Minefeltet bortenfor

Av og til, når det går opp for meg hva slags prøvelser jeg gikk gjennom i ungdommen, slår det meg at det var rart jeg overlevde. Det er en ikke spesielt original tanke, jeg vet det, men hva hjelper det? Særlig sett i lys av at det er ganske mange av oss som ikke rekker å bli gamle engang. Noen i den periodiske omgangskretsen ble det taust fra en gang i siste halvdel av tjueåra. Ikke spesielt uvanlig det heller, det er vel, eller var, rundt den tida mange av oss sakte men sikkert karret oss opp på sikker grunn og sklei inn i jobb/kjæreste-komboen. Jeg slo meg til ro med det, helt til jeg kanskje noen år seinere fikk høre at: Jørn? Nei, han er død. Overdose.

Men det begynte først for alvor å tynnes i rekkene fra seint i førtiåra og noen år framover. På et tidspunkt, for å beskytte meg selv, måtte jeg begynne å prioritere blant begravelser.

På spill Kebba Joof derimot hadde knapt fylt 20 før flere av vennene hans kræsja inn i en cocktail av dop og selvmord. Men han overlevde. Han sitter, med den obligatoriske capen på hodet, på en stol i prøvesalen på Dramatikkens hus og smiler skjevt. Ved siden av han sitter søstra hans, Camara. Hun er synlig nervøs. Det står noe på spill. Det gjør det for så vidt alltid, noe man merker på den konstant framoverlente energien hennes når hun er på scenen. Men denne dagen er hun ikke så framoverlent. Hun puster tungt og må ta seg sammen, enda det bare dreier seg om en arbeidsvisning, på et svært tidlig stadium, av et verk som ikke skal presenteres offentlig før om minimum halvannet år.

I salen vrimler det av, uvanlig mange, interesserte, inkludert de påtroppende sjefene for Nationaltheatret og Riksteatret. En ekstra rad med stoler må bæres inn for å få plass til alle.

Camara Lundestad Joof åpner med å lese høyt fra prologen i sin tekstsamling fra 2018 Eg snakkar om det heile tida. Den er formet som en unnskyldning til broren for at hun svek ham under et familieselskap da hun var elleve og Kebba tretten. For henne var det viktigere å bli likt av de voksne i sin hvite, norske familie enn å støtte broren da han høylytt, skjelvende erklærte at han ikke orka å bli kalt negerbarn mer, hvor godt og kjærlig det enn var ment. Storebror Kebba endte opp aleine i hagen, isolert og fanget i sine egne uartikulerte følelser, mens lillesøster satt inne og spiste banankake med de voksne og solte seg i glansen av sin prektighet.

Randsonen Årene gikk. Camara våknet opp, ble scenekunstner, dramatiker, kulturpolitiker og skeiv aktivist. Kebba sklei ut i randsonen og inn i kriminelle gjengmiljøer. Over en sjuårsperiode var kontakten mellom dem brutt. Helt til de møttes igjen for å gjøre opp status. Hva skjedde? Hvordan og hvorfor endte de opp så langt fra hverandre? Hvor begynner og slutter rasismen og det kjønnsbaserte? Og ikke minst: Hvordan ser de og vurderer de hverandre og de valgene de har tatt, eller vært tvunget til å ta? I hennes øyne har han «valgt» å bli en del av en giftig maskulinitetskultur. I hans øyne har hun solgt brunheten sin til den hvite, politisk korrekte offentligheten.

Alt dette, og mer til, har de snakket lenge og vel om. De har jobbet med å eksponere og sortere ut sine egne fordommer. De har gitt hverandre innblikk i hvordan de har tatt seg fram i samfunnsstrukturene og taklet sine respektive opplevelser av utenforskap. Nærmere 30 timers samtale er blitt tatt opp, transkribert, redigert og skåret ned til cirka halvannen time med tittelen Samtaler med bror.

Camara og Kebba overlater mikrofonene til skuespillerne Iselin Shumba og Khalid Mahamoud som, med to øvinger bak seg, arbeider seg gjennom teksten med humør og lave skuldre. De er svært forskjellige fra originalene og tilfører, ved sin lune måte å framføre dialogen på, en kombinasjon av både nærhet og distanse som gjør den ladete teksten godt.

«Vi har venta på deg», får vi høre at Kebba fikk høre da han første gang ble taua inn av politiet. Camara ventet de av naturlige grunner ikke på. Hun var redd og holdt seg hjemme i flere år. Da hun først våget seg ut fikk hun stadig spørsmål om hvor mye hun kostet. Hun internaliserte og tenkte det var hennes egen skyld, resultat av signaler hun sendte ut. Først seinere gikk det opp for henne at det hadde noe med hudfargen hennes å gjøre. Samtalen sklir utvungent av gårde. Iselin Shumba formidler den lattermilde, dundrende rap-parodien som Camara øser utover broren sin. «Slutt! Kan du slutte!?» roper Kebba/Khalid, hvis identitet er tett knyttet til rap og hiphop-kulturen.

Triviell praksis Prosjektet er interessant av mange grunner, langt forbi stadiet der vi i det hvite publikummet liksom får et innblikk i hvordan det er å være minoritet. Det er noe transparent over det, i kraft av den innebygde selvransakelsen som for så vidt hele veien har vært en del av Camara Lundestad Joofs kunstneriske og politiske prosjekt. Den tidligere nevnte tekstsamlingen Eg snakkar om det heile tida handler i stor grad om hvordan rasismen, som triviell praksis, tar bolig i henne selv. Hun forteller for eksempel om hvordan hun på t-banen bevisst har unngått å sitte i samme område som andre mørkhudete ungdommer, for å slippe å bli tatt for å være del av en gjeng. En haiku-kort tekst under tittelen Offerrolla tåler å gjengis i sin helhet: «Den høyrest ut som eit kostyme eg kan ta av og på».

Samtaler med bror representerer her en radikal utvidelse av kampsonen. I en årrekke har talestrømmen og erfaringsformidlingen gått fra Camara og ut. Her blir det utenfrablikket som hun tidligere selv tok ansvar for å rette mot seg selv supplert med tyngde og til dels overtatt av Kebba. Hun har tatt et risikabelt steg ut av det som gjennom årene er blitt en komfortsone, og inn i minefeltet bortenfor. Der møter hun broren sin, som også har tatt et sånt steg.