Majoritetens kunst

En kollega lærte meg en gang å kritisere det han kalte ”umotivert mannlig nakenhet” i scenekunsten. Alle som har sett en del teater vet at det ikke sjelden dukker opp en naken mann uten at det finnes noen egentlig grunn til det. Et godt eksempel på dette er Alexander Mørk Eidems oppsetning av Terrorisme av Brødrene Presnjakov på Nationaltheatret i 2004. Det er lenge siden, men forestillingen fungerer godt som eksempel fordi Kai Remlov nesten gjennomgående spilte uten bukser. Det ble ikke kommentert, men gjennom bevegelsene gjorde han sitt beste for at penis skulle slenge litt ekstra uten at det på noe som helst slags vis føltes som en dramaturgisk nødvendighet annet enn den lille komiske effekten som oppstod fordi det var et kjønnsorgan i mild bevegelse på scenen. Senere så jeg en glimrende oppsetning av det samme skuespillet på Kunstnerteatret i Moskva. I Russland hadde alle buksene på.

Nakenhet på scenen er ganske allment, og innimellom føles det som et uttrykk for en trang til ekshibisjonisme eller forsøk på kjønnsorganshumor. Men vel så ofte er nakenhet og kropp et uttrykk for et opprør eller spark mot patriarkalske strukturer og en dominerende seksualitet. Det handler om å vise frem både svakhet og styrke. Det handler om kjærlighet, intimitet, kropp og en masse andre ting helt avhengig av hva forestillingen ønsker å si, men veldig ofte er det et ideologisk opprør, et fuck off til rådende strukturer. Det er jo heller ikke alltid at dette må gjøres avkledd, men i mange tilfeller er scenekunst som uttrykker kroppslige perspektiver en måte å vise at kropp kan handle om makt, og at kroppen som ikke er majoritetens kropp også finnes og har sitt språk.

Motstand mot skatt På Facebooksiden Sløseriombudsmannen gjøres det med jevne mellomrom narr av ulike former for fri scenekunst. Utgangspunktet synes å være at profilen, som er anonym, er i mot offentlig finansiering av kunst. For å fremme dette synspunktet bruker han korte videoer fra forestillinger der det liksom skjer noe rart. Raskt tar kommentarfeltet over og uttrykker harme over at denne kunsten er skattefinansiert. Da stortingsrepresentanten for Fremskrittspartiet, Silje Hjemdal, stilte kulturminister Abid Raja spørsmål om det var riktig at staten finansierte kunst som inneholdt kjønnsorganer og kroppsvæsker, var det en direkte videreføring av sakene som har skapt engasjement hos Sløseriombudsmannen.

Det rare i argumentasjonen til Hjemdal, så vel som fra Sløseriombudsmannen, er at de i utgangspunktet er i mot at kunst skal få statsstøtte i det hele tatt. Å være mot skatt og skattefinansiering av mer enn det aller mest nødvendige er et legitimt politisk argument. Det hadde skapt et skrekkelig stusselig samfunn, og det er heldigvis ikke på noen måte politisk flertall for dette, men det må jo være lov å mene det. Argumentet slår først sprekker når de også blir moralsk indignerte over noen former for kunst som ikke skal være verdige støtte fra Kulturrådet fordi de kan provosere. Jeg har lenge lurt på hvorfor ikke noen av institusjonene som mottar aller mest støtte over statsbudsjettet får kritikk de samme stedene for å få mye skattepenger. Den største kritikken treffer som oftest de minste, og også mest sårbare, aktørene. En av grunnene til dette må være den rene medielogikken i at det er lettere å vekke avsky og interesse med noe som virker fremmed eller bruker det noen opplever som provoserende virkemidler. En annen grunn som virker mer og mer nærliggende kan være at argumentasjonen ikke egentlig bare handler om skattefinansiering, men også inneholder en stor andel kunstfiendlighet der det er kunsten, ikke bare finansieringen av den som er problemet.

I saken som NRK lagde om Hjemdals utspill og kulturministerens svar uttaler koreograf og dansekunstner Ulf Nilseng seg om sin forestilling Gloryhole. Jeg har ikke sett Nilsengs forestilling, og skal ikke uttale meg om kvaliteten på den, men det som kommer frem i hans egen omtale av eget arbeid er at han tenker på det som et arbeid om kjærlighet. Jeg tenker at det er viktig å fremheve at det er et verk som setter fokus på homofil seksualitet og kjærlighet, og som dermed utfordrer eller kanskje beriker det heterofile blikket på seksualitet og kropp. Nå nylig har Sløseriombudsmannen delt en video med dansekunstneren Daniel Mariblanca, en kunstner som fremhever det å være transperson og bruker kroppen sin til å skape perspektiver omkring kjønn og identitet. Det er heller ikke til å komme bort fra at i kritikken om den ”umotiverte mannlige nakenheten” ligger et premiss om at det som oftest er menn som kler av seg tilsynelatende uten god grunn. Derfor er det viktig å påpeke at den frie scenekunsten ofte også fungerer som en feministisk arena der den kvinnelige seksualiteten og kroppen får spille hovedrollen i opposisjon til et patriarkalsk kroppsfokus.

Scenekunsten fremhever i mange tilfeller de kroppene som ikke er majoritetens kropper og gjør kunsten for alvor til en mangfoldsarena vi ikke finner noe annet sted. På dette punktet blir kunstens rolle som ytringsleverandør og kunst som ytringsfrihet spesielt viktig.

Folkejury Silje Hjemdal har kommet med et underlig forslag om at kunststøtte kan deles ut via en folkejury. Det leser jeg mest som et retorisk poeng, ikke som noe hun ser for seg at man faktisk kunne gjennomføre. Hvis vi følger det retoriske tankeeksperimentet vil vi også måtte se for oss en kunst som utelukkende er bestemt av majoriteten. Når majoriteten skal bestemme er det stor sjanse for at vi vil få en kunst som er preget av det heterofile og det hvite, og der minoritetenes kropper mister all definisjonsmakt.

På Kunstnerteatret i Moskva hadde alle buksene på. I den oppsetningen var det tross alt like greit, men i Russland finnes det ikke nakenhet i teatret. Der er det farlig å være homo, og det finnes ikke rom for at kunsten kan utfordre majoritetens blikk på kropp og kunst. Hvis kunstens ytringer skal underlegges moral og sømmelighet kan vi også miste kunstens opprørsevne og mulighet til selv å fortelle sine egne historier. Kulturrådsstøttet fri scenekunst gir oss som samfunn mulighet til å få majoritetsblikkene utfordret.