Overskuddsverdi

Verk produksjoner feirer 20 år som teaterkompani med forestillingen Manifest United. I den forbindelse lanserer de også en bokserie om sin virksomhet, og to av bøkene i serien ble lansert på premieredagen. 20 år er lang tid, og jeg har ikke fulgt kompaniet fullt så lenge, men jeg har fulgt dem i gode ti år. Selv om jeg ikke har sett absolutt alt de har gjort i løpet av disse ti årene har jeg sett nok til alltid å ha høye forventninger. Jeg er rett og slett alltid ganske spent på om de har klart det denne gangen. For det er ikke alltid de gjør det, eller jeg blir i hvert fall litt sånn streng skolelæreraktig kritiker som ofte synes at de kunne gjort det bedre. Innimellom har jeg tenkt at forestillingen og estetikken de legger for dagen har mer potensial, og jeg har hele tiden ventet at det neste de skal gjøre er genialt.

I andre bok av jubileumsserien, som er redigert av Anette Therese Pettersen og Runa Borch Skolseg, skriver tidligere teatersjef ved Black Box teater, teaterviter Jon Refsdal Moe, som også har fungert som dramaturg for kompaniet de siste årene, en tekst der han forklarer Verk produksjoners estetikk som en estetikk som dyrker tomrommet. Teksten har han kalt ”En overhengende fare for kollaps”, og når jeg ser tittelen er det noe som går opp for meg. Det geniale som jeg venter på, det kommer ikke. Hele poenget er at jeg tror det skal komme. Verk produksjoner balanserer på en knivsegg mellom genialitet og kollaps, og denne balansegangen gjør at jeg sitter ytterst på stolsetet med spente nakkemuskler og dras inn og ut av det som skjer på scenen. Jeg leter etter innhold og søker etter form, jeg prøver å få forestillingen til å gi mening intellektuelt, kontemplativt og dramaturgisk, men Verk produksjoner er ikke en kabal som jeg kan få til å gå opp. De gir meg ikke syv rette i lotto. Det er et overskudd der et sted som aldri kan plasseres, og det er kanskje her vi skal lete etter det geniale.

Form og innhold I Manifest United har Verk produksjoner tatt utgangspunkt i ulike kunstneriske manifester fra de siste hundre årene. De beskriver det selv som en kakofoni, og det blir ikke oppgitt hvilke tekster de resiterer fra. Jeg er lettet over at de bruker et eksisterende tekstmateriale, jeg har ikke syntes det har vært så vellykket når de har skapt tekstmaterialet selv. Jeg prøver intenst å følge med og høre hva de sier, for jeg tenker at det jo må være i disse tekstene at meningen ligger, der jeg skal finne ut hva forestillingen handler om. Teksten får imidlertid relativt lite plass. Dramaturgien er likestilt, som i et postdramatisk paradigme, og tekstene føles på samme tid både løsrevet og inkorporert i det helhetlige uttrykket. Scenograf Signe Becker har bygget en plankekonstruksjon bestående av tre rom med dører mellom som kan ligne på et uferdig hus. Når det foregår ting i alle rommene samtidig tenker jeg på en middelaldersk simultandramaturgi der ulike bibelfortellinger ble spilt i ulike tablåer etter hverandre. Selv om middelalderens teater ikke passer inn i Hans-Thies Lehmanns postdramatiske paradigme, gir denne opplevelsen meg en følelse av en dramaturgi i bevegelse som også overlater mye til tilskueren.

Forestillingen begynner med at skuespiller Espen Klouman Høiner prøver å bære et stort lerret inn gjennom en av dørene. I ekte slapsticktradisjon får han det ikke til. Han har på seg en sliten malefrakk med flekker og en rar parykk, og over høyttalerne hører vi latterspor. Han får hjelp av de andre skuespillerne, men lenge går det ikke. Til slutt løfter de det store lerretet over døren. Humorformen det refereres til gir assosiasjoner til klovner og fjelebodteater, men også til sitcoms.

Jeg prøver å finne mening og få form og innhold til å passe sammen. Når Håkon Mathias Vassvik legger seg ned på gulvet og Solveig Laland Mohn filmer ansiktet hans som blir projisert på en plate mens hun legger perlekjeder i ulike mønstre på ansiktet, lurer jeg på om det ikke blir litt mye gimmick. Det ligner litt mye på ting man nesten alltid gjør i fri scenekunst. Hvor er manifestet i det, hva er referansen og hvorfor skal de holde på med det der? Jeg har så lyst til at det skal passe sammen alt sammen sånn at jeg kan skrive en intelligent tekst om det etterpå, men dette er før jeg for alvor skjønner at dette ikke er skapt for å tilfredsstille min intellektuelle trang til sammenheng.

Klasse Manifestene er skrevet i et ønske om revolusjon og en idé om at kunst skal være for folket, ikke for borgerskapet. Så der sitter vi, i en borgerlig teaterramme og hører manifester som vil bryte ned den borgerlige kunsten. Man trenger ikke være sosiolog for å forstå at publikummet på Black Box teater på premieren av Manifest United ikke tilhører arbeiderklassen. Opprøret mot borgerskapets kunst som formidles gjennom manifestene blir sånn sett illustrerende for borgerskapets selvforståelse eller manglende sådan. Den folkelige kulturen, representert først med slapstick, står som en kontrast og understreker plutselig at dette er en forestilling om kunst og klasse, og jeg blir veldig bevisst min egen klassetilhørighet der jeg sitter og prøver å gjenkjenne de kunstneriske manifestene de leser fra.

De spiller Grieg, Dovregubbens hall, og skuespillerne blir mer og mer trollaktige. De hamrer i veggene som bare består av papir. En skuespiller har på seg et rottehode. De danser og løper. Spiller mer Grieg, Solveigs sang, jeg tenker at en av skuespillerne heter Solveig, men at det sikkert ikke er der jeg skal lete etter sammenhenger. Saila Hyttinen har på seg en rosa parykk og store tøfler som egentlig ligner på puter som dekker føttene. Hun er helt nydelig når hun roper: ”What is it?! What is it?!” mens hun på slapstickmanér sklir og slår seg når hun ikke ser veggen. Jo lenger ut i forestillingen vi kommer, jo tydeligere blir klasseperspektivet. Eksemplene som velges er tydelige symboler for former for kultur, klovnene og trollene på den ene siden, og ballett og Grieg på den andre. Det bokses litt, arbeidersporten over alle, Solveig Laland Mohn holder en isoporplate over hodet som om det var et skilt og beveger seg som en sånn dame i pausene på boksekamper, vrikker på hoftene og smiler til oss. Plutselig gjør hun dette akkompagnert av norsk folkesang, det høres ut som en gammel dame som synger i et dokumentasjonsprosjekt.

Å finne sammenheng Jeg føler meg litt smart. Jeg har lett etter sammenhenger gjennom hele forestillingen, og synes til slutt at jeg at jeg har funnet det. Når vi har kommet helt til slutten og det spilles en amerikansk arbeidersang om fordelen av å tilhøre en fagforening vet jeg ikke om jeg er lettet eller skuffet. Klasseperspektivet står tydelig frem, arbeiderne som skal melde seg inn i fagforeninger gir blaffen i kunstneriske manifester skrevet av et borgerskap som tror de forstår revolusjonen og som vil fjerne den fjerde veggen og lage kunst for folket. Lenge trodde jeg at det var jeg selv som hadde funnet denne meningen, at det var jeg som dechiffrerte det eller kom med en unik tolkning. Så når fagforeningsfolkesangen spilles er det som om forestillingen konkluderer sammen med meg. Til tross for at jeg er tilfreds, er ikke alle spørsmål besvart og jeg går ikke ut i foajeen med et ønske om å rope om genialitet eller småprate over cavaen på den etterfølgende boklanseringen om at dette er fantastiske greier. Det strammer fremdeles litt i nakkemusklene, jeg er usikker, vil ikke snakke om det fordi jeg er redd for at noen skal si noe jeg ikke skal klare å legge fra meg. Forestillingen vokser i meg, jeg tenker på trollene og lurer på hva de skulle bety. Troll. Det geniale ligger i overskuddet.