S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Sidsel Pape – 24. mai 2012

Mørk og morsom Trio

"Trio" består av 3 stykker av Janne-Camilla Lyster, Stian Danielsen og Ludvig Daae og spilles til og med søndag 26. mai.


Publisert
24. mai 2012
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk

TRIO:

”Labyrint” Koreografi: Janne-Camilla Lyster Dansere: Sigrid Hirsch Kopperdal, Gry Bech-Hanssen og Iselin Borgan Kostyme: Lillian Baur Musikk: Julian Skar og Therese Birkelund Ulvo Lysdesign: Tobias Leira Forestillingen varer i 20 minutter Co-produksjon: Opera Estate / Centro per la Scena Contemporanea, Bassano del Grappa Støttet av: Norsk Kulturråd, Fond for lyd og bilde og Fond for utøvende kunstnere Janne-Camilla Lyster er koreograf, danser og forfatter, utdannet ved Kunsthøgskolen i Oslo. Hun arbeider i et egenartet bevegelsspråk kjennetegnet av teknisk presisjon og lavmælt ekspressivitet.

”Grip” Koreografi: Stian Danielsen Dansere: Irene Theisen og Ingrid Haakstad Komponist: Øystein Figenschou Kostyme: Lillian Baur
Lysdesign: Tobias Leira Forestillingen varer 30 minutter Co-produksjon: Opera Estate / Centro per la Scena Contemporanea, Bassano del Grappa
Støttet av Norsk kulturråd, Fond for utøvende kunstnere og Fond for lyd og bilde Stian Danielsen gikk ut av Kunsthøgskolen i Oslo i 2009, og har etter dette blant annet jobbet som danser med koreografer som Jo Strømgren og Kristin Hjort Inao. Som koreograf og danser har han turnert med sine verk i Sverige, Frankrike og Italia. Sommeren 2011 lagde han sin første helaften ”STUP” i Frysjajuvet sammen med sin bror Andre Danielsen.

”MM” Konsept og idé, koreografi, dans: Ludvig Daae DoP, filmregi, klipp, lyd: Joanna Nordahl B-foto, produksjonsassistent, pressefoto: Karolina Bengtsson Lydopptak: Martin Lindström Grading/post: Johan Wik Elektriker: Mattias Montero Musikk: Lune, John De Lira Lindberg Studiodronning: Jenny Herrlin Co-produksjon: festival:display
Støttet av: Norsk Kulturråd

Ludvig Daae er utdannet ved Kungliga Svenska Balettskolan i Stockholm
og P.A.R.T.S. i Brussel, og har arbeidet som koreograf og danser siden
2006. Forestillingene hans er vist bl.a. i Tyskland, Sveits, Belgia,
Nederland, Frankrike, Østerrike, Sverige og Norge.

Spilles torsdag, fredag og lørdag denne uken på Dansens Hus i Oslo.


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/mork-og-morsom-trio
Facebook

To mørke urpremierer løftes av lystigheten til en selvironisk lek med virtuell virkelighet.

Rekkefølgen på forestillingene i helaftenen ”Trio” er velvalgt av Dansens Hus. To urpremierer og en Norgespremiere av ”morgendagens” koreografer viser at Nasjonal scene for samtidsdans også ivaretar de unge og uetablerte koreografene. Janne-Camilla Lyster, Stian Danielsen og Ludvig Daae overbeviser om at de og danserne deres er dagsaktuelle i henholdsvis ”Labyrint”, ”Grip” og ”MM”. Ikke til forkleinelse for koreografene, men likevel er det tankevekkende at blant alle nye kvinnelige koreografer så velger Dansens Hus å programmere to menn.

Loft, løfterik, ”Labyrint” Midt på lillescenen har Lyster lagt en skinnende kvadratisk matte som i det svake lyset glimrer som sotet glass. En danser beveger seg stilistisk, stakkato over underlaget lik en spilledåsedanserinne som luftes. Musikken til Therese Birkelund Ulvo underbygger den meditative tilstanden med lange klanger fra bjeller og vinglass.

Som var de gamle minner dukker to dansere til opp mellom stabler av kasser gjemt bort i det støvete mørket som omslutter ”glassgulvet”. De utfører elegant en matematisk utregnet koreografi av gående formasjoner og enkle gester. Bevegelsene er suggererende, nærmest søvndyssende. Danserne glir mer og mer sammen til et eneste stort avsondret vesen. De svøpes inn i den endeløse lyden og går opp i en enhet av innstengt ensomhet.

Lysters ”Labyrint” har den selsomme smaken av Haagenschmagen, et kompani som består av henne og Ida Wigdel. Deres vittige uttrykk har i ”Labyrint” veket for et større alvor. Den skimrende vakre lyssettingen til tross, virker forestillingen til tider noe formørket. Bevegelsesspråket kjennetegnet av teknisk presisjon kan minne om Anne Teresa De Keersmaeker, koreografen til det legendariske Rosas.

Grepa, “Grip”, gripende Det klangfulle lydbildet til Lyster fortsetter inn i Danielsens duett. Forestillingen er mørk, men danserne lyser opp i ”Grip”. Rommet er svart med avansert lyssetting, blant annet mintgrønt lysstoff som gir et hardt nattklubbaktig preg. Dansen står sentralt i forestillingen som er fri for scenografi.

Danielsen har fått det beste ut av Irene Theisen og Ingrid Haakstad og det er intet mindre enn imponerende danserprestasjoner. Haakstad kommer først på scenen og gjør sin solo som setter stemningen. Hun griper tilskuerne, vekker oppmerksomhet for noe uant som hun åpenbart selv interesseres av. Hun skifter konstant og uforutsigbart retning og nivå i rommet, dynamikk i emosjon og bevegelse. Uttrykket er gåtefullt, uangripelig og logiske likevel.

Theisens inngang er påfallende brå i det hun faller sidelengs i fanget på Haakstad. Fra da av er en brutal og humoristisk duett i gang. Theisen forstetter å falle fra stadig større høyder mot et ugjestmildt underlag hver gang Haakstad ikke fanger henne. Det synes hun nemlig ikke å se noen grunn til. Relasjonen fortoner seg som et tragikomisk avhengighetsforhold som Haakstad til slutt løser seg ut av. Da svever Theisen lenge i sin stående solo, plassert i en lyskjegle mens hun holder tilskuerne i sitt grep.

”MM”, MTV,
med mer Daaes konseptuelle kommentar kalt ”MM” blir helaftenens mest underholdende bidrag. Dansekunstneren presenteres først på lerret i form av Joanna Nordahls
film til forestillingen. Deretter trer Daae selv inn på scenen og tilpasser seg filmens gang. Slik går Daae inn i en virtuell duett med seg selv.

Den forhåndsinnspilte Daae tar rollen som koreografen. Daae som svetter på scenen blir den mindre mektige, men dog undergravende danseren. Den usympatiske koreografen stopper innøvingen av dansen når det passer ham. Han gjør det stadig vanskeligere for danseren å følge sin filmatiske koreografi med zooming og kryssklipp.

Samtidig som maktforholdet mellom koreograf og danser utspiller seg er det uklart hvem av dem som får mest oppmerksomhet og derfor sympati. Danseren kan ikke lyssettes fullt, da viskes det projiserte skjermbildet av koreografen ut. Daae som står fysiske foran skjermen kommer bokstavelig talt i skyggen av projeksjonen bak seg. Det blir til slutt uklart hvem av dem som er mest virkelig.

Publikum ler ustoppelig når de to til slutt forenes i en slow dance til heftig pop. Daae står da tett på skjermen og lar koreografen ”holde rundt” seg. I sitt gjennomførte forsøk på å forene virtualitet og virkelighet viser Daae hvordan det virtuelle forfører med lysende teknologi og dermed oppnår forrang. ”MM” kommenterer ikke minst intelligent og elegant hvordan koreografens makt i samtidsdans er en illusjon. Dessuten er Daaes dans i seg selv verdt å se.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, PAHN, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no