Når nyanser blir farlig

Mariken Lauvstad skriver her på Scenekunst: «For personer med trygge rammer kan Sløserikommisjonen kanskje framstå forfriskende frekk og helt ufarlig, mens prekariatet opplever sviktende grunn under føttene, økt hets og oppsiktsvekkende liten støtte fra institusjonenes side.» Jeg har vanskelig for å lese dette på annen måte enn at jeg ikke burde uttale meg, i og med at jeg er teatersjef, og nettopp finner prosjektet «forfriskende frekt». Men jeg får ta sjansen. (Om noen få uker er jeg freelance skuespiller; jeg publiserer gjerne teksten på nytt da – hvis det er slik at jeg da tilhører prekariatet.)

Sløseriombudsmannen er kjent for de fleste i scenekunstfeltet og har en metode som for mange er ubehagelig. Flere kunstnere melder å ha opplevd trusler/hets etter å ha blitt omtalt av ham. Det må likevel være mulig å tenke seg ulike strategier i møte med aktører som Sløseriombudsmannen. Traaviks strategi har vært å involvere ham og iscenesette hans metode – for på den måten å undersøke fenomenet. Han tar trollet fram i lyset så alle kan se det slik at hetsen kan diskuteres. Snarere enn å sette to streker under svaret «slik sjikane vil vi ikke ha noe av», lar Traavik være å kommentere. Han lar publikum tenke selv. Dette er Sløserikommisjonens strategi slik jeg ser det.

Men i scenekunstmiljøet har reaksjonen mot Traaviks strategi vært nådeløs og moralsk fordømmende. Reaksjonene har ikke bare vært rettet mot Traavik selv, men også mot de som støtter hans prosjekt. Er man sympatisk innstilt til forestillingen Sløserikommisjonen blir man beskyldt for å stå i ledtog med Sløseriombudsmannen selv eller i alle fall å legitimere hans metoder. Det er tydeligvis vanskelig å tenke seg at det finnes ulike oppfatninger av hva som er dialogfremmende, kunstfaglig strategisk og konstruktivt.

Et ønske om dialog Forestillingen Sløserikommisjonen ble først presentert i et debattinnlegg i Aftenposten 09.01.2020. Her skriver Sløseriombudsmannen og Morten Traavik: «Derfor inviterer og utfordrer vi herved både «folket» og «eliten» til å delta i sceneforestillingen Sløserikommisjonen der vi sammen vil gå dette samfunnsfenomenet – og ikke minst oss selv – nøyere etter i sømmene. Alle er velkomne (…)». Dagen etter publiserte Scenekunst.no et intervju med Traavik der han blant annet sier at det skal tilrettelegges «for at alle sider i diskursen skal kunne fremføre sine angrep eller forsvar på en måte de føler tjener deres budskap best.» Han sier også: «Det vi vil er å legge upartisk til rette for at alle som ønsker å være en del av denne forestillingen skal bli hørt og sett på en måte de er mest mulig fornøyde med og har kontroll over.» Til Natt og Dag sa Traavik noen dager senere: «Mangfold er definitivt en ambisjon med forestillingen. Å bringe sammen flere sider i denne diskusjonen, som kanskje ikke snakker sammen til vanlig, som kanskje aldri kommer til å sitte i samme rom og snakke til hverandre.»

Jeg har vanskelig for å lese dette på annen måte enn at det faktisk inviteres til reell dialog. Personlig har jeg hele tiden oppfattet at Traaviks mål er å iscenesette og undersøke Sløseriombudsmannen, ikke simpelthen å gi han et mikrofonstativ. Dette er tydeligvis ikke alle enige i – og akkurat dette ser ut til å ha blitt hengende ved debatten helt frem til i dag.

Populistisk dritt Etter at Scenekunst.no republiserte Aftenposten-teksten tok det umiddelbart fyr i kommentarfeltet: «Velkommen til Festspillene i Bergen – stedet hvor fornektelse, populisme og brønnpissing får innta hovedscenene – i virkeligheten!» Her følger Traavik opp i samme destruktive stil: «Vil du ikke heller ta med identitetspolitikk-haremet ditt på detox til Bergen i mai (…)». Bunnivået er allerede nådd, men debattantene finner frem spaden: «Velkommen til Festspillene i Bergen, stedet der unyansert hvit mannlig populistisk dritt skal få flyte fritt på hovedscenen!»

Og sånn går no dagan.

Det er forbausende hvordan en forestilling som på det tidspunktet neppe hadde startet med prøver, allerede var avskrevet som «unyansert populistisk dritt». Hvorfor?

Å bestemme seg på forhånd BIT Teatergarasjen og enkelte av de medvirkende i forestillingen har fått oppfordringer om å trekke seg fra prosjektet. Flere har – i det minste indirekte – tatt til ordet for at Sløserikommisjonen burde stoppes fordi vi nå er inne i en tid der kunstnere generelt er under press.

Dette er selvmotsigende. Det kan ikke herske noen tvil om at Traavik har vært under et kraftig press. Det siste man burde gjøre hvis man vil styrke kunstnernes posisjon er å forsøke å kneble andre kunstnere og deres prosjekter. Og hvis vi skal stole på Traavik, så har han nøyaktig samme agenda som sine «meningsmotstandere»: Han ønsker å utfordre Sløseriombudsmannen. Han har invitert hele feltet til å delta. At virkemidlene han bruker er mangetydige burde vi jo se på med stor interesse; hvem er vel ikke interessert i kunst som inneholder ulike lag og fortolkningsmuligheter? Nei; i denne saken ser det ut til at valget står mellom å støtte Traavik, det vil si støtte sjikane av kunstnere, og å støtte Liberalistene – eller å støtte de frie kunstnerne. Hvorfor er det så farlig med nyanser?

For min del kan Traavik gjerne vise seg å være Liberalistenes statsministerkandidat; forestillingen Sløserikommisjonen vil like fullt ha livets rett. Hvis vi – vi som driver med kunst, og som hver dag befatter oss med ytringer og ytringsrom – ikke skal tillate kunst som er tuftet på ideologier vi selv ikke tror på, så har vi tapt. Og hvis vi ikke støtter scenekunstens rett til å eksistere uavhengig av ideologi, da blir vi vår egen største fiende. Da gir vi Sløseriombudsmannen og hans likesinnede rett i at den frie, offentlige kunsten slett ikke er fri; at den er statsstyrt, politisk programmert og bør avskaffes.

På grensen til totalitært Samtalen om offentlig støttet kunst har endret seg i løpet av den siste tiden. Også her tilskrives Traavik ansvar. I en kommentar på Facebook kan jeg lese at «det er jo ikke den sceniske delen av forestillingen i seg selv vi har vært opptatt av, men helhet i prosjektet, legitimeringen av Sløseriombudsmannens virksomhet, trakasseringen og uthengingen av kunstnere. Hva det har gjort med hele samtalen om kunst i samfunnet, måten resten av media har tatt det videre, kraftløsheten til institusjonene og organisasjonene.» (Igjen settes det likhetstegn mellom Traavik og « trakasseringen og uthengingen av kunstnere»). Hvis Traavik alene har klart å svekke et samlet scenekunstfelt, så bør vi alle se oss i speilet. Vi kan ikke velge strutsens taktikk hvis vi virkelig ønsker å gjøre noe med de holdningene som svært mange har til kunst de ikke umiddelbart forstår, eller til kunst generelt. Vi kan velge å overse de 70 000 som følger Sløseriombudsmannen og fortsette med vårt, eller vi kan forsøke å bygge bro, gå i dialog. Å gå i dialog betyr ikke å gi etter for Liberalistene; det betyr at vi møter våre meningsmotstandere med nysgjerrighet – og vi velger å lete etter det menneskelige hos våre «fiender».

Mariken Lauvstad skriver her på Scenekunst: «Skjønner dere alvoret og risikoen man legger i potten her? Man risikerer velvillig å fullstendig tape kontroll over diskursen om kunsten og kunstnere i offentligheten (…)» Mener Lauvstad virkelig at vi kunstnerne bør ha «kontroll over diskursen om kunst»? Er ikke det en fallitterklæring? Og på grensen til totalitært? Dessuten er det umulig å se for seg en verden der noen som helst har kontroll på hvilken som helst diskurs – annet enn i rene diktaturer. At kunst og kultur diskuteres og debatteres «der ute» er jo det sikreste tegnet på at det man driver med er viktig.

Dobbeltmoral Etter at forestillingen omsider ble vist for noen dager siden, oppstod det nok et merkverdig paradoks: I kommentarfeltene på Facebook fløyt det av nedsettende kommentarer om forestillingen og om navngitte kunstnere som medvirket i den. De samme menneskene som i måneder har skrevet om hvor ille det er når kunstnere opplever sjikane, skrev nå ting som: «det er ren dritt», «drittungeprosjekt», «Shabana Rehman SO BAAAADDDD», «all the participants (…) should just move on and get a fucking job.», «Sven Åge Birkeland (…) virket HELT ute, som om han var beruset eller sjuk eller noe.», «Ali og Rehman var verst. Jeg skulle gjort den jobben bedre uforberedt.», «All the guests were pathetic.», «and Mimir! LOL. Omg so embarrassing.»

Det siterte kommentarfeltet er etter mitt syn det tristeste i denne saken. Snakk om dobbeltmoral.

Veien videre Del 2 av Sløserikommisjonen finner sted i Drammen om noen uker. Allerede har arrangøren blitt utsatt for et press for å stoppe forestillingen. Det er ikke til å begripe.

Jeg er overbevist om at Traavik vil behandle alle seriøse innspill til forestillingen med den nødvendige respekt – og det er fremdeles ikke for sent å bidra med ideologiske, politiske eller kunstfaglige innspill. Sløseriombudsmannen forsvinner ikke om så Traavik skulle gi etter for presset og legge ned forestillingen.