Rekkefølgen på forestillingene i helaftenen ”Trio” er velvalgt av Dansens Hus. To urpremierer og en Norgespremiere av ”morgendagens” koreografer viser at Nasjonal scene for samtidsdans også ivaretar de unge og uetablerte koreografene. Janne-Camilla Lyster, Stian Danielsen og Ludvig Daae overbeviser om at de og danserne deres er dagsaktuelle i henholdsvis ”Labyrint”, ”Grip” og ”MM”. Ikke til forkleinelse for koreografene, men likevel er det tankevekkende at blant alle nye kvinnelige koreografer så velger Dansens Hus å programmere to menn.
Loft, løfterik, ”Labyrint”
Midt på lillescenen har Lyster lagt en skinnende kvadratisk matte som i det svake lyset glimrer som sotet glass. En danser beveger seg stilistisk, stakkato over underlaget lik en spilledåsedanserinne som luftes. Musikken til Therese Birkelund Ulvo underbygger den meditative tilstanden med lange klanger fra bjeller og vinglass.
Som var de gamle minner dukker to dansere til opp mellom stabler av kasser gjemt bort i det støvete mørket som omslutter ”glassgulvet”. De utfører elegant en matematisk utregnet koreografi av gående formasjoner og enkle gester. Bevegelsene er suggererende, nærmest søvndyssende. Danserne glir mer og mer sammen til et eneste stort avsondret vesen. De svøpes inn i den endeløse lyden og går opp i en enhet av innstengt ensomhet.
Lysters ”Labyrint” har den selsomme smaken av Haagenschmagen, et kompani som består av henne og Ida Wigdel. Deres vittige uttrykk har i ”Labyrint” veket for et større alvor. Den skimrende vakre lyssettingen til tross, virker forestillingen til tider noe formørket. Bevegelsesspråket kjennetegnet av teknisk presisjon kan minne om Anne Teresa De Keersmaeker, koreografen til det legendariske Rosas.
Grepa, “Grip”, gripende
Det klangfulle lydbildet til Lyster fortsetter inn i Danielsens duett. Forestillingen er mørk, men danserne lyser opp i ”Grip”. Rommet er svart med avansert lyssetting, blant annet mintgrønt lysstoff som gir et hardt nattklubbaktig preg. Dansen står sentralt i forestillingen som er fri for scenografi.
Danielsen har fått det beste ut av Irene Theisen og Ingrid Haakstad og det er intet mindre enn imponerende danserprestasjoner. Haakstad kommer først på scenen og gjør sin solo som setter stemningen. Hun griper tilskuerne, vekker oppmerksomhet for noe uant som hun åpenbart selv interesseres av. Hun skifter konstant og uforutsigbart retning og nivå i rommet, dynamikk i emosjon og bevegelse. Uttrykket er gåtefullt, uangripelig og logiske likevel.
Theisens inngang er påfallende brå i det hun faller sidelengs i fanget på Haakstad. Fra da av er en brutal og humoristisk duett i gang. Theisen forstetter å falle fra stadig større høyder mot et ugjestmildt underlag hver gang Haakstad ikke fanger henne. Det synes hun nemlig ikke å se noen grunn til. Relasjonen fortoner seg som et tragikomisk avhengighetsforhold som Haakstad til slutt løser seg ut av. Da svever Theisen lenge i sin stående solo, plassert i en lyskjegle mens hun holder tilskuerne i sitt grep.
”MM”, MTV,
med mer
Daaes konseptuelle kommentar kalt ”MM” blir helaftenens mest underholdende bidrag. Dansekunstneren presenteres først på lerret i form av Joanna Nordahls
film til forestillingen. Deretter trer Daae selv inn på scenen og tilpasser seg filmens gang. Slik går Daae inn i en virtuell duett med seg selv.
Den forhåndsinnspilte Daae tar rollen som koreografen. Daae som svetter på scenen blir den mindre mektige, men dog undergravende danseren. Den usympatiske koreografen stopper innøvingen av dansen når det passer ham. Han gjør det stadig vanskeligere for danseren å følge sin filmatiske koreografi med zooming og kryssklipp.
Samtidig som maktforholdet mellom koreograf og danser utspiller seg er det uklart hvem av dem som får mest oppmerksomhet og derfor sympati. Danseren kan ikke lyssettes fullt, da viskes det projiserte skjermbildet av koreografen ut. Daae som står fysiske foran skjermen kommer bokstavelig talt i skyggen av projeksjonen bak seg. Det blir til slutt uklart hvem av dem som er mest virkelig.
Publikum ler ustoppelig når de to til slutt forenes i en slow dance til heftig pop. Daae står da tett på skjermen og lar koreografen ”holde rundt” seg. I sitt gjennomførte forsøk på å forene virtualitet og virkelighet viser Daae hvordan det virtuelle forfører med lysende teknologi og dermed oppnår forrang. ”MM” kommenterer ikke minst intelligent og elegant hvordan koreografens makt i samtidsdans er en illusjon. Dessuten er Daaes dans i seg selv verdt å se.