Overveldende, kompromissløst og hengivent

De siste ukene har mange norske kunstnere sittet dag og natt foran skjermene og tastaturene sine og spurt seg selv hva de holder på med og hvordan de skal sette ord på det. Men bare den som klarer å gi eget kunstnerskap en tydelig og synlig innramming, med en sammensetning av ord som gir leseren av for eksempel en stipendsøknad en følelse av at her foreligger det en klar idé og en langtidsplan for hva man videre vil ”undersøke”, har sjans.

Kollektiv og affektiv Koreograf Ingrid Fiksdal er i øyeblikket stipendiat på Kunsthøgskolen i Oslo med prosjektet ”Koreografi som kollektiv og affektiv event”. I noe som kan se ut som en selvrefleksjon på vegne av det feltet hun tilhører, stilte hun, i et foredrag på Dramatikkens hus i fjor, spørsmålet om EU-tilpasningen gjennom Bologna-prosessen, med dertilhørende formalisering og standardisering av kunstutdanningene, vitenskapeligjør kunstnerisk utviklingsarbeid på en måte som ikke hører hjemme innen kunsten. Det legges overdrevent vekt på metode og resultatet skal være ”etterprøvbart”, som om det dreide seg om kjemiske formler. Dette er antakelig egnet til å føre mang en kunstner ut i mer eller mindre uløselige dilemmaer etter hvert som skapingen av verket skrider fram og prosessen begynner å leve sitt eget liv.

Men dette ser det ut som Fiksdal har kommet fram til en løsning på: «Don’t try to create and analyze at the same time. They are different processes,» siterte hun komponist John Cage på i et intervju på Kunsthøgskolens nettside i forkant av premieren på den aktuelle forestillingen State, gjort i samarbeid med teaterregissør Jonas Corell Petersen. Forestillingen hadde urpremiere på festivalen Steirischer Herbst i Østerrike i september og spiller nå på Black Box Teater.

Stat og tilstand Begrepet State refererer her både til Staten og til ordet tilstand, som det også kan bety. Fiksdal har lenge vært opptatt av det rituelle, og i det tidligere nevnte intervjuet tar hun utgangspunkt i ”hvordan staten manifesteres gjennom ritualer og hvordan ritualer er med på å manifestere staten”.

Men dette er kun en liten del av hennes prosjekt, som også omfatter ulike måter å involvere, eller omfavne, publikum på. Vi anbringes på stolrekker i en polygon formasjon rundt scenegulvet og får hver utdelt et lite plastglass som danserne fyller opp med akevitt. Denne forestillingen er med andre ord sett med en dram innabords. Hva det eventuelt gjorde med meg, vet jeg ikke, men da jeg i en slags pause midt i ble tilbudt enda en, sa jeg nei takk.

De fem danserne, kledd i farger og former som gir umiddelbare assosiasjoner til noe opprinnelig, noe urfolksaktig, samles midt på gulvet i en sirkel. Hver av dem tar snart på et klede som skjuler alt, også hodet, og begynner å bevege seg inni kledene. En jevn dunking, som fra en pælemaskin som jobber seg nedover i fundamentet, runger ut i salen.

Kledene begynner å anta fremmede former som kan minne om bløtdyr eller fugleaktige vesener som bukter seg rundt hverandre på gulvet. Men så går fellesskapet langsomt i oppløsning. Figurene sprer seg og finner hver sin hvileposisjon, omtrent som hunder gjør når de legger seg til rette.

Transformasjon Slik blir de liggende en stund, helt til de reiser seg opp, smetter ut av kledene sine, vender litt på dem, transformerer dem til noe annet, en slags kapper, og samkjører seg igjen i langsomme bevegelser, mens pælemaskinen har satt opp tempoet og arbeider seg stadig lengre ned i grunnen.

Det ene tar det andre, langsomme samkjørte bevegelser avløses av spastiske, rykkvise. I det ene øyeblikket er de samstemte og samkjørtem for deretter å fragmenteres. Den ene lyden vokser fram i skjul av den andre. Lasse Marhaugs støymusikk blir framført live av to musikere, Heida Mobeck og Anja Lauvdal, som spiller både på pads og datamaskiner. Det er fascinerende å se dem spille med danserne med noe som etter hvert tar form av et lydinferno som får naboen min til å holde seg for ørene under store deler av forestillingen. Men infernoet er velkomponert og intenst, både når det er støy og når det er stille.

Det rituelle og det ”statlige” må vel her like godt kunne forstås som bevegelse og (s)til(l)stand, det rørlige og det stabile, omfavnet av det kollektive og det individuelle. Det rituelle er en del av teatrets og dansens opprinnelse og essens, men blir her tatt ut i en ekstrem tapning. Til tider kan det minne om Meyerholdsk biomekanikk, med industrielle, samkjørte bevegelser hvor alle er avhengige av hverandre. Vekslingen mellom å være én sammenhengende kropp og fem uavhengige kropper er gjort med en slags brutal eleganse som hekter meg på – og holder meg på. Lysarbeidet og musikken, som etter hvert vokser til apokalyptiske dimensjoner sammen med den økende intensiteten i dansernes arbeid, er overveldende, kompromissløst og hengivent.

Kroppslig dynamikk Musikken inneholder ingen synkoper, alt er dunk dunk, men i et flott parti deler danserne, med sine bevegelser, den jevne dunkingen opp i både 6/8, 4/8 og 2/8-takt, samtidig. Det gir den ”umusikalske” dunkingen en kroppslig dynamikk.

Det er det samme temaet som vises fram hele veien, i et utall varianter, men gjort med vilje og intensitet, kroppskontroll og villskap. Du sitter ikke og tenker på teorier rundt kollektiv og affektiv event mens du befinner deg i et rituale og kjenner lukta av svettende dansere.

Til slutt forlater danserne åstedet én etter én mens musikken henger igjen i et rolig og fjernt ekko av det vi har vært vitne til og, ja, med på.