Om å prioritere det frie feltet og frilansere

I den nye regjeringens politiske plattform fra oktober i fjor står det at de vil prioritere det frie feltet og frilansere. På tide, tenkte vi i TeaterTanken, hurra? I november 2012 spurte vi et bredt utvalg organisasjoner, teatre, kunstnere og forskere om hva en slik prioritering av det frie feltet helt konkret må innebære. Her er spørsmålet vi stilte:

Regjeringen vil prioritere det frie feltet og frilansere. Vi anser dette som et lykkelig resultat av en klar anbefaling fra blant annet det tverrfaglige scenekunstfeltet, men vet regjeringen hva det innebærer? Kan du/din organisasjon sende oss en kort oversikt over det du/dere mener er konkrete tiltak? Svarene kan bli publisert. Spørsmålet er sendt til organisasjoner, teatre, kunstnere og forskere m.fler. På forhånd takk. Med vennlig hilsen TEATERTANKEN

I etterkant foreslo regjeringen i forslag til statsbudsjett å kutte i Kulturfondet. Budsjettforhandlingene klarte å forhindre kutt for scenekunstens del, men dette signaliserer at det er lurt å følge opp. Mange står fortsatt uten faste ordninger, fast ansettelse og stipend, i prosjekter som er underfinansierte og tilfeldige. Mangelen på grunnleggende trygghet, forutsigbarhet og infrastruktur er prekær.

TeaterTanken mener at vår undersøkelse viser at det er bred enighet innenfor scenekunstfeltet om en prioritering av det frie feltet, også når det gjelder konkrete tiltak. Svarene rundt hvordan, og med hvilke midler sier også mye om et komplekst felt med ulikt utgangspunkt, og at dette er en dialog som må fortsette. Noen svar er lange, noen er korte, noen er formelle, og andre helt uformelle.

Her er svarene og når de ble innhentet. TeaterTanken takker for alle svar og ikke minst for engasjementet!

Bak TeaterTanken står blant andre scenekunstnerne Pia Maria Roll Jessen, Hans Henriksen, Marius von der Fehr og Ingvild Holm.

DANSE- OG TEATERSENTRUM: SvarDTS.pdf (mars-14)

NORSK TEATER- OG ORKESTERFORENING: SvarNTO.pdf (des-13)

MUSIKERNES FELLESORGANISASJON: SvarMFO.pdf (des-13)

DAG SOLHJELL (kunstsosiolog/kulturforsker): I alle kunstfelt er det både en motsetning og en sammenheng mellom deres institusjonaliserte enheter og de som ikke er det. Motsetningen kan gå på at de konkurrerer om oppmerksomhet både hos publikum, kritikere og publikum. Sammenhengen går på at det fornyende gjerne skapes utenfor de institusjonaliserte enheter, og etter hvert blir tatt opp innenfor dem. I et sterkt offentlig støttet kulturliv som det norske, har de offentlige og offentlig støttede institusjonen en betydelig fordell, fordi deres behov alltid vil bli dekket først, og fordi det hører med til sjeldenhetene at de nedleggges, reduserer sin virksomhet, eller deles opp i mindre og "friere" elementer.

Det frie delfeltet, uansett kunstfelt, vil derfor alltid være underfinansiert, men samtidig også alltid kunstnerisk viktigere i det lange løp enn det institusjonaliserte delfeltet. Det økonomisk tryggeste i det frie feltet er å få faste støtteordninger, men faren ligger i en sterkere institunalisering – som også innebærer betydelig høyere driftskostnader.

Jeg er for en sterkere offentlig støtte til det frie feltet, men støtten bør ta former som forebygger institusjonalisering. Det vil i praksis si at utøvere på det frie feltet må akseptere større økonomisk usikkerhet enn institusjonene.

Et annet aspekt er at en hver offentlig støtteordning til kulturlivet fører til at det etableres strukturelle rammer, ofte umerkelige, som i praksi virker styrende på kunsten. Slike rammer hemmer mottakernes frihet, dessverre på måter som mottakerne ofte ikke blir seg bevisst. Jeg er derfor for et økonomisk støttesystem der det for det første er mer enn en stor finansieringskilde, og helst minst to med noe ulike profiler, for det andre der støtte gis for lenger tid, for det tredje at støtte gis på grunnlag av en vurdering av det man tidligere har gjort og ikke på grunn av søknader til bestemte prosjekter. (mars-14)

NINA WESTER (teatersjef Hålogaland teater): Jeg støtter regjeringens forslag om å prioritere det frie feltet. Jeg antar at de i første omgang ønsker å gi mer midler til frie grupper, og styrke støtteordningene for dette, hvilket er viktig. Det jeg håper, er at ikke det skal gå på bekostning av midler til institusjonene. Skal vi ha et sterkt scenekunstfelt i Norge må hele linja være solid, ikke bare den ene delen.

Som teatersjef på Hålogaland teater, som er et regionteater som skal dekke hele Troms og Finnmark, ser jeg hvor viktig det er at en institusjon på vår størrelse kan være en arena for samarbeid og kompetanseutvikling. I tillegg har vi fasiliteter som også kommer andre til gode gjennom gode samarbeidsavtaler. Om alle skal begynne å investere i samme tekniske utstyret for å styrke sin selvstendighet så blir det dyrt, og det føles unødvendig. Så er det viktig at holdningen til samarbeid er god, og at begge parter kjenner et kunstnerisk utbytte, og her har begge parter en vei å gå. Denne "innenfor" og "utenfor" – tankegangen føles gammeldags.

Konkrete tiltak: Jeg vil gjerne tipse Regjeringen om et prosjekt vi på teatret driver som heter ArtLab, som er en samarbeidsplattform mellom HT og det frie scenekunstfeltet i Tromsø, RadArt. Vi har satt av egne midler til prosjektet i våre budsjetter og vi får midler fra Dramatikkens hus. Dette er et relativt enkelt tiltak som jeg opplever føder gode plattformer for samarbeid og utveksling/uttesting av ideer som er grunnet i kunstneriske ideer. Da jeg var i departementet sist, var de veldig interessert i å høre om dette prosjektet, hvilket viser at det er et godt eksempel på hvordan man kan samarbeide på tvers. Så blir det kanskje rigid å pålegge at institusjonene skal gjøre dette, men jeg mener det er et vellykket prosjekt for begge parter som ikke minst kommer vårt felles publikum til gode. Så synes jeg d er viktig å se på geografien. Det er lett å bli fokusert på Oslo-gryta og teatrene der. For Nord-Norge er Hålogaland teater en kompetansesenter for scenekunst der vi på ulike måter kan bidra med vår kompetanse og være en katalysator/formidler for frie kunstnere, og en arena for ideutvikling. Dette er et kulturpolitisk ansvar vi har og i dette ligger det et naturlig samarbeid med kunstnere i hele landsdelen. For Det Norske Teatret ser dette annerledes ut, og det er annerledes for Rogaland Teater eller DNS. Derfor mener jeg det vil være svært uheldig å flytte penger fra vår institusjon over i det frie feltet. Det beste ville være å styrke begge og gi begge parter mulighet til å skape scenekunst på et høyt profesjonelt nivå for vårt publikum. Institusjonene er en viktig samarbeidspartner, ikke en motstander.

Når d gjelder tiltak, har ikke jeg noen jeg kan fiske opp av lomma, men jeg synes det behøves en holdningsendring. Jeg blir veldig matt av at vi tenker utenfor og innenfor, at det har mer kred å være innenfor enn utenfor, og at så mange ønsker seg innenfor. Det må vi snakke mer om, hvorfor det er slik. Kanskje er en ide mer støtte til arenaer som Skuespillersenteret, som kan holde debatter, kurs, være en arena for diskusjoner. Og mer fokus på kunsten vi skal produsere enn hvordan vi gjør det, hvem som er best eller mest innovativ eller gammeldags eller ja. Vi må begynne å snakke sammen på en annen måte om vårt eget kunstfelt fordi d er jo scenekunst vi alle vil arbeide med. Utover det er jeg urolig for den nye regjeringens evige fokus på kunst som næring. Der er det mange diskusjoner som må tas. Kunstnere skal ikke behøve å være forretningsfolk for å lykkes. Og all kunst skal ikke være lønnsom i rene cash. Men d er vi vel alle enige om. (mars-14)

YNGVE SLETTHOLM (leder Norsk kulturråd): Som leder av Kulturrådet betrakter jeg hele bevilgningen til Kulturfondet som en bevilgning til det frie feltet. Og jeg forstår ikke at regjeringens kutt i fondet kan forstås som en prioritering av det frie feltet, særlig når alle de faste institusjonene går fri. Det gir jeg også uttrykk for offentlig. (nov-13)

HAUK HEYERDAHL (leder Norsk skuespillerforbund): Det er svært gledelig at regjeringen vil satse på frilanseren og det frie feltet, men betenkelig at de startet regjeringsperioden med å kutte både i stipender og midlene til kulturrådet. Det fikk vi gudskjelov stoppet! Institusjonene og det frie feltet er to ulike arenaer. Samarbeid er selvsagt positivt, men samtidig må vi bevare det frie feltets fortreffelighet og det er jo nettopp frihet fra faste rammer.

De frie grupper må kunne operere helt uavhengig av institusjonene, dersom det er ønsket. Derfor har vi lenge argumentert for at produksjonsstøtten til fri – grupper bør økes, og at flere grupper kommer inn under basisfinansieringen. Forutsigbarhet og trygghet kan sikres gjennom skuespiller og dansealliansen, derfor ønsker vi mer midler slik at antall ansatte kunstnere kan økes. En forutsetning for å kunne virke utenfor institusjonene er at det finnes produksjon og spillesteder, dette er det en mangel på utover hele landet. Derfor jobber vi aktivt for å øke disse. (feb-14)

SIREN LEIRVÅG (universitetslektor i teatervitenskap ved UiO): AT regjeringen skal prioritere det frie feltet er en ting, HVORDAN det skal gjøres er en annen. Jeg tenker at det her er viktig både med en historisk og estetisk forståelse av feltet. Det innebærer at det økonomiske grunnlaget i de støtteordningene som hittil har muliggjort nettopp en form for kunstnerisk frihet (gjennom en armlengdes avstand) videreføres og styrkes, og samtidig at kunstnernes egen drivkraft, den kunstneriske og estetiske eksperimenteringen, følges opp med kunnskap og kompetanse i alle ledd av forvaltningen. (nov-13)

ÅSE HEDSTRØM (leder Norsk komponistforening): Her er noen forslag til tiltak som Norsk Komponistforening mener vil ha positiv effekt på det frie feltet:

Legg forholdene til rette slik at kreative virksomheter på det frie feltet kan rendyrke og utvikle sin særart. For komponistene er det særlig det frie feltet som gir flest oppdrag. Mulighetene for å oppnå en normal inntekt av uavhengige prosjekter er fortsatt alt for begrenset, og den økonomiske risikoen er urimelig stor. Det bør også stilles krav til økt samarbeid mellom institusjoner og det frie feltet.

Øk andelen musikk av norske opphavspersoner og still tydelige krav til nyskaping i de store statsstøttede institusjonene og orkesterselskapene. Norsk Komponistforening offentliggjorde i 2011 en rapport som viste at norske orkestre spilte svært lite (i underkant av 10%) norsk musikk. Andelen nyskrevet norsk musikk var tilsvarende enda lavere (under 1%).

Invester i en styrking av stipendmidlene slik at komponister på høyt kunstnerisk nivå kan gis mulighet til å leve av sin kunst. Langsiktige stipendier er viktige for kunstnerisk utvikling og danner grunnlaget for fremtidig egeninntekt. Kunstneres sosiale rettigheter må forbedres. Folketrygdens sykepengevilkår må endres slik at selvstendig næringsdrivende kunstnere og frilansere får rett til sykepengedekning fra første sykedag. Kunstnere må i langt større grad enn i dag få rett til dagpenger eller andre ytelser til livsopphold i arbeids‐ eller oppdragsløse perioder. Det må etableres en egen ordning med tjenestepensjon eller pensjonssparing for kunstnere som ikke oppnår medlemskap i vanlige tjenestepensjonsordninger. (nov-13)

JAN GRUND (professor i helseledelse og forfatter av bl.a Kulturpolitikk er kunst): Det er jo gjennom plan og budsjettarbeid regjeringen må vise at den får til denne prioriteringen. (nov-13)

IDA HABBESTAD (leder Norsk kritikerlag): Det største problemet for kulturfrilansaren idag er at betalingsvilja er låg: Kvart arbeid som vert gjort av frilansaren — i vårt tilfelle kritikaren — er som regel for dårleg betalt. Det gjer det vanskeleg å teikna rette forsikringsordningar (sjukdom, forsikring etc)

Vårt ønske er at regjeringa A) ser på om det er mogleg å bidra haldningsskapande, t.d. gjennom å — gje frilansarar som søker stønad frå Kulturrådet vegleiande satsar for kva ein dags arbeid er verdt (alt for mange søkjer midlar frå rådet med dagshonorar som er for låge) — sikra at mindre organisasjonar som har storparten av støtta si gjennom det offentlege betalar anstendige honorar til frilansarane

B) ser på om ein kan tilpassa regelverket for sjølvstendig næringsdrivande / frilansarar for å sjå om ein kan laga gunstige ordningar. T.d. kostar det for ein sjølvstendig næringsdrivande meir enn 9 % av inntekta å vera fullt ut forsikra for sjukdom. Det er ein høg sats, som kanskje kunne regulerast etter storleik på inntekta.

Når det gjeld kritikarar spesielt ynskjer me at regjeringa — ser kritikken som del av kulturpolitikken: Me meiner at 1 prosent av midla som går til produksjon av kultur burde gå til å stimulera ei kritisk, offentleg diskusjon av denne

— opprettar fleire stipend til kritikarar, gjerne fleirårige, sidan kritisk verksemd er tidkrevjande på same måten som annan kunstnarnleg verksemd er det.

— aukar tidsskriftsstøtta, gjerne med instruksjon om skikkeleg honorering til skribenten

— tek initiativ til å etablera ei uavhengig reisestøtteordning for kritikarar

— tek initiativ til eigne støtteordningar for kritikk, i tråd med anbefalingane til Mediestøtteutvalget ved omfordelingsalternativet, som i 2010 føreslo øyremerka stipend til frie skribentar og kritikarar i landets redaksjonar. Det er fleire måtar å sjå føre seg ei slik ordning på: 1. Å tilby avisene refusjon for ein del av beløpet for kvar publiserte kritikk, forutsatt at dei i utgangspunktet betalte eit minstebeløp for denne kritikken. Dette ville stimulera avisene til å få produsert kritikk, og kan òg motivera avisene til å setja opp honoraret for enkeltkritikkar. 2. Under Statens kunstnerstipend kunne kritikarar på grunnlag av sin produksjon gjennom ein gitt periode søka om tilskot basert på antalet kritikkar som var levert. Igjen kunne ei føresetnad for å få søka vera at avisen honorerte kritikken med eit minimumsbeløp. For øvrig kan det nemnast at Kritikerlaget er med i Frilansinitiativet, som forsøker å kartleggja situasjonen og komma med anbefalingar både til regjeringa, frilansarane sjølve og til organisasjonane om kva me trur kan bidra til å betra situasjonen. Rapporten er stadig under arbeid, men tettare samarbeid mellom organisasjonar som representerer frilansfeltet er i seg sjølv eit tiltak for å betra situasjonen. (mars-14)

KRISTIN BJØRN (leder Ferske scener, Tromsø): Hva vil det si å prioritere det frie feltet og frilansere?

Å styrke ordninger som kommer det kunstnerstyrte frie feltet til gode, og belønne prosjektorganisering og bruk av audition i institusjonene.

Konkrete tiltak:

Bygge ut basisfinansieringen i Kulturrådet Omfordele deler av dagens bevilgninger til scenekunstinstitusjonene: – Belønne formaliserte samarbeidsavtaler mellom det frie feltet og institusjonene – Gjøre større andel av midlene søkbare – og tilgjengelige for hele scenekunstfeltet

Støtte infrastrukturen som gjør at produserte forestillinger kan spilles flere ganger: – styrk de programmerende scenene i Norge – opprett en ny programmerende scene i Nord-Norge – styrk Scenekunstbruket – sende flere forestillinger produsert av det frie feltet ut med Riksteatret

Legge til rette for flere regionale finansieringskilder: regionale fond, kulturnæringsfond, privat sponsing og lignende. (feb.14)

KRISTINA JUNTTILA (kunstner/RadArt): RadArt, nettverk for fri scenekunst i nord, gjennomførte i 2012 en omfattende undersøkelse om regionens frie scenekunstnere og deres ressurser, forestillinger, arbeidssituasjon og økonomi (Tallenes Tale).

På grunnlag av svarene vi fikk, vil vi foreslå disse tiltakene for å prioritere det frie feltet og frilanserne

– flere søkbare midler – flere søkbare midler regionalt Midler må gjerne komme andre steder fra enn det offentlige. Ordninger som gjør det attraktivt for private og næringslivet å investere i kultur er bra.

– ordninger som skaper flere samarbeidsprosjekter mellom det frie feltet og institusjoner (dette er prosjekter som i effekt gir omfordeling av midler) – styrk de programmerende scenene, og etabler en programmerende scene i Nord-Norge – styrk infrastruktur som turneordninger, verksted for bygging av scenografi og prøvelokaler – styrk klyngedannelse og organisasjoner som gir stordriftsfordeler for det frie feltet. (mars-14)

DRAMATIKKENS HUS (i desember 2013 v/ Siri Senje og Line Rosvoll): Her på Dramatikkens hus arbeider vi først og fremst med dramatikere, og i med kunstnerne rundt dem som ressurser i deres utviklingsprosesser. Dramatikeryrket er i sin essens et fritt yrke. Alle våre 16 husdramatikere er frilansere, det samme er de skrivende som søker hos oss og bruker stedet. Samt en stor andel av de kunstnerne vi kontrakterer til å samarbeide med dem.

Den nye kulturministeren har bestemt seg for å øke vår tildeling noe, pga det de refererer til som vårt arbeid for nye norske sceneforfatterskap. Gjennom å støtte dette utviklings-og kompetansesenteret, støtter de frilanserne og utviklingsprosessene.

Hvorvidt dette er et bevisst valg fra nye Kulturdepartementet, eller bare en lykkelig tilfeldighet, vites ikke. Deres nye mantraer, hhv frihet, kvalitet og målbevisst strategi, venter vi spent på innholdet av. (des-13)

MONICA EMILIE HERSTAD (kunstner/herStay): A. Borgerlønn/ Kunstnerlønn: Som jeg skriver i Morgenbladet: «Det settes ikke av nok midler i statsbudsjettet til profesjonelle karrierer for alle profesjonelle kunstnere som kunstutdannes. Ligningen går ikke opp. Det er heller ikke nok publikum til at man kan få inn nok billettinntekter til alle kunstprosjekter som realiseres i vårt befolkningsmessig lille land. Samtidig har kunstnere en viktig rolle både som nyskapere og tradisjonsbærere, og samfunnet må legge til rette for at kunstnernes interesser ivaretas. Norge vil dessuten tjene på å legge til rette for at det etter oljen blir mangfold i inntektsgrunnlaget.

Det er viktig at Norge ligger i forkant når det gjelder nye uttrykk og praksiser, at vi markerer oss internasjonalt innen både nyere og klassisk kunst. Kunstnere bidrar til å definere norsk identitet og er slik viktige i seg selv. Samtidig er de instrumentelt viktige ved at de utgjør en nytteverdi. Kunstnerne bidrar til å skape unike historier om samtiden, historier skapt for fremtidens lesere av vår tid. De er profesjonelle fortolkere nasjonalt og budbringere for Norge i verden.»

http://morgenbladet.no/debatt/2008/kunstnerlonn_til_alle_kunstnere

B. Holistisk tankegang rundt en kunstnerkarriere i et vugge-grav perspektiv er viktig, man må ivareta hele kunstnerens liv, også i fasene mellom hvert oppdrag. Ved å opprette flere arbeidsplasser og oppdrag innen kunst, avløst ved ulike tilbud om tiltak, vil man kunne stimulere til økt lønnsvekst og virksomhet.

C. Det er høy pensjonsalder i det frie feltet. I motsetning til våre kolleger ved Operaen f.eks., praktiserer man kunstnerisk i det frie feltet livet ut. Slik er det viktig med kvotering for blant annet å stimulere til jevnere fordeling av prosjektstøtten fra statlige fond. Særlig profesjonelle kvinnelige kunstnere over 40, som kan vise til aktiv produksjon, må også for fremtiden kunne oppmuntres til økt kunstnerisk aktivtet. Dette er grep som må til for å justere skjevfordelingen, da situasjonsbildet ofte viser en kombinasjon av et varierende publikumstall; både som sagt grunnet relativt lavt folketall i landet, og delvis mangelfull kuratering – noe som igjen slik gir seg konsekvenser som lavtlønnethet og langtidsledighet, da ikke utelukkende først og fremst grunnet manglende kvalitet eller aktualitet.

D. Arrangørstøtten i Kulturrådet må utvides til ulike typer spillesteder. Blackboxer og whitecubes er på mange måter ut, som enerådende aktuelle scener for samtidskunst. Dersom kunstnerne ønsker å vise kunst på nye, eller uoppdagede steder, og disse eksterne samarbeidspartnerne samsøker med offisiell invitasjon, skal ikke arrangørstøtten som nå er myntet på forutbestemte spillesteder stå i veien for realisering, slik det nå empirisk sett er, ved at kun prosjekter med invitasjon fra visse scener mottar arrrangør- og prosjektstøtte fra Kulturrådet. Situasjonen oppleves som begrensende.

E. Flere kvinnelige teatersjefer i det frie feltet ønskes. Slik det nå er, er triangelet BIT-BBT-TAG besatt av mannlige kandidater i nær ubegrenset flerårige åremål, noe som tendensiøst gir en overbooking av unge nyutdannede kunstnere fremfor mer kvalifiserte kunstnere, til tross for at publikumstilstrømningen ofte er mager. Det nye kan også skapes av kunstnere med erfaring og ansiennitet. Fri-scenene må kunne tilrettelegge for å kunne favne et større kunstnersegment og -publikum. (mars-14)

ANNE-BRITT GRAN (professor kultur og ledelse BI): Det er nå ny blå regjering og vi vet strengt tatt ikke helt hvordan de vil prioritere framover. Det vil vi først se når de legger fram sitt første egne budsjett i år. I kulturpolitikken er det viktigere å se på hva politikerne gjør, enn hva de sier. Så jeg venter på budsjettet for 2015. (feb-14)

MIA HABIB (kunstner og koreograf): For å sikre en bredde med høy kunstnerisk kvalitet i det frie scenekunstfeltet bør Kulturrådets bevilgningspott økes.

Det frie scenekunstfeltet bør kunne ha frihet til å produsere sin kunst uten noen form for sensur eller førende retningslinjer som er styrt av kommersielle interesser. Derfor bør feltet ha god statlig finansiering. I tilfellet privat kapital fra det private næringsliv i form av sponsorer kommer til bør dette være i tillegg til gode statlige midler og ikke istedenfor. Eksempler på at manglende statsstøtte til det frie feltet utarmer bredden i uttrykket kan ses bla. i USA hvor en rekke amerikanske kunstneriske uttrykk kun overlever med støtte fra statlige kunstorganer fra bla. Frankrike, Tyskland i form av ko-produsenter etc.

Lokale kunstinstitusjoner landet over bør være delaktige i den frie scenekunstens retning, men bør ikke definere hva kvalitet og mangfold skal være på scenene i hver region. Det er viktig at dette arbeidet skjer i samarbeid med organer som kulturrådet da de faglige organene i rådet har en fagkompetanse som underbygger profesjonaliteten i feltet og en kvalitetsforståelse som er av internasjonal standard. Videre har rådets “avstand” til ulike lokale dynamikker en styrke ved at man kan sikre marginale utrykk og synlighet til minoritetsgrupper som ofte kan overses i egne lokale strukturer.

Turnenettverk for fri scenekunst bør opprettes i mye høyere grad. Slik får alle parter mer ut av resssursene lagt inn i hver produksjon: mer publikum får tilgang på scenekunst, mer uttelling for produksjonsstøtte, mer eksponering og arbeid for kunstnerne etc. Nettverkene bør ikke kun opprettes nasjonalt, men på et nordisk plan. De nordiske landene har liknende støtteordninger, kunstinstitusjoner og produksjonsrutiner som legger til rette for utveksling på en enkel måte.

Steder for arbeidsopphold (kunstner residencies) for produksjonsperioder og research bør opprettes i mye høyere grad enn i dag over hele landet. I dag må mange norske scenekunstproduksjoner ha deler av sin prøvetid på residencies i utlandet. Norske residencies vil kunne øke kontakten med et lokalt publikum undervegs i arbeidsprosessen ved å ha arbeidsvisninger etc. Det vil også kunne åpnes for at internsjonale kunstnere kan søke om residency i Norge hvorav en internasjonal kunstutveksling i større grad kan finne sted som i sin tur vil heve et kunstnerisk nivå og utdanne et norsk scenekunst publikum (se bla. sentral-Europa for eksempler). Noen av disse residensene bør også kunne huse de samme kunstnerne over tid slik at man kan få arbeidsopphold over flere år for å kunne utvikle arbeid med en viss forutsigbarhet.

Opprette programmer som inkluderer enda mer utveksling mellom scenekunst institusjoner som huser frie scenekunstgrupper og andre utdanningsinstitusjoner. Dette vil på sikt utdanne et bredere publikum for scenekunst og sørge for at vitale samfunnsdebatter får flere arenaer å utfolde seg på (se koreografiske sentre og hus for dans i Frankrike som eksempler).

Et målrettet arbeid mot norsk media for å få opp antallet forestillingskritikker i ulike medier, samt flere generelle artikler og intervjuer. (des-14)