På hjemmebane

Jeg hadde akkurat ankommet Kirkenes da jeg mottok en brun papirkonvolutt merket med navnet mitt og et rødt stempel: «From “Natalia” — top secret.» Utenfor kafeen hvor jeg satt sto det to menn og snekret opp ei ramme med et par dører i, midt på gata. Ovenfor dørene var det montert en skjerm med spørsmålet «Do the Russians run everything?» På den ene døra sto det «yes», den andre «no.»

Den suspekte konvolutten inneholdt informasjonsmateriale om festivalen Barents Spektakel. Dørene som ble montert opp utenfor var en del av arrangementet, og hadde en slags sensor som telte hvor mange som gikk gjennom dem. Til slutt genereres statistikk over hva folk svarer, både festivalgjengere og mange andre antar jeg, for Kirkenes sentrum er såpass lite at det skal godt gjøres ikke å bli involvert. Selv om festivalen ikke egentlig hadde åpnet ennå, preget den allerede bybildet på flere måter, for da jeg forsøkte å finne kafeens trådløse internett dukket det opp et wi-fi med navn Boris Gleb 2.0.

Russiske forbindelser Boris Gleb, viste det seg, var festivalens barlokale. Det var en gjenskapt versjon av Boris Gleb bar fra 1965, som utgjorde et visumfritt skjenke- og møtested for nordmenn og russere under den kalde krigen. Baren skal ha vært operativ i omtrent seksti dager før norske myndigheter ante uråd og stengte grensen. Under festivalen var stedet igjen åsted for norsk-russisk utveksling, for her var det utelukkende russiske og norske artister som sto for musikken. Og valutaen var selvsnekrede rubler.

Om det ikke allerede er åpenbart, så var årets festivaltema for Barents Spektakel Russland, nærmere bestemt «The Russian connection.» Her er Barents Spektakel på hjemmebane, med sin strategiske plassering og russiske kunstneriske leder Luba Kuzovnikova. Spionasje, konspirasjonsteorier og overvåkning var sentrale inngangsporter, og ble belyst gjennom festivalens tverrfaglige program: I tillegg til konserter, teaterforestillinger, panelsamtaler og kunstutstilling på festivalens hovedsete Terminal B, var bybildet preget av installasjoner, videoverk og performancer.

Kommando og opprør Utendørs på torget i Kirkenes hang et motiv som Morten Traavik angivelig har fotografert ved den tidligere grenseovergangen Skafferhullet. Fotografiet viste et papirark hvor det sto «Det er forbudt å urinere i retning Russland!» på fire forskjellige språk, festet opp med strips på et gjerde. Det forholdsvis enkle verket var både morsomt og relevant med tanke på sted og tematikk, og fikk en til å undre seg over forholdet mellom virkelighet og symboler.

Kunstnergruppa Alt går bra bidro med en annen type statement: De hadde fylt opp Samfundshuset i Kirkenes med 18 store og fargerike faner, hvor noen viste menneskekropper i fritt fall. Illustrasjonene var det russiske kunststudenter som hadde laget. Lokalene fanene sto i tilhører fagforeningen Nordens Klippe, som har sin egen fane med påskriften «Ned med tronen, alteret, pengeveldet». Kunstnerne har tatt utgangspunkt i vår naboskapsrelasjon til Russland, og er inspirert av en av fagforeningens stiftere, pioneren Ellisif Wessel. Hun var politisk aktivist, fotograf og forfatter i Kirkenes i første halvdel av 1900-tallet. Wessel var med på å smugle politisk litteratur inn i Russland før revolusjonen, og bolsjevikene skal ha ansett henne som sin primære kontaktperson i Norge. Fanene sto sånn sett i en interessant relasjon til omgivelsene. Når de på et tidspunkt dannet en parade gjennom Kirkenes ble de i tillegg levendegjort med tydelige sosiale, politiske og aktivistiske assosiasjoner. Likevel virket verket noe ufullendt. Det var vanskelig å samle alle trådene, og jeg opplevde ikke at fanene i seg selv helt greide å bære på den komplekse tematikken som det ble referert til.

Fascistisk fremtidsdystopi De to teaterforestillingene som ble vist under festivalen var påfallende ulike, selv om de begge tok for seg temaene krig og nød. Der Samovarteateret (som i seg selv bedriver utstrakt Russland-samarbeid) med Lost in the horizon inviterte til en black box og et tradisjonelt skille mellom scene og sal, fant Den krevende marsjen av Petter Width Kristiansen sted i det som lignet en militærbunker inne i fjellet. Her ble publikum på nokså hardhendt vis skyflet inn gruppevis. Samovarteateret formidlet krigens elendighet med en inderlig, tekstbasert og frontal spillestil mens Width Kristiansen har vektlagt sanselige, visuelle og dynamiske element. Den første forestillingen ble vel stiv og svulstig mens den siste manglet en del struktur og sammenheng i narrativet sitt.

Likevel kommer jeg til å huske Den krevende marsjen, som hadde premiere i Oslo i september, som en unik teateropplevelse. I begynnelsen satt publikum tett i tett i et telt, før to og to ble tatt med ut etterfulgt av en skudd-lignende lyd. Vi befant oss i en fremtidsdystopi med hungersnød og sykdom, og etter å ha blitt kroppsvisitert og fått helsesjekk (dama ved siden av meg fikk visst også en fik i fleisen) ble vi satt til å se skyggeteater av «vårt folks» opprinnelseshistorie. Visningen var vakkert utført, men litt for lang og innholdet brutalt i den grad at jeg i løpet av en uttværende voldtektsscene begynte å lure på om scenen var berettiget. Samtidig setter jeg pris på at forestillingen turte å være dristig. Slutten var uansett utelukkende positiv og fungerte litt som en varm omfavnelse etter flere harde konfrontasjoner. De grå og industrielle omgivelsene ble forandret til fargesterke og futuristiske landskap hvor jeg fikk vandre på egen hånd og passere skikkelser i enestående og gåtefulle kostymer før jeg til slutt nådde fjellets utgang.

Kunsten og livet Den krevende marsjen var den av festivalens programposter som fremsto mest løsrevet fra den overordnede tematikken. Samtidig skilte forestillingen seg ut ved å kunne tolkes som et alternativt fremtidsscenario hvor Norge er okkupert av en autoritær maktstat. Akkurat den innfallsvinkelen ble stort sett behandlet på en humoristisk måte ellers i festivaluka.

Festivalen som helhet og den gjennomarbeidede måten den forholdt seg til både tema og sted på, var solid. Kirkenes’ historiske, geografiske, kulturelle og politiske betydning gikk som en understrøm i hele festivalprogrammet. Arrangementene kunne ikke ha blitt fremført på nøyaktig samme måte noe annet sted. Dette gjør at innholdet forankres i noe større enn seg selv og at det fremstår som svært relevant. Skillet mellom kunst og virkelighet opphører ytterligere når en av de planlagte bidragsyterne, et russisk militærkor, ble nektet innreise til landet i forkant av festivalen. Det å lytte til sovjetisk visesang på Boris Gleb bar, flankert av outrerte “spioner” med frakk, solbriller og hullete aviser på den ene siden og Frode Berg på den andre, var også en selsom opplevelse hvor jeg fikk lyst til å klype meg selv i armen. Det var et heldig sammentreff, må man vel kunne si, at Berg nylig har blitt løslatt fra Russisk fengsel på bakgrunn av nettopp anklager om spionasje. Barents Spektakel er grenseoverskridende, ikke bare i fysisk forstand.