Øyvind Jørgensen Produksjoner legges ned

Øyvind Jørgensen, en etablert og erfaren dansekunstner, melder at han legger ned stiftelsen Øyvind Jørgensen Produksjoner (ØJP) fordi det ikke er økonomisk forsvarlig å fortsette driften. Jørgensen retter sterk kritikk mot kulturpolitiske myndigheter og de faglige utvalgene for dans i Kulturrådet for at det ikke er mulig å overleve som dansekunstner. De siste årene har vi sett mye debatt om Kulturrådets ordninger kanskje særlig knyttet til hvor vanskelig det er å overleve som såkalt etablert dansekunstner. Jørgensens kompani ble startet i 1994, og i de siste 26 årene har han vært en sentral person i det norske dansefeltet.

Nå retter han kritikk mot bevilgende myndigheter for at han ikke kan fortsette driften av kompaniet. Når jeg spør ham om kritikken svarer han at «det er ikke bare en kritikk av Kulturrådet, men også en kritikk av kulturpolitikere og Kulturdepartementet og deres ansvarsfraskrivelser.» Det utdannes flere dansekunstnere, men det finnes ikke noe apparat for å finansiere kunsten som skapes. Særlig er han bekymret for den fysiske og energetiske dansen:

– Det utdannes flere dansekunstnere i Norge gjennom høyskolesystemene enn det finnes strukturelle finansieringssystemer til å ivareta. Det er mange om beinet, og bevilgningene øker ikke. Det er et stort problem. Investeringen i utdanningen følges ikke opp, og staten må betale mer til arbeidsløse kunstnere. Så dette er ikke ene og alene Kulturrådets feil, men jeg tenker at Kulturrådet de siste årene har valgt en strategi der det kan se ut som kunstnere med konseptuelle og teoretiske overbygninger får støtte i større grad enn fysiske og energetiske uttrykk. Jeg vet ikke, men jeg lurer nesten på om det er en bevisst strategi fra Kulturrådet sin side for å presse departementet til å legge mer penger på bordet.

De siste årene har det vært mye debatt om finansieringsordningen som heter Fri scenekunst – kunstnerskap og som støtter enkelte etablerte kompanier over en periode på fire – fem år av gangen. Det er ikke lenge siden debatten blusset opp igjen fordi flere kompanier som hadde mottatt støtte over ordningen lenge ble tatt ut av ordningen og stod uten finansiering. Jørgensen mener at dette igjen legger ekstra press på prosjektstøtten:

-Flere etablerte kunstnere som tidligere mottok kunstnerskapsstøtte legger ned eller må finne andre løsninger. Når de søker prosjektstøtte på lik linje med alle andre blir det enda større konkurranse.

Handler det også om språk? Er det lettere for kunstnere som driver med konseptuell dansekunst å artikulere prosjektene sine?

Ja, kanskje det er noe der, men det finnes jo flere språk for dans. Dansen har gått gjennom en formidabel utvikling, men kanskje går det på bekostning av selve kunsten når ordene tar over. Jeg tenker at dette er en balansegang mellom kunstens egenart og akademia og hvordan det skal møtes. Også er det noe med tiden og postpostpostmodernismen hvor ting løses opp og fragmenteres. Det er en bevegelse som er kommet langt, og det kan virke som om den konseptuelle kunsten har en høyere stjerne blant sine egne og at et fysisk og energetisk uttrykk blir sett på som litt gammeldags. Det trenger det jo ikke å være. Se på hiphop og urban dance, det er veldig fysisk, i tiden og i stadig utvikling.

Hva slags ordninger burde man ha hatt for å sikre at det går an å leve av å være dansekunstner gjennom hele yrkeslivet?

-Det er et stort spørsmål som vi må sende tilbake til kulturpolitikerne og Kulturdepartementet. Skal vi få det til, må det friske midler til. Det er ikke slik, at de yngre ikke skal få slippe til. Det er særs viktig at vi alle får anledning til utvikling for å ivareta bredde, mangfold, spredning av ulike uttrykk, alder og kunstretninger for å kunne opprettholde ytringsfrihet og demokratiske tildelingsprinsipper også innenfor det frie scenekunstfeltet. På den måten kan de etablerte med kvalitet fortsette også etter at de er blitt 50-60 år.

Hva tenker du det betyr for dansekunsten og dansekunstens fremtid at det er så vanskelig å holde på?

-Det er uforutsigbart å være kunstner. De som er i vinden nå er kanskje ikke det om 10 år, og så har vi et samfunn der det er lagt opp til at man har fast jobb og får pensjonspoeng. Det er dyrt å bo i Norge, og samfunnssystemet vårt har ikke mye fleksibilitet, for de som ønsker å innrette seg annerledes. Er det et sosialdemokrati? Et usikkert arbeidsliv gjør at kunstnere kan bli tapere. Jeg opplever at jeg har vært heldig som har fått holde på lenge, og på tross av at jeg har måttet avvikle stiftelsen, er jeg fortsatt kunstner. Nå har det aldri vært lett å være kunstner, og det blir kanskje ikke lettere, men det er ikke bare å si at man har valgt selv. Enhver stemme er viktig for demokratiet, og vi trenger mangfold i dansekunsten. Ikke ene og alene et elitistisk innforstått bevilgningsfokus.

– Velkomment at Jørgensen løfter debatten Leder av faglig utvalg for dans i Kulturrådet, Peder Horgen, sier at han føler med Jørgensen:

-Fra utvalgets side kan jeg si at vi er bevisste på å støtte både konseptuelle uttrykk og mer fysiske uttrykk. Bevilgningene vil selvfølgelig reflektere utvalgets sammensetning til enhver tid. Men det utvalget som er aktivt nå har i høst hatt en del fokus på representasjon og mangfold på flere plan, det handler både om estetisk uttrykk og om andre parametre. Det er bra representasjon i utvalget fra både rytmisk dans, folkedans og ulik samtidsdans, alt fra traderte praksiser til teoretiske tilnærminger – og diskusjonene om ulike praksiser er høyst levende i utvalget. At kunstnere, som Øyvind her, offentlig løfter debatt om politiske og faglige prioriteringer, og at vi har en for svak dansekunstpolitikk, mener jeg er velkomment.

Hvis det stemmer at konseptuell dans oftere får støtte, reflekterer det søkermassen?

-Vi har mange sterke søknader fra unge kunstnere, det gror godt i dansefeltet. Samtidig ser vi et større spenn i estetiske praksiser som søker prosjektstøtten, og vi heier på mer mangfoldig søkning inn til Kulturrådet. Til sammen er det veldig mange parametre vi ønsker å legge vekt på i fordelingen. Det er helt klart utfordrende å ta hensyn til alle parametrene: Alder og modenhet, rekruttering, konseptualitet, geografi, kjønn, kulturell bakgrunn, formidlingsformer. Man skal ta hensyn til om at det finnes stemmer som har vanskelig med å nå frem vanligvis. Det er en utrolig mangefasettert oppgave. Jeg er sjelden fornøyd med at vi klarer å krysse av på alle boksene så godt som vi burde ha gjort. Og jeg vil ikke avvise at Øyvind kan ha et poeng når det kommer til representasjonen av eldre/modne dansekunstnere, det skal jeg følge videre.

Betyr dette at dere også skulle sett at det kom mer penger til prosjektstøtte for dans?

-Ja, trøkket er voldsomt, dette er en av de ordningene i Kulturrådet med høyest press i forhold til tilgjengelige midler, og det har vært en enorm vekst i søknader på prosjektstøtte dans de siste årene – over 40% økning på to år! Det er fortvilende hvor mange gode kunstnere vi ikke har midler til.

Kulturdepartementet: -Vi vil omtale det nærmere i scenekunststrategien Statssekretær i Kulturdepartementet fra Venstre, Gunhild Berge Stang, svarer dette på henvendelsen om hvilke ordninger man burde ha for å ivareta etablerte dansekunstnere:

– Øyvind Jørgensen har i mange år bidratt til det høye kunstneriske nivået dansen i Norge befinner seg på i dag. Nå er profesjonell dans i Norge i sterk utvikling, både kunstnerisk og i antallet aktører som rekrutteres til dansen. Det gjør at det er stor konkurranse om produksjonsmidler fra ordningene under Norsk kulturråd. Rekrutteringen sikrer at dans som kunstform utvikles og fornyes. Det er bra, men departementet ser også behovet for å utvikle virkemiddelapparatet, slik at kompanier som har etablert små virksomheter med årlig drift opplever større forutsigbarhet og langsiktighet. I budsjettet for 2021 la regjeringen inn statstilskudd til Jo Strømgren Kompani og Verdensteatret. I regjeringens strategi for scenekunst, som vi regner med å legge fram i løpet av våren, vil vi omtale dette nærmere.