Liten, stort tenkt festival

Meteorfestivalen er det perfekte stedet å søke tilflukt i når høsten i Bergen for alvor blir høst og regnet og mørket overtar hegemoniet. Det er noe med byen Bergens måte å være både stor og liten på, som ble manifestert så tydelig under Thea Hjelmelands konsertperformance under festivalen, en arbeidsvisning hvor hun prøvde ut nye formater å framføre sangene sine i: Trommisen måtte ta med seg cymbalene sine og gå før det var slutt, fordi han skulle spille konsert et annet sted. – Dette er Bergen, sa Hjelmeland, – her spiller alle i hverandres band!

Selv om festivalen er relativt liten av format, har den noe omfavnende ved seg som gir følelsen av at den inkluderer hele byen, og noe stort tenkt ved seg som gir følelsen av at den er, nettopp, stor. I 2013 ga daværende byrådsleder – og kommende næringsminister – Monica Mæland BIT Teatergarasjen, som står bak festivalen, attest for å være «en del av Bergens kulturelle grunnmur». Betegnelsen hadde noe, antakelig utilsiktet, både paradoksalt og poetisk ved seg, i kraft av at BIT siden 2008 bokstavelig talt har manglet grunnmur. Et begrunnet håp er at planene om lokalisering i det gamle Sentralbadet sammen med Carte Blanche og deler av Den Nationale Scene vil realiseres i nær framtid. Stat og kommune har hver bidratt med 230 millioner kroner. Nå henger alt på politikerne i fylkeskommunen, som møtes 12. desember.

Strippet Shakespeare Å gi plass til Ibsenprisvinnerne Forced Entertainments framføringer av Shakespeares samlede verker over 36 tre kvarters-forestillinger, er pr. definisjon stort tenkt. Jeg ankom festivalen nest siste dag og fikk, før Thea Hjelmeland avsluttet dagen, med meg tre av dem på rappen: The winter’s tale, Richard III og Much ado about nothing.

Basiskonseptet er likt for hver eneste forestilling: En skuespiller sitter bak et bord og gjenforteller handlingen i stykket ved hjelp av et stort antall hverdagslige bruksobjekter som salt og pepperbøsse, askebeger, blomsterpotte, ølflaske, rengjøringsspray, lysestake, et glass med tranpiller, hyssingnøste, parfymeflaske og mye mer. Objektene representerer hver sin karakter i mylderet som preger samtlige av Shakespeares stykker. Teksten er ribbet for alt shakespeariansk i språk og tidskoloritt og destillert ned til en slags utvidete, nøytrale sceneanvisninger som det er opp til skuespilleren å fargelegge – eller eventuelt ikke. På papiret kunne en slik potensiell tell, don’t show-tilnærming bli langtekkelig og likegyldig, som en god idé som burde forblitt en idé, men det skjedde ikke. Variasjonen i de ulike aktørenes tilnærming til stoffet gjorde The winter’s tale, framført av Cathy Naden, til et litt tørt, skolemesteraktig handlingsreferat, mens Much ado about nothing med Richard Lowdon framsto nærmest som en frodig, leken og komisk eventyrstund. Det er noe genuint engelsk over dette prosjektet, hvor det proklamatoriske og pompøse ved nasjonalikonet Shakespeare blir strippet og stilt til skue for allmenheten, nært beslektet med for eksempel Monty Pythons avkledning av maktpersoner innen religion og offentlig forvaltning.

På festivalens siste dag utgjorde Signe Becker og Ingvild Langgaards overdådige framtidsrekviem New Skin – som jeg anmelder i en egen tekst – et slags oppspill til den kunstneriske festivalfinalen, White Beauty med det interskandinaviske kompaniet Mellanmjölk productions. Men en etterpåklok refleksjon ville kanskje konkludert med at disse to burde byttet plass?

Ser farlig ut Mellanmjölk productions består av unge kunstnere fra Sverige, Finland og Norge. Jeg kjenner igjen navnet Daniel Klingen Borg, som er klekket ut fra Merete Klingen og Per Spildra Borgs gjøglerkompani Stella Polaris og medlem av avleggeren Zirk Mir. Sara Guldmyr er billedkunstner og står, sammen med Silja Kauppinen, bak det visuelle i denne forestillingen som fant sted i Røkeriet, en visningssal som både er stor nok og intim nok til denne typen publikumsinvolverende forestillinger.

Forhåndsvarselet går ut på at det dreier seg om intet mindre enn «den skandinaviske ekstremismen», om hvordan radikaliseringen skjer i ly av hatretorikken, nærmest uten at vi merker det. Det varsles at publikum skal utsettes for de samme manipuleringene som fører til ekstremisme. Det ser ut som et vågalt, farlig og interessant prosjekt. Skyggen etter 22. juli ligger ennå over oss og få har våget seg ut på denne typen framstillinger av en mangetydig og komplisert prosess.

Blide, unge mennesker, kledd i folkedrakter og med entusiastiske, blussende ansikter ønsker oss velkommen. Vi får et glass lettmelk (= mellanmjölk = det folk flest drikker) i hånda og står og mingler litt før vi etter hvert inntar plassene i en sirkel rundt scenegulvet. En finsk tango strømmer ut av høyttalerne, så en vals. Publikum bys opp til dans. Stemningen er lys og lett. Og blir rent livlig når truppen kaster seg ut i noen folkedanser med hoiing og klapping i noe som høylytt erklæres å være en feiring av «the Nordic countries».

Kollektiv i oppløsning Visa om Mannen og kråka avsynges lavmælt av en aktør og publikum blir med på refrenget. Vi forstår at det utgjør et slags forsiktig vendepunkt, for nå inntrer en mer tvetydig stemning. De unge aktørene gjenforteller i tur og orden noen mer eller mindre platte vitser, for eksempel: – Hvorfor går nordmannen med sandpapir i ørkenen? – Fordi han tror det er et kart! Så demonstrerer de, i en slags «battle», hva de pleide å gjøre på fester i ungdommen, komplett med pissing og spying. Bukser og undertøy ryker av, det vises hvordan pikken kan brettes over balla slik at sluttresultatet ser ut som en hamburger, osv. Mens dette pågår, inntrer en forsiktig, langsomt voksende, truende bassfrekvent during over det hele. Og underveis blir vi tilbudt akevitt i stedet for melk.

Forfallet inntrer, aktørene går ned på alle fire, blir til dyr. I et slags desperat forsøk på å samle troppene igjen organiseres en syk ringdans med et stadig mer komplekst og heftig, rytmisk komp, med formål å kåre den som holder ut lengst. Etter det går kollektivet for alvor i oppløsning, sammen med siste rest av moral, respekt og personlig integritet. Det jukkes mot bakken på harde livet. En bryter ut i hysterisk gråt. Vi tilbys krem med dertilhørende urin. Noen synger den svenske nasjonalsangen…

Assosiasjonene underveis er mange. To av dem: Pensumboka Fluenes herre av William Golding, om hvordan uskyldige barn, strandet på en øde øy, avsiviliseres og brutaliseres, og musikalen Cabaret, om den krypende dekadansen og nazifiseringen i mellomkrigstidas Berlin.

Karikatur Poenget er med andre ord at ekstremisme og såkalt radikalisering går hånd i hånd med en økende aksept for ting som før ble ansett som tabuer. Og det er ikke vanskelig å finne paralleller her og nå, blant annet i kommentarfeltene i sosiale medier. Nylig har for eksempel rådgiver i Human-Etisk Forbund og tidligere redaktør for Humanist, Didrik Søderlind, skrevet på Humanist.no om hvordan han ble utsatt for sarkastisk mobbing på nett fordi han har fått kreft.

Sånn sett treffer Mellanmjölk blink. Det hele preges av høyt tempo og overbevisende energinivå, og kompaniet skal roses for sin vilje til å gå inn i en viktig og vanskelig materie. De behersker også i seg selv det krevende, fysiske og mer eller mindre performancebaserte sceniske uttrykket. Når det er sagt, synes jeg ikke de her mestrer den utfordringen de har gitt seg selv. Det blir liksom for enkelt og ender opp som en resirkulering av ting vi har sett og lest mange ganger før. Jeg er redd ubehaget det erklæres at vi som publikummere skal påføres, blir et annet enn det tilsiktede. Vi har sett langt verre ting på avantgarde-scenen før enn nakne skuespillere som gjøre rare ting med seg selv og hverandre. Det vi er blitt forespeilet er et blikk inn i de bakenforliggende mekanismene som fører til ekstremisme, men det vi får demonstrert, er bare en karikatur av den virkeligheten vi lever i, på en måte som vi både har sett og lest før. Det virker som materialet er for kort tenkt og for lite utviklet, noe som forundrer meg når jeg etter litt research oppdager at erfarne og klarttenkende regissører som finske Anni Klein og norske Tormod Carlsen har vært inne i prosjektet som «mentorer». Selv om oppgaven deres sikkert bare har vært å bidra til å forløse et allerede eksisterende materiale, så kan det aldri bli feil at erfarne fjellfolk flasher sin kompetanse når det er nødvendig.