltunge visuelle tablåer, snakkende hoder projisert opp på steinveggen, absurde mytiske offerritualer, en gruppe hvite pensjonister med tilhørende kongepuddel på tur i en golfbil, den lokale motorsykkelgjengen som omkranser et blødende hvitkledd offer for en bilulykke, for å nevne noe. I tillegg deltar en gjeng unge gutter med tilsynelatende ikke-norsk etnisk opphav i forestillingen, nevnt kun med fornavn i programmet. Om de er skuespillere eller unge asylsøkere som spiller seg selv, vites ikke. Men de er der, hele tiden, enten de spiller fotball i bakgrunnen, sitter rundt bålet, eller inni et mørkt skogholt, der vi ikke kan se dem. Slik er det kanskje i virkeligheten. Vi vet at de alltid er der, de katastroferammede, også når vi gjør vårt beste for å late som ingenting.

Katastrofens bakenforliggende årsaker Ultimas to samarbeidsprosjekter med Nasjonaloperaen hadde også politiske undertoner av den mer subtile arten. Om ikke direkte relatert til flyktningkrise, så til to av dens årsaker – undertrykkelse og klimakrise. Dadaist Kurt Schwitters ikoniske Ursonate, et dikt bestående utelukkende av det han kalte “urlyder”, blir av den sørafrikanske kunstneren William Kentridge plassert i et visuelt univers. På et lerret flimrer uleselige avissider forbi, og enkle kulltegninger med mer eller mindre klare referanser til (sørafrikanske) politiske og sosiale problemstillinger. De flertydige bildene og mengdene med uleselig avistekst gir gjenklang i det fiktive språkets logikk, og Kentridges deklamasjon av diktet er strålende. Engasjert og nøktern på samme tid, som for å understreke at lydene selv er av ytterste viktighet, ikke innholdet. Hans forsøk på å regissere inn en sanger (Ariadne Greif), og to improviserende musikere (Håkon Thelin og Rolf-Erik Nystrøm), fungerer derimot ikke særlig godt. De entrer scenen med et helt annet uttrykk. Greif spiller hysterisk farse, hun er påtatt konfronterende og fornærmet i sin repetisjon av lydrekkene, og musikkens rolle blir for det meste å understreke flåsete poenger.

Idéen om 2018, av og med Kari Slaatsveen, Christian Eggen og Oslo Sinfonietta, er et forsøk på å se tilbake på 2018 fra et tenkt 2118. På en helt strippet Scene 2, der bakveggene og alt det tekniske utstyret er blottstilt, råder en lett apatisk og avventende forvirring. Musikerne sitter henslengt rundt omkring, eller beveger seg i tilsynelatende tilfeldige mønstre. Slaatsveen forteller påtatt resignert og avmålt om hvor umulig det er virkelig å forstå 2018 fra deres ståsted. Det handler om den varme sommeren, om skogbranner, om Trump og om terror i Paris, og høyttalere kommer ned fra taket og spiller av korte lydklipp med kjente radiostemmer som Kristin Solberg og Fredrik Solvang. Det antydes at dyreliv er utryddet og at klimakatastrofer har inntruffet, og jeg får følelsen av at verden kanskje har gått under, og at dette er et famlende forsøk på å forstå et samfunn som ikke lenger eksisterer. Den rådende tafatte usikkerheten avspeiles i musikken. Nølende og lavmælt, med lange liggende toner og forsiktige rytmer. Forestillingen er morsom, urovekkende og godt regissert, men lener seg kanskje litt for tungt på dette ene engstelig-apatiske uttrykket. Jeg skulle gjerne sett at de tok det absurde og forvirrede noen hakk lenger, og/eller la inn noen tydeligere kontraster og brudd.

På Ultimas avslutningskonsert balanserer performance-ikonet Laurie Anderson også på knivseggen mellom aktivisme og kunst. Hun langer ut mot Trump og legger for dagen et heller dystert syn på tingenes tilstand. På et tidspunkt instruerer hun publikum til å skrike av full hals i ti sekunder over all verdens elendighet. Tekstene er gode og poengterte, men tankene er langt fra nye eller banebrytende. Morsommere er det når hun i saftige vendinger gjenforteller Aristofanes Fuglene og Herman Melvilles Moby Dick med sin egen vri, eller viser frem en gammel video av at hun spiller sin egen mannlige klone. Selv om jeg ofte ikke synes den elektroakustiske musikken hennes er så spennende i seg selv, er hun en mester i å lage en meningsfylt helhet, av anekdoter, videoanimasjoner og lydbilder.

Høydepunkter utenfor politikken De største opplevelsene fra årets festival er rent musikalske. Høyt rager etterkrigsmodernist Karlheinz Stockhausens Mantra fra 1970, for to pianoer, diverse perkusjon og ringmodulatorer. Det er et uhyre komplekst og kompakt stykke, der informasjonen ligger i tykke lag, sirlig plassert i en stram form. Pianistene har svært krevende oppgaver, og Pierre-Laurent Aimard og Tamara Stefanovich legger for dagen en enestående presisjon og musikalitet. I tillegg til sine intrikate og heseblesende pianostemmer, må de stadig snu seg og spille på hvert sitt vesle perkusjonssett, og både de selv og en lydtekniker manipulerer i sanntid tonene som spilles. Det er også teatrale instruksjoner skrevet inn i partituret, som at man skal gjøre hver bevegelse med en gitt affekt eller mine, som å reise seg “sint” opp.

Nesten like interessant som selve konserten, var samtalen med utøverne i etterkant, ryddig moderert av Rob Young. Det er i det hele tatt en fantastisk idé å ha en slik samtale etterpå, spesielt etter et så massivt verk som dette, og få høre i detalj hvordan det er å øve inn, leve med og fremføre verket man nettopp har hørt. Særlig var det opplysende å få høre lydtekniker Marcus Stroppas presentasjon av de tekniske sidene ved stykket, og av sitt kompliserte arbeid med ringmodulatorene, som på ingen måte gir seg selv for teknisk uinnvidde.

Et annet musikalsk høydepunkt var konserten med perkusjonsensemblet SISU (Bjørn Skansen, Bjørn-Christian Svarstad, Tomas Nilsson). De fremførte et nyskrevet bestillingsverk av Lene Grenager, Wood and Metal, som eksperimenterer elegant med nettopp ulike lyder av metallplater og forskjellige trekonstruksjoner. Grenager ble tildelt Arne Nordheims komponistpris denne kvelden, av kulturminister Trine Skei Grande, som så vidt jeg kunne se dessverre forlot stedet før hun fikk høre Xenakis massive Pléïades. Det storslagent anlagte verket er skrevet for seks perkusjonister, og alle skifter mellom tre stasjoner med ulike kombinasjoner av perkusjonsinstrumenter, så hver sats får sitt eget unike klangunivers, det ene mer spektakulært og egenartet enn det andre. SISU ble her forsterket av Anders Kregnes Hansen, Teodor Berg, Kristoffer Almås og Simen Brenden, mens Tomas Nilsson dirigerte.

Vel verdt å nevne er også den kinesiske komponisten Dan Tuns konsert med Oslo-Filharmonien. Dan Tun dirigerer selv, og musikken hans kombinerer en rekke vestlige stilarter med elementer fra kinesisk tradisjonsmusikk, talestemme, diverse rituell symbolikk, og underfundige dramaturgiske morsomheter. I sin lek med sjangre balanserer han stadig på kanten av klisjéene, og noen ganger blir showfaktoren og effektmakeriet kanskje litt vel dominerende. Det er likevel vanskelig ikke å la seg rive med av hans smittende innlevelse. Konsertens klare høydepunkt var imidlertid fiolinist Eldbjørg Hemsing, spesielt i verdenspremieren på fiolinkonserten Fire Ritual – a music ritual for the victims of war, skrevet spesielt til henne. I tillegg til en minst like smittende innlevelse utstråler hun en overbevisende ro, mens hun tilsynelatende fullstendig uanstrengt gir seg i kast med Tan Duns halsbrekkende virtuose melodilinjer.

Tønder Hansens første Ultima etterlater meg med blandede forventninger til fortsettelsen. Jeg krysser fingrene for en videreføring av den gode kombinasjonen av modernismens “klassikere”, nyere musikk og bestillingsverk, og håper på en skarpere behandling av den valgte tematikken.