Om å brøle for NRKs døve ører

De siste årene har jeg oftere og oftere fått lyst til å kaste radioen hardt i veggen. Den står alltid på, og nesten alltid på NRK P2 – tradisjonelt det eneste alternativet på den norske eteren for den som vil høre om «kultur» i vid forstand, det vil si også alt som ikke er populærkultur.

Kilden til frustrasjon er at til og med denne siste skansen stadig snevrer inn kulturdekningen sin, slik at den etter hvert omtrent bare rommer TV-serier, bestselgerlitteratur, populærmusikk og kjendisstoff. Det vil altså si materiale som allerede dekkes oppad stolper og nedad vegger alle andre steder, også i en lang rekke av NRKs egne radio- og TV-kanaler. Spesielt hardt går dette utover klassisk musikk, som man nå knapt hører noe til i løpet av en P2-uke. Isteden krydres diverse prateprogrammer stadig med den nyeste hiten innenfor et bittelite estetisk spekter.

Radiokastingen min ville antakelig være akkompagnert av omtrent følgende brøl: Hvorfor i huleste skal en statsfinansiert kulturkanal bruke skattepenger på å dekke akkurat den samme kvadratcentimeteren med kulturstoff som alle andre? Og hvis ikke NRK skal prioritere en solid dekning av All Den Andre Kulturen, hvem skal gjøre det da?

Systematisk nedskalering Bodil Maroni Jensens bok om Synne Skouen, som kom ut i høst i forbindelse med komponistens 70-årsdag, traff midt i min ulmende frustrasjon. Skouen har nemlig ropt og skreket og skrevet om dette i mange år, helt siden hun i 2001 sluttet som kultursjef i NRK i protest over kuttene i kunst- og kulturdekningen. Jeg visste jo at kuttpolitikken ikke er noe nytt – musikkdekningen i P2 har blitt utvannet over lang tid, ikke bare på klassiskfeltet, og det har ikke manglet på protester.

I 2015 gikk for eksempel musikkorganisasjonene Musikernes fellesorganisasjon (dagens Creo), NOPA, FolkOrg, Norsk Jazzforbund og Norsk komponistforening sammen om et felles opprop mot utviklingen. Senere samme år sluttet flere musikkprofiler i protest mot det samme. Men da jeg leste Jensens bok, ble jeg likevel slått av hvor tidlig kuttene begynte, hvor systematisk nedskaleringen har vært, og mest av alt av hvor mye som er gjort og sagt i sakens anledning gjennom årene, uten at det har hatt noen som helst effekt, skal man dømme etter dagens tilbud.

Denne teksten handler altså delvis om at det radiotilbudet jeg vil ha, ikke finnes. Men den handler også om et samfunnsansvar som NRK ikke tar, på tross av at de er finansiert av nettopp samfunnet, over skatteseddelen. Det skjer enormt mye i musikk-Norge som økonomisk pressede medier knapt dekker – opera på hver knaus, profesjonelle symfoniorkestre i alle regioner, internasjonalt anerkjente kammermusikkfestivaler over hele landet, og mange norske utøvere og ensembler er helt i verdenstoppen, for å nevne noe. Man kunne forvente at NRK, som i teorien ikke er avhengige av klikk og lyttertall, tok et spesielt ansvar for å fylle dette tomrommet. Mye av musikken er også helt eller delvis offentlig finansiert, og i det minste av den grunn burde jo noen følge litt med på hva de holder på med.

Dessuten ignorerer NRK, som skal nå hele befolkningen, en publikumsgruppe som faktisk er interessert i alt dette. De som vil høre, eller høre om, den siste låten til Astrid S eller Kygo har syv millioner alternativer. Vi andre har, eller hadde, ett.

Teflonretorikk Jeg blir ikke mindre kastelysten av at svarene NRK lirer av seg når kritikken kommer, er jevngode med orwellsk nytale. Da musikkprogrammet Spillerom forsvant for godt i fjor sommer, og med det den timelange tirsdagssendingen viet klassisk musikk, rykket Norsk komponistforening ut med kraftig kritikk – både av nedprioriteringen av klassisk musikk i P2, men også av at NRK generelt opererer med et svært snevert musikkbegrep godt innenfor en ensrettet mainstream. Daværende fungerende kulturredaktør i NRK, Ingerid Nordstrand, responderte som en teflonpanne, og mente at det ikke blir mindre musikk på NRK totalt sett selv om det blir ett musikkprogram mindre. Musikken skal nemlig «løftes på nye måter», og på P2 skal den «inn i satsningen på kulturprogrammer som Kulturstripa og Studio 2».

Nå spesifiserte ikke Nordstrand hva slags musikk hun snakket om, men det er mildt sagt vanskelig å få øye på den klassiske musikken i denne løftingen. Kulturstripa er et eksplisitt populærkulturelt program, hvis musikkbegrep, naturlig nok, ser ut til å være ensbetydende med populærmusikk. Studio 2 skal ifølge den korthugde beskrivelsen inneholde «aktuell kultur». Så vidt jeg kan bedømme, er det et kraftig trykk på det første ordet, og det er vanskelig å skille programmet fra de rene nyhetssendingene som går i samsending med andre kanaler, som Nyhetsmorgen, Nyhetsettermiddag og Ukeslutt. Man må også akseptere et svært utvidet kulturbegrep for å finne det andre ordet dekkende. Det er mye snakk om rare ting amerikanske privatpersoner har lagt ut på internett i virale videoer. Slagordet «de viktigste nyhetene, de største skandalene, de nyeste trendene, og alle historiene bak» sier i grunnen sitt – dette er ikke et program som går i dybden, ei heller på (klassisk) musikk.

Nordstrand poengterte også at samtidsmusikkprogrammet Spillerom Søndag skulle bestå, og trakk frem radiokanalen NRK Klassisk som en viktig del av NRKs dekning på feltet. Trekvart år senere kom likevel nyheten om at NRK kutter syv stillinger i kulturavdelingen, hvorav én av to stillinger i Spillerom Søndag, og tre i radiokanalen NRK Klassisk. Kuttene ble begrunnet med en omorganisering i hele kulturavdelingen, som også skulle innebære å «videreutvikle musikkens plass i P2» ifølge nåværende kulturredaktør i NRK, Marius Hoel, men hvordan den klassiske musikken til slutt kommer ut av det, er ennå i det blå. Omorganiseringen er nemlig utsatt på grunn av koronasituasjonen. Men nedbemanningen skal derimot være gjennomført, og det er jo vanskelig å forestille seg at endringene skal innebære en vesentlig satsning på klassisk musikk etter en større nedbemanning på nettopp det feltet.

Et lite stykke musikkhistorie Selv om nevnte bok om Synne Skouen først og fremst er en portrettbok, fungerer den også som et lite stykke norsk musikkhistorie. Skouens nærmest parallelle karriere som journalist og komponist gjør at et tilbakeblikk på hennes yrkesliv gir et rikt oversiktsbilde av norsk musikkoffentlighet fra tidlig 1970-tall til i dag. I tillegg til å være komponist har Skouen vært kritiker i Arbeiderbladet, redaktør for Ballade, spaltist i Aftenposten, musikksjef i P2 og altså kultursjef i NRK.

P2 begynte offisielt sendingene i 1984, men ble eksplisitt «Kulturkanalen» da den såkalte trekanalradioen ble lansert i 1993, der P1 skulle være for folk flest med lokalradiosendinger, P2 kulturkanalen og P3 musikkanalen for de unge. Skouen ble musikksjef i P1 1992, og deretter i P2 i 1993. Det er nedslående å lese hvor store ressurser, hvor mye iver, spesialkompetanse og fagkunnskap som eksisterte da Kulturkanalen oppsto, og hvilken gullalder som tilsynelatende fulgte i Skouens tid som leder. Problemene ser ut til å ha begynt med en storslått omorganisering, der kulturmedarbeiderne i både radio, TV og etter hvert nett NRK skulle samles i én stor kulturredaksjon, og der Skouen fikk jobben som sjef. Det varte ikke lenge før den nye kulturavdelingen ble tappet for ressurser, og Skouen sier i dag at hun føler seg lurt, at hun mistenker at sammenslåingen hele tiden var et planlagt sparetiltak og ikke en satsning, og at hun ble brukt som «kunstneralibi» for å få planene gjennomført. Uansett hvilke intensjoner som lå bak, er det i hvert fall ingen tvil om resultatet 20 år senere. Som Maroni Jensen stadfester i boken: Musikkredaksjonen i P2 er borte.

Hva nå? I 2020 sluttet Synne Skouen som kommentator i Aftenposten. I sin siste spalte konkluderer hun med at hennes innsats for den klassiske musikkens kår i offentligheten har vært «til ingen nytte». En av Skouens spådommer gikk nesten i oppfyllelse mens jeg arbeidet med denne teksten: Hun uttrykker bekymring for hva som skjer når de første generasjonene som har vokst opp i en offentlighet der den klassiske musikken er usynlig, blir politikere. Klassisk musikk er dyrt i drift. Vil de se poenget med å finansiere den? Nå vet jeg ingenting om den klassiske musikkens plass i oppveksten til SV-politiker Omar Samy Gamal, født i 1992, men som byråd for kultur, idrett og frivillighet i Oslo foreslo han i høst å kutte drastisk i bevilgningene til Ultimafestivalen og kammerensemblene Oslo Sinfonietta/Cikada. Kuttene ble heldigvis ikke vedtatt, så vi slapp med skrekken denne gangen, men hvordan det kan gå om enda ti eller tjue år i samme sporet, er lett å forestille seg.

I en verden full av internettalternativer fra andre land og på andre språk, er det fristende å bare gi opp hele P2 som levende radio og som kulturformidler, heller høre de gode programmene som fortsatt finnes om politikk, utenriksstoff og samfunn, som podcast. Samtidig er spørsmålene om hva NRK skal være og ikke være, for viktige til å la ligge. Hadde det bare gått an å få en kanalsjef eller kulturredaktør, eller hvem det nå er som har lagt disse føringene, på banen uten teflon og nytale, til å begrunne hvorfor det offentliges midler skal brukes på å gå kommersielle medier i næringen, og hvorfor lyttergruppene som er opptatt av Den Andre Kulturen ikke lenger skal ha noe ordentlig alternativ. Da kunne vi i det minste ha en åpen diskusjon.

Jeg tviler ikke på at NRK har en måte å telle på som gjør at de fremdeles kan hevde å ha «et bredt tilbud» totalt sett. Men at kulturprofilen til P2 er betraktelig smalnet inn på 20 år, lar seg simpelthen ikke bortforklare.

Mens jeg skriver denne teksten, hører jeg et svært talende eksempel fra Kulturnytt som står på i bakgrunnen: Musikkåret 2020 skal oppsummeres, intet mindre. Og det skjer ganske enkelt ved at NRKs kulturjournalist forteller oss hvilken låt som er strømmet mest på Spotify i løpet av året – visstnok artisten TIX sin koronasang «Karantene». Oppsummering gjennomført. Og dette var altså ikke EDM-året, Popåret, Strømmeåret, Artist med høy kommersiell appell-året, nei – Musikkåret, med stor M, tilsynelatende inkludert alt som, til tross for korona, faktisk er skjedd i alle sjangre, medier og former i hele 2020. Livekonserter, strømmekonserter, bakgårdskonserter, Festspillene i Bergen, Moldejazz, Operafestuker i Kristiansund, Only Connect-festivalen og så videre og videre og videre.

Men NRK vet vel knapt om at noe av dette har skjedd.