Levende om døden

Før vi entrer rommet med installasjonen og forestillingen o’death på Scene USF, får vi et auditivt møte med stemmen til svovelpastor og bluessanger JM Gates i trappene. Sjelfullt larmer stemmen hans “O death, where is thy sting?”, mens vi forvirret forbanner det nye billettsystemet til BIT Teatergarasjen. Det fordrer nemlig at vi har mobilappen klar og at QR-koden er leselig for portvokterens apparat. Opplegget svir litt, og det er fristende å tillegge det digitale plunderet med inngangsbilletten en kunstnerisk betydning dersom vi tenker oss at vi står i helvetes forgård: "Goodbye to chain stores, part 1?'/ Is death's black train coming?" Men det ordner seg jo, for det er jo slik at alt går over, og senere i forestillingen blir jeg sittende og tenke at jeg gjerne skulle hatt mer av svovelpredikanten. Det skulle ha larmet høyere, predikanten skulle vært mer påtrengende der jeg sto og knotet for å slippe inn i dødens mørke rom. Samtidig treffer mitt savn midt i forhåndsomtalens beskrivelse: Den forteller at kunstnerne “med glimt i øyet forsøker å bevise at døden ikke finnes, at ord og språk ikke er nok, og at alt vi noensinne har elsket heller aldri vil bli nok.”

Spøkelseshuset Når forestillingen er over, lengter jeg altså tilbake til svovelpredikanten på forhånd og skulle ønske jeg hadde fått mer av ham. Jeg var så opptatt av en administrativ og ikke-intendert billetthendelse at jeg knapt fikk med meg noe jeg senere savner.. Det fine er at o’death handler om nettopp dette – at vi ikke kan bli ferdige med ting – og at ting kanskje aldri blir ferdige.

Publikum slippes inn puljevis tre og tre av gangen. Det skaper forventning. Et øyeblikk får jeg samme følelse som da jeg skulle inn i spøkelseshuset til et av de omreisende tivioliene som kom reisende til min hjemby: Jeg er bittelitt redd. Inne i rommet på USF møter vi store, hvite søyler av isopordeler, slike som gjerne følger med når man har kjøpt en gjenstand som skal beskyttes i frakt. Her har de blitt til noe annet. Noen av dem minner om industrikranene på Bergen Mekaniske Verksted, og hele stemningen i rommet har et klart industrielt preg. Mellom søylene henger kvister med tørre blader på dirrende vaiere, greiene beveger seg med jevne mellomrom, som om de rister av seg siste rest av liv, eller som om de er i ferd med å få nytt liv i en slags zombieaktig tilværelse. Lyden og rommet dirrer, det er svakt, murrende, og rundt i rommet kan publikum sitte på ølkasser i plast stripset sammen to og to i høyden.

En forestilling om liv I følge programmet har kunstnerne arbeidet med tankegodset i biosentrismen, en fagretning som problematiserer vår vitenskapelige kulturs forestilling om både døden og livet. For å ta det hele ned på et folkelig nivå: Vi har nylig vært gjennom nettdiskusjonen om fargen blå for deg er samme farge som blå for meg. I kvantemekanikken omtales det som “observasjonsproblemet”. Et lignende spørsmål er om universet eksisterer uten vår bevissthet. Kan det være menneskets bevissthet som skaper formen og størrelsen på universets gjenstander?

En slik antirealistisk holdning utforskes på scenegulvet av koreograf og utøver Marit Sandsmark med en hette over hodet. Hun puster, kravler, strever og kjemper seg ut av seg selv og baler deretter med materialet hun har rundt seg. I løpet av forestillingen oppstår en bevegelse som kan minne om en slags oppvåkning, der sceneaktøren er den som bringer liv til gjenstandene rundt seg. Hele tiden er vi omgitt av en murrende og industriell lyd, av pust og sus og ekko, og etterhvert blir de store hvite tårnene flyttet på, slik at hele rommet blir levende.

Dødens kodespråk Rommet blir altså ikke bare bearbeidet visuelt, men også auditivt. I begynnelsen ligger en stor romklang over lyden av pusten til Sandsmark og skaper en følelse av at rommet vi befinner oss i er uendelig stort. Men etterhvert som Sandsmark interagerer stadig mer med gjenstandene i rommet, får pusten hennes mindre ekko. I stedet er lyden tett på, nesten fysisk. Selve lyden konstruerer rommet og former et lydlandskap på en måte som griper rett inn i tankegodset bak forestillingen. Det samme skjer i samspillet mellom Sandsmark og isoporgjenstandene. Når hun berører dem, lyser de opp, på samme måte som de døde objektene ser ut til å bevege seg i takt med Sandsmarks pust.

Klare kulturelle koder knyttes til liv og død. Mørke og lys, død materie og døde planter. Underveis slår det meg hvor sentral døden er i vår samtids kultur – fra vampyrromanene som henvender seg til ungpikehjertene til dødsmetallmusikken som har en større appell til de unge herrer, til zombiesjangeren og postapokalyptiske filmer der mennesker plasseres i døde landskap med et mål om å overleve.

Historisk forankret o’death forankrer også tilsynelatende temaet sitt historisk og i en norsk scenekunstkontekst. Installasjonen og forestillingen kan gi assosiasjoner til kunstnerkollektivet Verdensteatret gjennom sin bruk av mekanikk, men også i de hvite isoporsøylene, som for meg blir en gjenklang av Verdensteatrets installasjon RÉGLA fra milennumsskiftet. Der var også store, hvite og søyleaktige gjenstander plassert rundt om, vel og merke i et helt annet materiale enn isopor.

Kunstnerisk viderefører Findlay/Sandsmark/Pettersen i samarbeid med Jason Rogenes en samtale om hvordan man kan arbeide med et scenerom både scenisk, lydmessig og visuelt – en samtale som i Norge ble satt i gang av Verdensteatret, om enn ikke av dem alene. Denne åpenheten fungerer i o’death der døden, eller våre forestillinger om den er tema, og det er sannsynligvis en god måte å arbeide på uansett hvilken tematikk som skal utforskes.

Både som formeksperiment og intellektuell grubling er dette lovende scenekunst for et nysgjerrig publikum.