Lav terskel, høye ambisjoner

Frontlosjefestivalen ble for første gang avholdt på Cornerteatret i Bergen i 2016 og springer opprinnelig ut av den uhøytidelige bloggen med navnet frontlosjen.com – en supporterblogg for scenekunst. Da den fjerde utgaven fant sted fra 24.-26.februar i år er det fortsatt stipendiat i teatervitenskap Ragnhild Gjefsen og teaterviter og produsent Ingrid Saltvik Faanes som står bak det hele. Festivalens mandat er å løfte frem profesjonelle scenekunstnere og konstellasjoner som er i etableringsfasen og trenger en visningsarena for prosjektene sine, enten det er snakk om nyutdannede kunstnere, ferske kompanier eller erfarne kunstnere som debuterer med sitt første soloprosjekt. Arrangørene velger ut prosjekter blant de innsendte bidragene. Det er en liten og intim festival, og i år hadde seks forestillinger premiere i løpet av de tre festivaldagene.

Med dans som tyngdepunkt Den gode heiastemningen går som en rød tråd gjennom festivalen, og i år som tidligere år fikk kunstnerne overrakt hver sin spirende, lille grønne plante i såpotter etter hver visning. En hjemmelaget dragepinata i lilla og blått med vinger var festet til taket i Cornerteateret og ble tradisjonen tro slått hull i den siste dagen. Nytt av året var et popup-badstutelt som var satt opp rett utenfor inngangen til Cornerteateret i samarbeid med Bergen Laugarlag, en forening som er etablert for å bygge og drifte en flytende badstu for hele byens befolkning. Festivalen startet med «Losjevors» med quiz og mat for de oppmøtte. Arrangementsteksten på Facebook lød som følger: «akkurat passe vanskelige spørsmål, akkurat passe feite premiar, akkurat passe spente kvissmastere!» og harmonerte fint med den lavterskelprofilen festivalen forsøker å skape.

Tyngdepunktet i årets kunstneriske program var på dans, og i større grad enn før var det åpnet for at kunstnere som ikke har sitt daglige virke på Vestlandet likevel fikk gjeste festivalscenen, slik som dansekunstner Martijn Joling som holder til i Drøbak. En slik utvidelse av det kunstneriske, geografiske nedslagsfeltet virker naturlig og strategisk smart på sikt for å kunne lage en festival som kan være samlende og interessant for et mangslungent scenekunstfelt. For første gang hadde Frontlosjefestivalen også fått på plass en mentorordning slik at alle bidragsyterne fikk tildelt en mentor de jobbet med i prosessen fram mot endelig forestilling. Det gir potensielt verdifull tilgang til flere stemmer og perspektiver som kan være med å bygge opp og videreutvikle kunstnerskapene.

Ritualistisk om død og liv Særlig slående i år er de mange uttrykksformene innenfor samtidsdans som er representert på festivalen. Åpningsforestillingen Gardening av samtids- og folkedanser Rita Maria Muñoz tar publikum inn i en langsom og ritualistisk utforskning av samspillet mellom kroppen, objekter og scenerommet. Landskapet gir assosiasjoner til overgangene mellom liv og død. På scenegulvet ligger små hauger av jord og sand med små buketter og stilker av inntørkede blomster. Et sted er en rad med små steiner plassert etter hverandre. Først er Muñoz’ ansikt helt skjult for oss mens hun sitter på gulvet inni en svart lang frakk foran en av haugene. Hendene hennes former jorda i repetitive bevegelser, og hun likner en skapning fra en annen verden. Etter hvert legger hun frakken fra seg, og hun kryper, går og beveger seg rundt på en måte som gjør at bevegelsene tidvis smelter sammen med scenografien. Muñoz’ styrke er de presise detaljene, som når hun planter de inntørkede blomstene, skrur på en liten lyskrans av ledlys, eller trommer på kroppen med steinene.

Den skamfulle dansen av dansekunstnerne og tvillingene Anna og Berit Einemo Frøysland, utgjorde en klar motsetning til Munoz. De har bakgrunn fra Kunsthøgskolen i Oslo og Balettakademien i Stockholm. I Den skamfulle dansen tar de utgangspunkt i egne minner av å være 11 år, ikke tørre å danse på skolediskoteket, men isteden trampe takten med stortåa i skoen. Resultatet er en morsom, selvironisk og leken forestilling om selvtillit. I en dramaturgi med masse overraskelser mikses koreografi, synging av poplåter, musikk, monologer om sosial ubekvemhet, tekstfragmenter fra Isadora Duncan og moderne selvhjelp. Øyeblikket der duoen danser til musikk med blinkende reflekser på armer og bein mens de skriker som vrinskende hester for å slå seg løs, er virkelig noe for seg selv. Imidlertid oppleves relasjonen forestillingen etablerer til publikum som noe uforløst. Når duoen for eksempel går fram og tilbake på linje mens de snakker sammen og kikker på oss, er det uklart hva de ønsker å oppnå. Her ville tydeligere strategier løftet helheten i et allerede særegent prosjekt.

Den som mest aktivt og vellykket utnyttet relasjonen til publikum var Sanghoon Lee. Han har bakgrunn som kostymedesigner, og for øyeblikket tar han en master i koreografi ved Kunsthøgskolen i Oslo. Forestillingen Sometimes the directive may not work as planned spilles i den minste black boxen på Cornerteateret, og på scenen står Lee rett opp og ned foran oss som om dette er en vanlig dag der han ikke vet hva han skal finne på. «I do nothing», sier han. I en enkel koreografi blandet med situasjonskomikk setter han objektene i rommet i spill og leker seg med publikums forventninger. Han utfører en rekke handlinger med finstilt timing: Han kler av og på seg for nesten å falle og velte et klesstativ, forsøker å flytte en stor potteplante, gjemmer seg bak søyler og stoler og fyker inn og ut av to dører. Senere forsvinner han ut av rommet og tramper i taket over oss, og plutselig åpner han gatedøren mens han tar en røyk. Energien i innfallene gir meg lyst til å se mer selv om forestillingen er uferdig.

En forestilling som for min del overrasket omtrent like mye med sitt tematiske omdreiningspunkt som Den skamfulle dansen, var Martijn Jolings Clean Bastards. Mekanikken og oppbygningen i de karakteristiske repetisjonene som kjennetegner vasking og skrubbing, settes under lupen i en koreografi der de tre utøverne Amy Pender, Carl J. Aquilizan og Yohei Hamada alle er kledd i arbeidstøy og entrer scenen forsiktig med automatiske repetisjoner. Langsomt vokser et lydbilde av lange, utholdte akkorder fram, og koreografien glir etter hvert blant annet over i sekvenser i sakte film der de tre utøverne går, sliter og sleper seg bortover hele scenegulvet. Det er en virkningsfull kontrast til resten av materialet når utøverne ristende sprer masse jord og sand utover scenegulvet til lyden av dunkende bassmusikk, men konseptet faller litt igjennom når utøverne mot slutten stønner og roper til høy pianomusikk uten at fortvilelsen høres reell ut.

Foreldre og barn Festivalens tredje og siste dag bød på tekstbasert teater og kjente navn fra scenekunstmiljøet i Bergen. Både skuespiller Lina Taule Fjørtofts forestilling Rita Løvetannhjarte og skuespiller Sigmund Njøs Hovinds forestilling Amor Fati handler om det vanskelige forholdet mellom foreldre og barn og dysfunksjonell familiedynamikk. Prosjektene belyste hverandre gjensidig fra to ulike perspektiver: I Fjørtofts forestilling møter publikum Rita, en ung kvinne som minnes oppveksten med en alkoholisert far, og i Hovinds forestilling er det forelderen selv, en sint og alkoholisert middelaldrende mann ved navn Jon på 63 år, som holder en monolog der han snakker til sønnen Johannes. Etter hvert blir det klart at sønnen har begått selvmord som tenåring.

Fjørtofts forestilling Rita Løvetannhjarte hadde arbeidsvisning på Frontlosjefestivalen 2020, og årets premiere var en videreutvikling der mye av tekstmaterialet var beholdt, men satt inn i en ny rammefortelling. Rita Løvetannhjarte har et format og en tematikk som er som skapt for turné i Den Kulturelle Skolesekken for ungdom: Fjørtoft står alene på scenen i en enkel scenografi med en stabel hvite pappesker i ulik størrelse, og med seg fra sidelinjen har hun musiker Bodil L. Rørtveit som bidrar med vokal og lydeffekter. Rita har nettopp kjøpt sin første leilighet og rydder i flyttelasset. Det blir startpunkt for episodiske tilbakeblikk der hun spiller ut scener fra barndommen og gjenforteller sin historie. Fjørtoft står støtt i fortellingen, og hun formidler de såre scenene om savnet etter en far med overbevisningskraft og intensitet. Faren blir frisk, men Rita har problemer med å legge fortiden bak seg. Til tross for dette er det oppløftende hvordan forestillingen ender med at hun skaper seg sitt eget liv.

Med Amor Fati debuterer Sigmund Njøs Hovind med sin første soloforestilling siden studietiden, og det spesielle med forestillingen er at han kombinerer realistisk dialog og skuespill med et samtidsdansuttrykk. Han har i flere år vært fast skuespiller ved Den Nationale Scene, men de siste par årene har han hovedsakelig virket som frilans skuespiller. Komponist og musiker Stephan Meidell spiller live musikk som flyter sammen med Hovinds monologer og dans i Amor Fati, og det er et intenst samspill mellom uttrykksformene. Et massivt lydbilde med elgitar, felelyd og elektronisk lydmanipulering vokser sammen med Hovinds infernalske bevegelser. Det er som all sorgen og raseriet karakteren Jon holder inne i seg først kommer ut gjennom det fysiske bevegelsesspråket der kroppen tar over mellom monologsekvensene. Det er sterkt å se på. Forklaringen på hovedpersonen Jons sinne fremstår litt for enkel, og i noen av scenene blir portrettet av ham veldig nært velkjente mannsskikkelser i norsk litteratur uten at det tilfører så mye til helheten. Alt i alt er debuten likevel lovende.

Å sette i gang samtaler De to bidragene som avrundet festivalen var en oppløftende påminnelse om den kunstneriske spennvidden i scenekunstfeltet på Vestlandet. Ikke minst illustrerer de at det er helt avgjørende at det må arbeides hardere for å skape strukturelle ordninger og økonomi som gir kunstnere i etableringsfasen i det frie feltet flere visningsarenaer og mer tid og rom til å utvikle egne prosjekter.

Vanligvis pleier festivalen å tilby et fagprogram der forskjellige aktører fra kulturfeltet holder innlegg på dagtid, men i år ble fagprogrammet avlyst rett før festivalstart. Riktignok ble det avholdt en workshop om dramatiske tekster og én om hvordan man lager gode raidere. I etterkant av Anna og Berit Einemo Frøyslands forestilling ble det tid til en kort kunstnersamtale. Imidlertid gjorde det amputerte fagprogrammet at det oppsto et tomrom mellom de kunstneriske innslagene. I lys av at det virker som Frontlosjefestivalen har et genuint ønske og mål om å være en lavterskel festival og en synlig aktør i byrommet i Bergen. I arbeidet med å løfte fram nyetablert kunst, synes jeg festivalen hadde tjent på å satse på et fagprogram som tydeliggjør festivalprosjektets mål og det viktige arbeidet som gjøres. Selv om man alltid kan produsere utredninger og skrive kronikker om nyetablerte scenekunstneres arbeidsvilkår, er det noe med selve festivalsettingen som gir en særegen mulighet til å sette dagsorden og starte samtaler. Debatten «Hva skjer med det nye, utforskende samtidsteateret i Bergen?» på forrige festival i 2020, er et eksempel på et slikt initiativ. Med et så fint formål som festivalen har, og som forhåpentligvis kan påvirke scenekunstlivet i hele landet i framtiden, bør arenaen brukes mer aktivt for å samtale rundt og rope høyt om betydningen av bedre betingelser for utvikling og prosess.