Når festen er over, eller ikke har begynt

«We chained our hearts in vain,» synger Miley Cyrus i monsterhitten Wrecking Ball. Under forestillingen The Internet på Black Box Teaters lille scene blir hun backet opp av en svært nærværende Mårten Spångberg, som i blant tar en mikrofon og synger over de sløye popsangene med den stemmen han har. Ordet chained fester seg i tankene under det omlag fire timer lange stykket, som foruten koreografen innbefatter tre svenske jenter, dansende og pludrende på den lappeteppebelagte scenen. Chain som i lenke, altså, internett, og sannelig ligger det en stor lilla kjetting på scenen, og teppevev på gulvet, internett der også, da gitt!

Skjønt, nærværende er kanskje ikke det riktige å si om Spångberg og stykket hans. Til det varer det for lenge, med for mange stopp og mye dødtid både i musikk og dans. Og – for mange er en overdrivelse, beklager.Jeg mener bare at nærvær ikke er riktig ord, fordi dansen og sangene stadig hakker. Danserne bryter ned begynnelsene sine og dveler i utkanten av scenen og dansen, tukler litt med kostymene eller bare sitter og fomler. Jeg tenker heller på ordet härvär som poeten Anna Hallberg bruker det:

«En härvaro som med sin integritet och tröghet förmår bromsa tiden, tanken och tåget. På allvar. Inte bara så som vi förväntar oss att den ska göra. Utan med ett reellt och aktivt ingripande som gör skillnad.»

Ja, slik er det, tiden stanser ikke på Black Box Teater, men den bremser som tanken. Heller enn tog er flyet det foretrukne framkomstmiddelet i The Internet. Danserne har i hvert fall på seg flyvertinneuniformer, før de setter i gang med hyppige omkledninger som veksler mellom forskjellige plagg brukt av svenske arbeidsinnvandrere i internettalderen: McDonalds-skjorter, knallfarget veiarbeidertøy, kosebukser og karrierekvinnedrakter. Og når flyvertinnene slår to og to fingre ut til sidene for å vise til nødutgangene, er det morsomt, men det tar ikke av.

Fase, eller fane Hvorfor sitter vi på gulvet, forresten? Jeg hadde vondt i fua allerede før jeg kom inn og kjenner hvordan skoene mine stinker sjenerende. Noen lukter krever andres tilstedeværelse. En tenåring merker ikke alltid lukta på datarommet sitt selv. Det lukter her også, av all chipsen voksne mennesker tyller i seg i teatersalen. Ikke bare chips, folk både drikker og samtaler. Det var nesten ikke til å få med seg at forestillingen noen gang begynte, folk snakket både i publikum og på scenen, før publikum av en eller annen grunn holdt opp, selv om verken lys, dører eller dansere ga noen indikasjon på at vi skulle holde opp, plutselig var vi bare inne i en annen fase. Eller fane, så og si. Hva snakker de forresten om, danserne? Jeg kan ikke høre det.

Kjæresten min sier at hun instinktivt blir redd når hun kommer inn og ser tre vakre jenter stå og snakke og fnise seg imellom som et lite crew, og når de i tillegg ser på henne, krymper hun seg. Danserne er komfortable i sine posisjoner, innforståtte, de går rundt som selvfølgeligheter, skifter klær som ingenting, det er verken ritual eller illustrasjon. De blir sett og vet det, men er ikke henvendt, vil selv bestemme hvor og når de viser seg fram. Som om det går an. Spångberg begynner å synge, blir avbrutt av danseren som skifter sang, haha, internett, du og dine konsentrasjonsvansker!

Selv håpet jeg på litt øyekontakt med danserne, slik som i Spångbergs forrige stykke oppført på Black Box Teater i september i fjor, La Substance (but in English). Det var en veritabel fest, med åtte dansere, glitter og glam, ølsalg på gulvet samt tilløp til sang og dans i publikum også. I denne nye forestillingen er danserne usminkede, de er ikke konfronterende, utfordrende eller flørtende, snarere fredfulle. Ikke ser de noe særlig på publikum heller. Der La Substance var en fest, har The Internet nok med seg selv. Uff, så vondt i ryggen har jeg, at jeg må ta på den.

Scenen ser ut som en opphopning av props og søppel, likevel var det mer kaloriestetikk i Substance. Festen er kanskje over. Vi ser cola og vann, diverse sjokolademerker, haugevis av nevnte arbeidsgevanter, uroer / dreamcatchere laget av pizzabunner og vannglass i taket. Bakteppets bølger ligner en tilfrosset windows-skjermsparer i gladfarger. En videoprojeksjon over hodet mitt peker mot scenen og gjør mest nytte for dem som sitter riktig til. Siden det er fullt på gulvet og trangt å bevege seg rundt, er det ikke så mange. Projeksjonen viser en speilet split screen med slo-mo-bilder av verden som ligner filmen koyaanisqatsi i deres urbane velde.

Avbrytelser og sidespor Også danserne stryker seg over korsryggen, slik folk kan gjøre når de er ferdige med tungt arbeid. Det er en lite dramatisk demonstrasjon av slitet ved å være kroppsarbeider, bare en liten gest, gjenkjennelig, effektiv og til dels rørende for dem som har skulket yogaen. Yoga, ja, aktørene gjør flere bevegelser og positurer som imiterer å være dyr, som å holde fingrene opp som ører. Eller imiterer barn, som når de ligger i en mølje og vender på kroppene i et samspill mellom å løfte og bli løftet, bryting og elskov om hverandre. Eller man kan tenke på teambuilding- og tillitsøvelser. Men øvelsene er uten temperament, her er verken glede eller aggresjon, det er kjølig og funksjonelt interesseløst – som internett. Et tableau vivant for vår tid: En rolig dynamikk av overglidninger, avbrytelser, sidespor og stadige forsøk på de samme dansene, de samme låtene.

Plutselig klemmer to av danserne hengivent, som om de blir vàr hverandre etter tre timer med kontakt. Det er sterkt, jeg ser etter den tredje danserens reaksjon, men den uteblir.

Jeg vil gjerne skrive at stykket er sårt, men det har ikke en slik emosjonell investering. Danserne hever skuldrene og står på tå før de slipper seg ned, slapper av, før de igjen prøver å være to steder på samme tid. Det er en opphopning av forsøk som ligner hverandre, og venting. I en bruddscene spikker jentene på noen trebiter, og selv om knivferdighetene ligner, er det ikke Prøysens vise om julepresangen som klinger med. Her spikkes det verken målrettet eller for spikkingen selv, det bare spikkes. Kanskje er det derfor jeg opplever det som sårt, det ligner jo IRL, det virkelige livet, i sin putring.

De gjentatte forsøkene både i dans og musikk er som en åpen søknad om kontaktflater, noe også den evinnelige avspillingen av karaokeversjonen til Rihannas verkende slager «Stay» peker mot. Her er flust av forsøk på å komme dit et härvär er mulig, til hverandre, tiden og situasjonen. Og det tar tid. Før det er over som det begynte, uten større dikkedarer. Og man går hjem og legger hendene ned ved tastaturet, som når du leser dette.