Ormebolsshow

Noe av det jeg synes Morten Traavik har vært best på i sitt kunstnerskap er å vise frem at ideologi er estetisk. Da han tredde et kondom på en atomrakett i 2010, viste han frem at den utstilte atomraketten er et fallossymbol for en nasjon. Kondomet viste det overdrevne i den nasjonale fortellingen om forsvarsstyrke og allianser, og verket understreket at måten Forsvaret fremstiller seg selv på er en del av en større nasjonal og internasjonal fortelling. Da han plasserte grensestolper med bilde av Frode Berg på utenfor Utenriksdepartementet i Oslo mens Berg satt fengslet i Russland, var det replasseringen av et nasjonalt symbol utenfor kontekst som utgjorde protesten. Noe av det som gjorde sterkest inntrykk på meg var forestillingen Work in progress som ble gjort i samarbeid med Teaterhuset Avantgarden på Trøndelag Senter for Samtidskunst i september 2013. Det var valgdag, og på scenen spilte en klasse fra Steinerskolen på Ila i Trondheim de forskjellige politiske partiene på Stortinget. Innimellom de små sketsjene fikk vi servert virtuose musikksekvenser utført av i overkant dyktige nordkoreanske skolebarn. Måten ideologiene og barnesynet møttes og satt demokratiet og de demokratiske prosessene i perspektiv, var for meg på det tidspunktet både rørende og poengtert. Det var et faktisk kulturmøte, men det var også både ideologikritisk og -avslørende.

Champagne og travhester Da Traavik først lanserte at han ville lage kunst om og med den da anonyme Facebook-profilen Sløseriombudsmannen, så det også ut som fremvisningen av det estetiske ved profilens ideologi var hovedideen. For meg har det vært åpenbart hele tiden at Sløseriombudsmannen er et estetisk prosjekt. Riktignok plukker han fra kunstneres verk og omkalfatrer bruk og kontekst, men med disse videoene skaper han sitt eget estetiske uttrykk som har et tydelig formål om å formidle et ideologisk budskap om at staten bør bruke mindre skattepenger. Når det engasjerer, er det fordi måten han har satt bilder og tekst sammen på, skaper en latterliggjørende, men også historiefortellende og kontrastfull egen kontekst. Det er kanskje ikke så veldig intelligent gjort, men det gjør det ikke mindre estetisk. I videoen der Traavik lanserte prosjektet og tilsynelatende inviterte Sløseriombudsmannen til samarbeid, stod han i en stall sammen med en hest og drakk champagne. Vitsen var at Traavik, som mottaker av Kulturrådets kunstnerskapsfinansiering, var en rik kunstner som ville møte sin motstander, den kunstfiendtlige Sløseriombudsmannen, til en slags duell. Alt lå her til rette for å vise frem både det ideologiske og det estetiske ved Sløseriombudsmannens prosjekt, og med slagordet om at «dialog er det nye konfrontasjon» fantes det en mulighet for at det faktisk skulle gå an å diskutere den offentlige kunstfinansieringens nødvendighet og muligheter. Debatten for eller mot en skattefinansiert kunstverden er en politisk debatt, og for de av oss som mener at bred tilgjengelighet på scenekunst og et aktivt og variert kunstfelt er et gode, kjennes det etter hvert viktig at denne debatten kan tas i ryddige former.

Traavik selv kaller kunsten sin for hyperteater. Tanken er at kunsten er pågående og eksisterende utenfor teatersalene. Kunsten skal gripe inn i virkeligheten, og ikke være noe annet enn virkeligheten. Dette er greit nok, å skille mellom kunst og virkelighet er ofte en fåfengt øvelse, og begge deler påvirkes av hverandre, men det er ikke sånn at hele verden er en scene, og å delta i en kritisk offentlighet er ikke det samme som å delta i et kunstverk. Som kritiker blir det å skrive en kritikk av selve forestillingen en annen type øvelse hvis man er nødt til å forholde seg til hyperteatret. For på hvilken måte skal debattene som har vært i forkant og som ofte har funnet sted i mindre offentlige forum leses som en del av kunstverket, og på hvilken måte kan dette stå på helt egne ben? Verket finnes i dag bare som del av en debatt som til tider er, helt berettiget, blitt både emosjonell og hissig, men må allikevel kunne bedømmes i kraft av seg selv. Om ikke av andre grunner, så får det være fordi vi får en kjedelig og masete verden hvis Facebook-debatter får kunststatus.

Tafatt politikk Scenen på Ole Bull scene i Bergen er dekket med sekker som enten har logoen til Kulturrådet på seg og skal se ut som pengesekker eller er brukt til å bygge det som ser ut som skyttergraver. Over scenen står det sløserimed store, lysende bokstaver. Cabaretestetikken er tydelig og passer godt til Ole Bull scene der spredte stoler er plassert rundt omkring i lokalet med små bord og servering ved bordene. Etter at Traavik.infos bedriftssjaman Ronald Kvernmo har renset rommet, tar kunstnerisk leder på BIT Teatergarasjen, Sven Åge Birkeland, plass på en seng som står foran scenen og leser opp en tale om sin grandonkel Arne. Han forteller om betydningen av folkebibliotekene og tilgangen på kultur for en gammel mann i distriktene. Det er noe påfallende tafatt ved det. Selv skjønner jeg ikke poenget i å snakke om betydningen av biblioteksordninger når temaet er fri scenekunst. Kristin Danielsen, direktøren i Kulturrådet, gjorde også det i den etter hvert ganske berømte podkastepisoden der Kulturrådet inviterte Sløseriombudsmannen til å delta. Biblioteker og innkjøpsordningen er det lett å forsvare, og selv om et parti som Liberalistene og Sløseriombudsmannen sikkert også synes at alle heller skal kjøpe bøkene sine selv, så er biblioteksdrift lite kontroversielt, og det er vanskelig å latterliggjøre utlån av bøker. Siden jeg også synes BIT har vært avmålt og forsiktige i sitt forsvar av co-produksjonen, skulle jeg ønske at forsvaret for den frie scenekunsten var mer flammende, mer ektefølt og mer poengtert. Ikke minst hadde forestillingen vært tjent med å innlede med noe som satte agendaen og viste hvor den ville plassere seg. Istedenfor preger tafattheten forestillingen.

Det er nok av showstemning, og innimellom er det underholdende. Det er lagt opp til en cabaretdramaturgi der ulike poster følger hverandre, og det virker som om deltakerne har mye av regien på sine egne innslag selv. Zahid Ali og Shabana Rehman prøver å holde det hele sammen, og særlig Ali kommer med flere morsomme kommentarer fra sidelinjen jeg synes kunne fått enda mer plass. Performancekunstner Julian Blaue holder et performanceforedrag om verdien av penger, og selv om Blaues eventuelle budskap ikke helt klarer veien fra scene til sal, så er det en festlig kontrast. Helge Jordal dukker opp som Jeppe i baronens seng og minner meg om hvor deilig det kan være med skolerte skuespillere selv om jeg heller ikke her helt ser konteksten.

Manglende fokus Det er imidlertid vanskelig å få helt grep om hvor fokus for forestillingen ligger. Der motstanderen i videoen fra desember 2019 synes å være de som er i mot offentlig finansiering av fri scenekunst generelt og Sløserimobudsmannen spesielt, har fokus sakte, men sikkert dreid seg mot den norske scenekunstoffentligheten. Kunst trenger ofte motstand i seg for å bli bra, og jeg skal ikke påstå at den ene motstanderen er bedre enn den andre rent kunstfaglig, men det endrede perspektivet gjør forestillingen ufokusert. Ganske tidlig viser Traavik frem en Facebook-oppdatering av Mia Habib, publisert samme dag som forestillingen spilles, der hun kritiserer ham for å ha delt et bilde av henne i promoteringen av forestillingen. Traavik lar sin styreleder og advokat Morten Grønvigh svare at de er godt innenfor sitatretten. Det er imidlertid ingen som har ment noe annet, og poengteringen av Facebook-posten bidrar til å plassere hva som skal forstås som forestillingens konfliktdriver. Opplistingen av alle som har takket nei til å være med i forestillingen og den sjamanistiske innhentingen av Mårten Spångberg bidrar også til å skape et inntrykk av at drivkraften ligger i denne avvisningen mer enn i de politiske konfliktlinjene.

Fra begynnelsen av presenteres norske scenekunstneres motstand mot prosjektet som forestillingens tema. Allikevel synes det som utgangspunktet for den dramaturgiske konflikten skal være at Traavik mottar mye skattepenger. Dette uavklarte forholdet til konfliktene gjør at det ikke virker som om det står noe på spill. Det er litt synd for et prosjekt som har promotert seg selv som både konflikt- og sannhetssøkende. Når Are Søberg, som er den som har stått bak kunstdelingene på Facebooksiden til Sløseriombudsmannen, inntar scenen, overbeviser han ikke egentlig om at han bryr seg så veldig mye. Han fremstår med en laissez-faire-holdning og som om dette ikke angår ham. Han er tydelig på at han mener skattebetalt kunst er galt, men virker som han ikke bryr seg om kontroversene. For at det skal være litt motstand, leser Rehman opp det åpne brevet kunstner Mette Edvardsen skrev til Søberg her på Scenekunst.no. Som svar til det trekker Søberg litt på skuldrene, han synes ikke det er noe hyggelig at hun har mottatt hets, men mumler noe om at andre ikke får skattepenger, sammenligner det med politikere som mottar hets etter å ha blitt omtalt i media og sier at videoen fra Edvardsens forestilling er delt i sin helhet. Mímir Kristjánson er den eneste som forsøker å skape litt engasjement for sitt eget politiske ståsted, og selv om det er noe ved presentasjonen som oppleves litt påtatt og overdrevet, så er det fint å høre faktiske argumenter for at kunst er tilgjengelig for flere enn et fåtall. Men når ingen egentlig er uenige, blir også ordene hengende i luften uten tyngde.

På et punkt møtes Traavik og Søberg foran scenen. Traavik sier at det ikke kan komme til en løsning dem i mellom ennå fordi det skal være en forestilling til. Han fortsetter med å si at han liker Søberg, men at de ikke kan ha kontakt på noen uker før de skal møtes igjen i del 2 av prosjektet. De motsetningene som måtte være mellom dem er ikke blitt introdusert dramaturgisk, Traavik har aldri fått befestet at hans kamp er for statlig kunstfinansiering, og jeg lurer på hva som er formålet med å presentere dette som en konflikt mellom dem når ingenting er gjort for å gi publikum en opplevelse av det står noe på spill for noen av dem. Når ingen egentlig virker uenige oppstår det ikke noe konfliktgrunnlag, og det kan hende at det er dette som igjen gjør at deltakernes meninger virker så tamme.

Ideologiens avsløring Når ingenting står på spill og ingen er villige til å kjempe for narrativene sine, har innholdet heller ingen ideologisk slagkraft på hverken den ene eller den andre siden. Det er vanskelig å hisse seg opp, og det er vanskelig å føle at noen har rett. Jeg trodde aldri jeg skulle være den som skulle etterlyse mer ideologi i teatret, da jeg alltid har tenkt at teatrets viktigste oppgave er å avkle dem. Men hvis ideologiene skal avkles og vises frem som det de er, må de også etableres først. I de debattene som har vært i kjølvannet av Sløseriombudsmannens delinger av klipp, påfølgende hets som har rammet enkelte kunstnere enten i kommentarfeltene eller i private innbokser, Kulturrådets podkast med intervju av en anonymisert Søberg og seminaret 8. april, har det handlet lite om politikk. Det har gjort at vi ikke har fått en diskusjon om betydningen av offentlig finansiert kunst. Traavik har faktisk hatt en mulighet til å dreie debatten tilbake. Han kunne tatt et tydeligere standpunkt for offentlig finansiering av kunst, men ikke minst kunne han ha gjort alvor av at dialog er bedre enn konfrontasjon. Der sosiale medier er en konfrontasjonsmagnet, er menneskemøter det ikke. På Sløseriombudsmannens side og i kjølvannet av den, har det oppstått et ormebol der måten man uttrykker seg på er respektløs, stygg og nedsettende. Dette ormebolet er en del av en kompleks verden, en verden som inneholder store spørsmål om klasse og tilgjengelighet, om ideer og toleranse og om kunst og virkelighet. Spørsmålene handler ikke bare om politikk, men vi må ikke miste politikken av syne. Hvis vi skal besvare spørsmålene og fortsette kampen for kunsten, trenger vi også en virkemiddelanalyse, en avkledning av forutinntattheten og en åpning av perspektivene, ikke bare et ormebolsshow.