Når kroppen forteller

Her befinner seg i et sjangeroverskridende grenseland mellom dans, teater og opera, og handler om hukommelse, om hvordan vi husker og hvordan minner setter seg i kroppen. Forestillingen er laget av sanger og danser Silje Aker Johnsen og komponist og regissør Erik Dæhlin, og inngår i deres respektive prosjekter i Stipendiatprogrammet for kunstnerisk utviklingsarbeid ved henholdsvis Kunsthøgskolen i Oslo og Norges Musikkhøgskole. De har også hatt med seg forfatter Hanne Ramsdal i arbeidet med teksten.

Scenebildet er spartansk: Tomme hvite flater, brutt opp av et stort sirkelformet hull i bakre vegg. På høyre side av scenen henger to svarte høyttalere ned fra taket i lange kabler, og på motsatt side står en platespiller og en stabel med LP-plater. Silje Aker Johnsen er eneste aktør på scenen. Gjennom brokker og fragmenter av replikker, musikk, lydklipp, dansetrinn og bevegelser, dannes et vagt bilde av levd liv. Gamle minner fra en barndom, nyere minner om egne barn. En modig farmor, en brautende samboer. En innøvd sang, en krevende ballettpositur. Løsrevne beskrivelser av ting som foregår i kroppen, som har foregått i kroppen.

Organisk samspill Og det er kroppen som virkelig bærer denne forestillingen, og Johnsens kroppsbeherskelse og sceniske tilstedeværelse er svært imponerende. Hun lager en organisk strøm av lyder og bevegelser, der koreograferte dansesekvenser, (tilsynelatende) spontane rykninger, dramatiske fall og akrobatiske formasjoner blander seg med et stort spekter av stemmelyder, fra barnlig pludring og repetitive gutturale lyder til primalskrik og klassisk skolert sang.

Organisk er også samspillet med Erik Dæhlin og hans elektroakustiske komposisjoner. Noen ganger kan man ikke høre hvor de menneskelige lydene slutter og hvor musikken begynner, og timingen mellom utøver og musiker virker helt optimal. Musikken har ulike funksjoner, noen ganger som lydkulisse, andre ganger som akkompagnement til Johnsens sang, og iblant som selvstendig aktør. Den forteller også om erindringer, gjennom bruddstykker av kjente musikkstykker eller lyden av en barnestemme, men ofte langt borte fra og under et lag av knitring og støy, som et minne man ikke riktig får tak i.

Det visuelt-kroppslige gir mange sterke øyeblikk, for eksempel en sekvens der Johnsen trer sitt skulderlange hår mellom tærne på den ene foten og ruller rundt på gulvet med utstrakt ben og bøyd rygg, i en slags viderekommen versjon av å stupe kråke. Opptrinnet fungerte som en spontan comic relief og mange i publikum lo. Jeg lo også, men det var en halvkvalt latter, for det lå noe desperat over det, som om det var et tegn på å sitte fast, være låst, og kile seg fast i sin egen kropp.

Denne ambivalente latteren er egentlig betegnende for forestillingen som helhet, for der jeg faller litt av, er når det gjelder hva som egentlig formidles, spesielt gjennom teksten. Det er som om kroppen stadig uttrykker noe mer alvorlig – eller dyptloddende – enn replikkene tilsier, uten at dette oppleves som en tilsiktet kontrast. Kroppens historie virker dramatisk og mangetydig, mens teksten er hverdagslig og konkret. Når i tillegg noen av observasjonene og betraktningene om hukommelse og om “det å være menneske” iblant er så generelle at de grenser til det banale, er det stadig noen poenger som blir for overtydelige.

Jeg går ut av salen med følelse av noe uforløst, av å ha vært vitne til et kraftfullt potensial som ikke blir helt realisert. Det fysiske, lydlige og visuelle uttrykket framstår som svært interessant og velutviklet, men det tematiske innholdet, og hvordan det kommer til uttrykk gjennom teksten, har litt å gå på før det virkelig treffer.