Norge sett med døde reinsdyrs blikk

I dag og i morgen henger kunstner Máret Ánne Saras teppe av reinhoder på Eidsvolls plass foran Stortinget, som del av et større program organisert av visningsstedet Tenthaus Oslo. Teppet er en del av kunstprosjektet Pile o’ Sápmi, der Sara har fulgt broren Jovsset Ánte Saras rettssak mot staten om prinsippene for regulering av størrelsen på reinflokken hans. Jovsset Ánte Sara har vunnet i to rettsinstanser, og Høyesterett konkluderer i disse dager.

På veien har Saras reinhoder også vært utstilt som ett av Norges bidrag, utvalgt av Office for Contemporary Art Norway (OCA), til den internasjonale kunstbiennalen Documenta 14 i høst. Da jeg så teppet av reinhoder i Kassel i Tyskland i august, hang det fra taket i Neue Neue Galerie ved siden av en lang glassmonter der publikum kunne lese den gjeldende norske reindriftsloven og utdrag fra rettsdokumentene i Jovsset Ánte Saras sak, oversatt til engelsk.

Tittelen Pile o’ Sápmi henviser til en annen urfolkskamp, Pile o’ Bones, haugene av bøffelhoder som kolonistene i USA stablet opp da de utryddet bøflene på prærien for å erobre landet fra urfolket der. Et foto av en slik haug var utstilt sammen med reinhodeteppet og lovteksten. I Kassel ble teppet av døde reinskaller en påtrengende konkret referanse til statens pålegg til Sara om å slakte halve reinflokken – etter at han har fått etableringsstøtte av den samme staten for å bygge flokken opp. Samtidig ble teppet også et ubehagelig speil der en vegg av tomme øyehuler returnerte mitt privilegerte, reisende kunstpublikumsblikk.

Med dette i mente var det rart å høre kulturminister Linda Hofstad Helleland skryte på Kulturrådets årskonferanse 9. november av at Pile o’ Sápmi var valgt ut til selveste Documenta-biennalen og hvordan dette styrket Norges internasjonale omdømme, uten å nevne at verket også er en kritikk av den staten ministeren representerer. For publikum i Kassel var kritikken umulig å ignorere, og det hadde i alle fall vært fint å vite om adressaten hadde lagt merke til den, selv om kulturministeren tydelig kommuniserte et nært forhold til samisk historie og årets markering av Tråante, 100-årsjubileet for samenes første landsmøte i Trondheim i 1917.

Motkultur Begrepet motkultur er sentralt i norsk selvforståelse. Motkulturelle bevegelser har formet grunnleggende ideer i det norske samfunnet om parlamentarisme, sentrum og periferi, folk og elite, strukturer som i dag ofte uutalt ligger til grunn for politiske prioriteringer. I Kulturutredningen 2014 er ordet motkultur nevnt et tyvetalls ganger og omtales (s. 13) som ”grunnlaget for sivilsamfunnet” og ”en bærebjelke i det norske demokratiet fram til nå.”

Med et slikt motkulturelt narrativ preget inn i hjernebarken, kan behovet for et oppgjør med Norge som kolonistat og nordmenn som undertrykkere, slik OCAs direktør Katya García-Antón la det fram i sitt innlegg under samme konferanse, virke fjern.

Men Kulturrådets konferanse oppfordret oss til å forsøke et slikt perspektivskifte. Dens tittel ”Samisk vrede” er en analogi til det amerikanske black rage og er lånt fra et kunstverk som den svensk-samiske kunstneren Carola Grahn laget til en festival i Norge i 2016, der hun blant annet designet flagg og festivalarmbånd i de samiske fargene rødt, gult, grønt og blått – i kamuflasjemønster. Ved inngangen til Det Norske Teatret (en institusjon som selv er kjempet fram av målsaken som motkultur), fikk vi utdelt bærenett i samme mønster og farger som Grahns verk.

Kamuflasje for hvem? Bærenettet gjorde meg et øyeblikk urolig for at konferansen ville by på urfolksprotest målbåret av andre enn urfolket selv – av kunstnere og et kunstbyråkrati med behov for en minoritet å forsvare, med behov for bekreftelsen i å løfte fram noen andres utsatte posisjon.

Kulturrådets årskonferanser har ofte forsøkt å feire kunst som motkultur og mainstreamkritikk. I Norge er det en fortelling med stor fallhøyde, fordi kritikken lett blir estetisert og i praksis ufarlig. Kulturrådet risikerer ganske lite når de, som i 2008, arrangerer en konferanse om «Farlig kunst», der programmet samtidig forsikret under punktet «støykonsert» om at «det deles ut ørepropper». Ofte har Kulturrådets årskonferanse også lidd under en ambisjon om å representere alt Kulturrådet har ansvar for i sitt daglige virke – alle kunstformer, alle landsdeler, alle språk, alle aldersgrupper og alle tause minoriteter til et punkt der alt blir en saus som det ikke er tid til å diskutere.

Det er også ganske lett for kulturministeren å si at hun vil «lytte til de stemmene som aldri kommer til uttrykk, ikke bare akademisk snobberi som bidrar til å skape avstand og mindre engasjement blant folk i hele landet», som hun nylig skrev i et innlegg i Adresseavisen. Det høres umiddelbart demokratisk og riktig ut. Men hvem er disse stemmene som aldri kommer til uttrykk? De står ikke i samlet flokk og venter på at en minister eller Kulturrådet skal gi dem en mikrofon. De er mange, de er spredt, de er i sakens natur ofte lite synlige.

Tydelige valg Både kulturministre og kulturråd må våge å være mer konkrete. De må si hvem de mener er fortiet og undertrykket og argumentere tydelig for hvorfor. Da risikerer de noe, for å sette lys på én minoritet innebærer samtidig alltid å velge bort andre. Det er først når vi vet hva kulturministeren sikter til når hun snakker om «akademisk snobberi», at vi kan lufte snobberiet ut og få bukt med det. Så lenge hun mistenkeliggjør alle akademikere (som også er folk, engasjert og bor i hele landet) er det vanskelig å komme videre.

Med konferansen «Samisk vrede» klarte Kulturrådet å gjøre et slikt tydelig valg, etter sigende på initiativ fra rådsleder Tone Hansen. Konferansen var organisert av Kulturrådet og Sametinget i fellesskap. I seks timer handlet det om samisk kultur og i hvilken grad den er representert i norsk offentlighet og og tilgodesett i fordelingen av økonomiske og andre ressurser. Med bare samisk kultur i fokus ble det også tid til å vise hvor mangfoldig den er, hvor mange ulike steder i og utenfor Norge det bor samer, hvor mange forskjellige språk den samiske kulturen rommer, hvor truet noen av dem er, og hvordan heller ikke «samisk» noensinne har vært én ting.

Utvalgt av rådsmedlem og festivalleder ved Festspillene i Nord-Norge Maria Utsi dekket de kunstneriske uttrykkene like mange kunstarter som i en vanlig kulturrådskonferanse, men med en felles rød tråd. Å høre Marja Helena Fjellheim Mortensen synge og fortelle, lærte meg at det finnes en samisk befolkning i Hedmark, noe jeg ikke ante – og hun uttrykte ikke bare samisk vrede, men også samisk glede, som jeg overhørte at kunstner Geir Tore Holm har foreslått som et nødvendig supplement.

Et annet høydepunkt var Nordnorsk kunstmuseum i Tromsø og RiddoDuottarMuseat i Karasjoks performative samarbeidsprosjekt There is no fra februar i år, der de gjorde oppmerksom på at samisk kunst mangler plass og eget museumsbygg ved rett og slett i fire måneder, uten forvarsel, døpe om Nordnorsk kunstmuseum, med ny nettside, nye brevark og visittkort, ny skilting og infrastruktur mot publikum, til Sámi Dáiddamusea – samisk kunstmuseum. I de samme fire månedene viste museet kunst fra magasinene til museet i Karasjok.

Misforhold There is no var sterkt også fordi avstanden mellom kunst og virkelighet på akkurat dette punktet ble plagsomt tydelig på konferansen. Kulturrådets leder Tone Hansen møtte kritikk i panelet hun ledet for misforholdet mellom bevilgninger til samiske og norske bygg på kulturfeltet. Det er en beslutning Hansen ikke egentlig er adresse for, siden Kulturrådet primært bevilger penger til utvikling av kunstnerisk innhold, og kulturministeren forlengst hadde forlatt bygningen. Men Kulturrådet hadde åpnet et rom der spørsmålet kunne stilles, og ministeren skulle neste dag møte representanter for Sametinget til samtale.

NRK Sápmis representant i samme panel beskrev på en fin måte hvordan det å kjempe for mer ressurser til det samiske ikke bare må handle om å dyrke identitetspolitikk og splittelse – men om å finne ut hvordan flere enn de som kjenner utfordringene på kroppen, kan bli oppmerksomme på dem. – For NRK Sápmi er nettopp det å være en del av NRK, med på å gjøre dette mulig, sa direktør Mona Solbakk.

Et lignende argument for økt dialog og kontakt kom fra Det norske Teatrets sjef Erik Ulfsby, som fortalte at teatrets samarbeid med Beaivváš Sámi Nášunálateáhter, der DNT har gjort flere av det samiske nasjonalteatrets forestillinger tilgjengelige for publikum i Oslo, nå også legger vekt på utveksling, at DNTs skuespillere også reiser til Kautokeino.

For vi, den ikke-samiske majoriteten, trenger mer kunnskap. Her på Scenekunst.no har vi bevisst anmeldt samiske forestillinger både når de har spilt i Oslo og, hvis vi har hatt skribent der, i Sápmi. Men før jeg besøkte Kirkenes i februar i år for å skrive om Morten Traaviks prosjekt Århundrets rettssak, visste jeg ikke at naturressursene i Finnmark fylke er administrert av en egen forening, Finnmarkseiendommen, i stedet for av Statskog som resten av landet. Før jeg så Pile o’ Sápmi i Kassel, hadde jeg aldri tenkt nøye over reindriftsloven eller Finnmarksloven.

Da jeg var på turné med Den kulturelle skolesekken i Vest-Finnmark i 2015, ble jeg stående og se på et kart som hang på veggen i en trappegang. Kartet viste en lang kystlinje med fyrlykter, og det fanget meg fordi kysten virket så ukjent. Midt i det velkjente landskapet en norsk ungdomsskole er, blant klassekart, nedstøvede montre med utstoppede dyr, plakater med sosiale kjøreregler og åpningstider for skolebiblioteket, hadde jeg et kort øyeblikk følelsen av å se på et fremmed land, et brettspill, et skattekart av typen som står på innsiden av permen i eventyrbøker. Inntil jeg plutselig så at de få navnene som var påskrevet, var fyrstasjonene på Finnmarkskysten, og at kartet var ukjent fordi det var orientert motsatt av det som er vanlig: Nord var ned, syd var opp og resten av Norge lå utenfor rammen. Jeg innså at jeg aldri har tenkt over hvordan norskekysten ser ut fra Barentshavet. Og at for en tråler på vei inn til havn her, og for de som bor her, er dette selvfølgelig eneste fornuftige perspektiv.