Modig forsøk på barneteater

«Korleis skal ein manøvrere når ingenting er kjent frå før, og alt er nytt og framand? Kven er eg, i denne nye verda? Og kor blei det av den eg var før? Finst eg framleis? Finst familien min framleis? Og kva skal til for at eg skal få livet mitt tilbake?»

I Leve republikken! har en gruppe barn kræsjlandet på en øde øy. Der møter de en gutt som er der av samme grunn, men det er en stund siden, og han kjenner landskapet. Han blir derfor en naturlig leder for flokken. Det store spørsmålet er hvordan de skal gjøre verden oppmerksom på at de eksisterer og på hva som har skjedd. Det aller viktigste i den sammenhengen er å ikke vokse opp, å holde fast på statusen som barn, for de som redder mennesker i nød vil bare redde barn.

Fortettet jungellandskap De beveger seg rundt i Katja Ebbel Frederiksens tegneserieestetiske scenografiske installasjon, et fortettet lite jungellandskap hvor vi også skimter det havarerte flyet og et slags tegnet ekko av selve kræsjet. Barna går i klinsj med det ytre og det indre, det kollektive og det individuelle landskapet utfra sin barnlige logikk. Konflikter oppstår og forgår, dukker opp igjen og eskaleres, uttrykt i et spenn mellom stilisert koring og streit replikkveksling, koreograferte bevegelser og oppstilte tablåer.

Det vrimler av referanser til klassikere innen barnelitteraturen: Robinson Crusoe, som havarerer på en øde øy, denbarbariske barneflokken i Fluenes herre, som er blitt kalt en dystopisk kommentar til Robinson Crusoe, og ikke minstPeter Pan, gutten som nekter å bli voksen. Igjen og igjen innprentes, gjennom en melankolsk, mollstemt sang, den livsviktige nødvendigheten av å holde fast på statusen som barn.

Enslige, mindreårige Det er vanskelig å unngå assosiasjoner til de enslige, mindreårige flyktningene og asylsøkerne som stadig banker på og vil inn. Flyktningbarn under 18 år har en særlig rett på beskyttelse. Derfor mistenkes flere over 18 for å ha sett seg nødt til å ljuge på alderen. Flyktninger og migranter ender gjerne opp som fremmede både i det landet de kommer til og det landet de kommer fra, noe spørsmålene i det innledende sitatet fra programteksten sier noe om. Befriende nok nevnes ingenting av dette i teksten, så selv om det kan synes åpenbart tok det derfor litt tid før det kom til meg.

Det er et spennende utgangspunkt og et modig forsøk på å lage barneteater frigjort fra den pedagogiske og forklarende tvangstrøya. Det kunstneriske laget inneholder sterke navn på hver sine felt: Toril Solvang på tekst, Belinda Braza på koreografi og Mine Nilay Yalcin på regi. Skuespillerne har også vært aktivt med på å jobbe fram uttrykket. Her er flere fine enkeltscener, flotte fysiske, koreografiske opptrinn, tablåer og replikkvekslinger som vitner om at skuespillerne har et stort og variert repertoar å spille på. Men de ulike kunstneriske elementene henger ikke helt i hop. Det er som om de er blitt skapt isolert i hver sine rom og deretter satt sammen. Jeg har en følelse av at det har sammenheng med at den grunnleggende, gode, idéen bak oppsetningen ikke har gått de nødvendige rundene med både aktiv og passiv bearbeiding. Det ser ut som tekstforfatteren, koreografen, regissøren og aktørene har jobbet bra hver for seg, men ikke har klart å forene sine uttrykk og kompetanser. Dermed blir idéen godt synlig, men ikke den kunstneriske kjernen.

Ambisiøst prosjekt Dette kan det nesten virke som teatret var seg bevisst i forkant. Dagen før premieren fikk anmelderne en mail hvor det understrekes at Leve republikken! er et kollektivt arbeid som har funnet sin form underveis. «Det er altså ikkje eit ferdig skrive manus som er utgangspunktet for framsyninga de skal sjå i morgon». Kan hende er det – i beste fall – bare et forsøk på formidling, men det er likevel vanskelig å umiddelbart tolke det som noe annet enn et forbehold. Litt som et band som sender inn en demo til et plateselskap hvor det uttrykkelig gjøres oppmerksom på at det er en demo og må lyttes til som det, ikke en fullverdig innspilling.

Midt i sin lekende, eksperimentelle grunnholdning er det et ambisiøst prosjekt med store, tunge, forpliktende føringer, både når det kommer til de litterære foreleggene og de innebygde assosiasjonene til flyktningproblematikken. Det virker som både ensemblet og det kunstneriske laget er tynget av ansvaret og at det ligger en mer forløst, kanskje større og mer frigjort forestilling gjemt inni der.

PS: Å si «Nokon kjem til å kome» en gang, kanskje to, fungerer fint og gir gjenklang hos publikum. Men alt over det blir overkill!