Ombud mot kunstnertrakassering

Sløseriombudsmannen, en spinndoktor-side for mikro-partiet Liberalistene, har de siste årene fått legge premissene for en pervertert kunstnerdebatt som Nina Kraft i Kulturplot 22. april kaller «orkestrert trakassering». Liberalistene er et politisk parti som vil legge ned den norske samfunnsordenen slik vi kjenner den. I stedet for at mediene har ettergått denne Facebook-aktøren, har både media og politikere svelget agnet med søkke og snøre og bidratt til å spre Sløseriombudsmannens utgytelser, det kulturrådsleder Lars Petter Hagen i Aftenposten 23. april karakteriserer som «manipulering av informasjon for å fremme sitt eget politiske budskap» «Som kunstner, eller offentlig aktør, må man akseptere en risiko for uthenging. Jeg tror ikke man kan lage et samfunn der man kommer unna det,» sier journalist og Rødt-politiker, Mimir Kristjánsson, medlem i Ytringsfrihetskommisjonen, og nå også deltaker i Sløserikommisjonen, til Therese Bjørneboe og Norsk Shakespearetidsskrift (19.4.). Men er det så enkelt?

Det var kunstnerne selv, som Hanan Benammar under sitt radioshow 2. mars i år, som måtte avsløre noen av navnene bak Sløseriombudsmannen. Da først gadd den avkledde ikke være anonym lenger. Men det er fremdeles kun én person som har «stått frem». Profilen på Facebook fortsetter som før med usignerte innlegg.

Traavik.info har latt seg inspirere til å sette opp det allestedsnærværende hyperteaterprosjektet Sløserikommisjonen i tett samarbeid med Sløseriombudsmannen. I praksis har prosjektet vært i gang siden ideen først be annonsert som del av Festspillene i Bergen i 2020. Det gjenstår å se når det nå slippes løs 14. mai på BIT Teatergarasjen om det kan bringe debatten over i et mer konstruktivt spor. Men med den uttalte målsetning «å forene både de fisefine, og de som driter i alt, som driter på alt, og de som vil skille skitt fra kanel, til felles skittentøyvask gjennom en leken, men streng selvgransking av tette nettverk og sløsing med skattepenger i norsk kulturliv» blir jeg meget usikker på det konstruktive i prosjektet. Å bruke videoklipp og bilder fra kunstproduksjoner helt tatt ut av sammenheng fra Sløseriombudsmannens nettutgytelser som markedsføring av prosjektet, på tross av kunstneres protester, er å tøye Åndsverklovens sitatbetsbestemmelser ut over alle støvleskaft, og burde forfølges. Det inngir i hvert fall ingen tillitt til at dette blir en videre konstruktiv samtale om kunst.

(Jeg er selv sitert i presentasjonen til prosjektet. Jeg vet ikke om man kan kreve honorar for å ha fått en liten rolle – om enn passiv, etter at jeg ble revet med i diskusjonen under Hanan Benammar sitt radioshow 2. mars, og uttrykte tvil om det annonserte prosjektet ville holde verkshøyde. Dette må jeg drøfte med min fagforening.)

Tore Slaatta og Hanne M. Okstad sin rapport Kunstnere vurderer ytringsfrihet – 2020 viser en markant økning fra 2014 i antall kunstnere som i stor grad opplever personlige belastninger med å stå fram i offentligheten. «Dette er kunstnere som ofte står alene når stormen kommer», sier Slaatta og Okstad i rapporten, og dette kjenner vi i Safemuse igjen fra saker vi arbeider med som gjelder kunstnere ute i verden. De samme tendensene ser vi i Freemuse sine årlige rapporter The State of Artistic Freedom, som fra år til år viser en økning i brudd på den kunstneriske ytringsfriheten internasjonalt, og dette kryper nærmere med økende problemer i Europa og USA.

Vi som arbeider med ytringsfrihet for truede og forfulgte kunstnere rundt omkring i verden ser at klimaet blir vanskeligere og vanskeligere også i Europa. I en stadig mer polarisert verden med store spenninger mellom nasjoner, kulturer, politiske partier og samfunnsnormer, møter stadig flere kunstnere store utfordringer i utøvelsen av sitt virke. Og vi kjenner igjen disse mekanismene for trusler og forfølgelse. Kunstdebatt er positivt og helt nødvendig. Og det er greit at man skal tåle motstand og kritikk. Men ikke trusler, hets og åpenlys rasisme. Da er veien til selvsensur kort.

Hvem tar egentlig ansvaret for å samle opp trådene og stoppe hullet når samfunnet rakner i et hjørne? Når enkeltkunstnere trues? Når politianmeldelser blir henlagt? Når politikere sørger for budsjettkutt til norsk kunstliv med henvisning nettopp Sløseriombudsmannen. Vi trenger ikke anonyme ombudsmenn som dette i norsk kunstliv. Det gir ingen kunstdebatt. Er det bruk av fellesskapets midler til kunst man vil til livs, så bør man ta det opp politisk. Hild Borchgrevink mener vi trenger offentlighet og samtaler, ikke anonyme talerstoler (Scenekunst 2. mars). Jeg mener vi trenger noe mer.

Riksrevisjonen sjekker hvordan regjeringen og myndighetene gjør jobben sin. Sivilombudsmannen skal ivareta den enkeltes rettigheter i møte med forvaltningen. Forbrukertilsynet (tidligere Forbrukerombudet) skal stanse brudd på forbrukervernlovgivningen. Barneombudet skal følge med på at barns interesser blir ivaretatt og at Norge overholder FNs barnekonvensjon. Verneombudet ivaretar arbeidstakernes arbeidsmiljø, og nå får vi også verneombud for barn i barnehagene. Alt dette er satt opp av fellesselskapet for å sikre demokratiet og enkeltpersoners rettigheter og for at ikke enkeltpersoner og grupper lider overlast fordi samfunnet ser at enkeltpersoner ikke kan stå alene når det stormer.

Kunstnere har intet verneombud på arbeid, om du ikke er så heldig at du er ansatt i et symfoniorkester, et teater eller har annet fast arbeid. Svært mange kunstnere i Norge er frilansere, næringsdrivende eller løsarbeidere som går fra oppdrag til oppdrag eller driver sine egne prosjekter uten sikkerhetsnett.

Kunstnerne har et samfunnsoppdrag. Kunstnere er avgjørende for demokratiet, den kontinuerlige samfunnsdialogen og for vår utvikling som enkeltmennesker og sosiale vesener. Men slik det nå utvikler seg er stadig flere kunstnere engstelige for fritt å kunne uttrykke seg.

Under Kulturrådets seminar og innspillsmøte 8 april om hets og trakassering i kunstfeltet, som i etterkant er heftig debattert, var vi mange som fremholdt behovet for en uavhengig instans som kan stå på kunstnernes side i en stadige mer pågående, usaklig, hetsende og truende hverdag. Tove Bratten, nylig pensjonert direktør i Danse- og teatersentrum, pekte på behovet for et ombud for denne sektoren.

En slik ombudsoppgave kan ikke løses av Kulturrådet. Ei heller av noen av de mange uavhengige organisasjonene og institusjonene som arbeider på dette feltet. Et ombud for kunstsektoren må være fristilt og ikke ha egenaktivitet innenfor sektoren. En slik ordning kunne legges til Norges institusjon for menneskerettigheter og fungere som vaktbikkje og bistandsadvokat når det blåser som verst. Slik det er nå er det for mange løshunder i kommentarfeltene. For dette er ikke slutten. Og jeg er redd heller ikke begynnelsen på slutten.