Rasmus Jørgensen i performancen clean simple.
Laidback performancekveld
Publisert
5. november 2007
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av
Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/laidback-performancekveld
Nær og upretensiøs ”handlingskunst”, mener vår anmelder om det han så siste helg av PerformanceProgram 07 på Black Box Teater i Oslo. Med et unntak er bidragsyterne preget av en tilbakelent holdning til seg selv og visningssituasjonen.
Arrangementets navn: PerformanceProgram 07
Spillested: Black Box teater
Forestillinger:
Rasmus Jørgensen og a smith: Me No You – a story
Fine Art Union: Scenario 1, Scenario 02, Scenario 03.09.2027
Amund Sjølie Sveen: USB – United States of Barents
Kjetil Skøien: Diafragma
Rasmus Jørgensen: clean, simple
Black Box Teater og UKS hadde satt sammen en interessant og variert meny for denne nest siste kvelden (2.11.) av det tre uker lange prosjektet PerformanceProgram 07. Den som holdt stand hele denne kvelden fikk oppleve et nyansert spekter av performancerelaterte kunstuttrykk. De vi fikk se var stort sett langt mindre konfronterende enn performancekunstens besteforeldre fra det tidlige 1900-tallet.
”Tourettestetikk”
Rasmus Jørgensen fikk æren av å både åpne og avslutte denne kvelden. Først ut var Me No You – a story, regissert av britiske a smith. Vi er 25 publikummere som sitter i ring rundt Jørgensen og blir fortalt en eventyraktig historie, framført på en maniért og krampeaktig måte – med tilgjorte stemmer og spastisk illustrasjon. Men dette er plumphet med presisjon, det er med på å skape et naivistisk alvor som gjør stykket sympatisk og rørende. Styrken i verket ligger i det relasjonelle, i det intime rommet det skaper mellom alle i black boxen, et rom der man kan senke skuldrene. Med den korte soloen clean, simple setter Jørgensen også punktum for kvelden. Her får han i enda større grad slippe løs det rytmiske og musikalske i sin fysiske og vokale ”tourettestetikk”. Det er både morsomt, litt pinlig og svært så særegent.
Politisk
Fine Art Union var derimot ute etter bråk, og var kveldens enfant terrible. To terror-chic(k)s entrer scenen (tenk RAFs rytmisk sportsgymnastikk-divisjon, legg til minkpels og pumps) og teppebomber publikum med den sedvanlige coctailen av vold, sex, teaterblod og tung techno. Tekstmaterialet, som bestod av en lapskaus av fraser med politiske konnotasjoner, står fram for meg som et ferniss av opprørsvilje som jeg har vanskelig for å finne substans bak. Jada, vi ble gang på gang påminnet om at vi måtte oppgi håpet om å kunne innta privilegert analytisk distanse til opptrinnet, men om målet var en desorienterende input-overload (det er fristende å sammenlikne med min foreløpige favoritt denne høstsesongen, Vinge og Müllers ”Gjengangere”) ble dette dessverre for lite insisterende og til tider forutsigbart. Det er synd, for Fine Art Union viser ambisjoner, og til tider en visuell teft som kan bli til noe.
Amund Sjølie Sveen klarer å være politisk på en litt mindre ambisiøs, men langt mer vellykket måte. Sveen ironiserer over nåtidig kommersialisme, og kaster samtidig blikk mot tendenser som global oppvarming, globalisering og (interiør)forflatning. Performance-lecturen tar for seg historien til United States of Barens (USB), en stat som vokser ut av den nylige (og reelle) åpningen av verdens nordligste IKEA-filial på grensen mellom Nord-Sverige og Finland. I den anledning har konsernet (uttalt) klokkertro på at billig innredning vil knytte ”broderfolkene” i nord (nordmenn, svensker, finner, samer og russere) tettere samme. Sveen setter prikken under utropstegnet med slagverksstykket ”Deconstruction of IKEA” for IKEAS tallerkensett ”Rollo”. Etter hvert som de knuser, skifter tallerkenene fra hard perkusjonslyd til å bli en slags keramisk xylofon og gir også musikalske kvaliteter til en leken og underholdende forestilling med brodd.
Show-and-tell
I Diafragma bruker Kjetil Skøien seg selv som projeksjonsflate for en serie sort-hvite lysbilder (fra ’40- ’50-tallet?); bilder av teknikk, naturvitenskap og et voksende industrisamfunn. Performancen er opprinnelig fra 1992, men denne gangen har Skøien bl.a. lagt til tekster om Akers Mek. Verksted og den rollen bedriften hadde i livene til den enorme arbeidsstokken som holdt til der. Den første og opprinnelige delen gir visuelle assosiasjoner til russisk konstruktivisme og nettopp det visuelle er Skøiens styrke; det er lekkert å se på. Satt opp mot den nye delen inviterer Skøien oss også til å reflektere over den historiske og sosiale dimensjonen knyttet til maskinene, men etter den tilbakelente tonen til Skøien å dømme er ikke Diafragma ment å være noen Stor fortelling, og jeg finner heller ikke noe å falle på kne for. Det er mer som å overvære en show-and-tell-time på barneskolen, der Skøien har tatt med seg noen bilder, historier og noen filmer han syntes var fine og vil vise fra, og jeg kan nyte – for en stund – de bildene og assosiasjonene han byr på.
I foajeen på Black Box Teater projiserte Leinslie/Hvamens tekstinstallasjon Manifest 2007 bombastiske programerklæringer fra det siste århundrets kunsthistorie på vegger og tak. En interessant kontrast til den mer laidbacke holdningen som (med ett unntak) preget kveldens bidragsytere.
