Kunsten og politikken - del 2

I seminarets andre del møtte vi uavhengige scenekunstgrupper som til dels jobber annerledes enn nevnt over. Vertskapet, Grenland Friteater, turnerer ikke i like stor grad. De spiller mange av sine forestillinger i Porsgrunn og arrangerer festivaler der med norske og internasjonale kunstnere. Teatret har tett dialog med kommunen og forholder seg som de andre tydelig til en stedstilknytning som del av sitt oppdrag. Samtidig ønsker teatret direkte dialog med politikere og har derfor som ett av få tiltak bitt seg fast på statsbudsjettet inntil videre. Men i festivalene sine programmerer Grenland Friteater også forestillinger og kunstnere som har fått tilskudd fra Norsk kulturfond.

Da scenekunstgruppene NIE, Stella Polaris, Studium Actoris og Jo Strømgren kompani presenterte sine situasjoner, dreide diskusjonen tydelig fra offentlighetsarbeid og programinnhold mot behov for finansiering. Dansekompaniet Jo Strømgren Kompani (JSK) nådde ikke opp i konkurransen i høstens søknadsrunde om basisfinansiering hos Kulturrådet og er satt på vent til den ovennevnte evalueringen av tilskuddsordningen er ferdig. Kompaniet ble spurt om ikke de hadde vurdert å knytte seg til en fylkeskommune. Representanten fra JSK svarte at det ikke var aktuelt, da kompaniet driver utstrakt internasjonal turnévirksomhet og Strømgren også er huskoreograf hos Nasjonalballetten. Men selv for et kompani med JSKs store oppdragsmengde og nedslagsfelt, utgjør Kulturrådets basisfinansiering altså en stor del av inntektsgrunnlaget.

NIE har eksistert siden 2001 uten fast driftsstøtte, men i et felt der det finnes andre prosjektmidler enn Kulturrådets, scenekunst for barn og unge. Både NIE og Stella Polaris har også søkt og fått støtte til større EU-prosjekter. Det finnes altså andre måter å finansiere uavhengig profesjonell scenekunst på, enn Kulturrådets ordninger, noe som er viktig. Stella Polaris og Studium Actoris er blant tiltakene på Kulturdepartementets overføringsliste til fylkeskommunene fra april 2017, men befinner seg altså foreløpig henholdsvis på statsbudsjettet og hos Kulturrådet.[1]

Det nyskapende I den avsluttende debatten med tre fylkespolitikere fra Venstre, Sp og KrF, kom festivalsjef Thorbjørn Gabrielsen, da i rollen som medlem i Kulturrådets øverste fagorgan, delvis inn på kriteriene for Kulturrådets støtteordninger, underforstått hvorfor noen av de ovennevnte kompaniene har fått avslag derfra.

Han understreket at Kulturrådets ordninger er åpne og at alle kan søke. Men som tilhører skulle jeg ønske at Kulturrådet her hadde sagt enda mer om hvordan hver søknadsrunde i Kulturrådet er en konkurranse, og hvorfor ordningene i Norsk kulturfond er lagt opp slik. Scenekunstnerne i salen vet det, men når en fylkeskulturpolitiker i panelet konkret spør om det er slik at tiltak som Kulturrådet gir tilskudd til, skal være nyskapende, ville det gavnet offentlighetens forståelse av Kulturrådets oppdrag, å svare tydelig ja. For i formålet for Kulturrådets gjeldende støtteordning for festivaler og arrangører, står det at den skal «stimulere til nyskapende formidlingsmåter», og at arrangørene må vise utvikling over tid.

Gabrielsen sa at Kulturrådet støtter prosjekter av høy kvalitet, og at dette blir fagfellevurdert etter kunstnerisk skjønn. Begrepene «prosjekt», «kvalitet», «nyskapende» og «utvikling» kan ikke og skal ikke defineres isolert. De forhandles hver gang de er i bruk og trenger en konkret kontekst og en referanse for å få mening, som i en konkurranse mellom faktiske søknader. Men i Kulturrådets ordninger er det fortsatt opp til søkerne å argumentere for hva de legger i disse ordene. De interessante forskjellene mellom de to teaterfestivalene og Samovarteateret som vi fikk presentert innledningsvis, oppstår fordi de selv tolker disse relativt åpne kriteriene ut fra hver sin forståelse av hva som til enhver tid er nyskapende der de er, hvem som til enhver tid er deres publikum, deres nasjonale og internasjonale offentlighet og deres geografiske kontekst. Når dette er i bevegelse, skjer det en utvikling.

Kan «alle» få? Vi trenger både scenekunstfestivaler som deler en fylkeskommunes målsettinger om å engasjere ungdom og bygge fellesskap, og scenekunstfestivaler som motsier og utfordrer ideer om turisme eller om bygging av et nytt, stort kjøpesenter ved riksveien. I tillegg er det mulig å gjøre begge deler, og ikke nødvendigvis noen motsetning mellom å utfordre, og å bygge fellesskap. Kulturutredningen 2014 foreslo å supplere nasjonsbygging som kulturpolitisk begrunnelse, med at kulturpolitikken skal lære oss å håndtere forskjeller og uenighet.

Formiddagen på seminaret viste at Kulturrådets ordninger klarer å være lydhøre overfor og stimulere geografiske, sosiale og kunstneriske særpreg. Ettermiddagen åpnet opp for flere kunstforståelser og at noen scenekunstgrupper ønsker en tettere binding til mer formålsstyrt politikk. Begge deler er kunstneriske og demokratiske kvaliteter som er vanskelig å bygge opp og lette å rive ned.

Flere ordninger? Men selv om det ville se pent ut på et politisk papir, er det kanskje ikke mulig å designe én tilskuddsordning for uavhengige scenekunstgrupper som kan romme hele dette spekteret. Så kanskje er en ansvarsdeling mellom dagens kulturfond på armlengdes avstand fra politikk, og elleve fylkeskommunale budsjetter, en god idé.

KrFs stortingspolitiker Geir Jørgen Bekkevold, som i debatten jevnt over framstod veldig godt orientert, ga uttrykk for at alle scenekunstgrupper fortjener langsiktighet og bør slippe å stadig ringe en stortingspolitiker for å slukke brann når de får avslag fra Kulturrådet. Han foreslo i debatten å ta enkelte tiltak tilbake på statsbudsjettet, selv om altså sittende regjering vil delegere det meste til fylkene. At alle fortjener langsiktighet, lyder fint. Men samtidig er det ikke mulig å late som om «alle scenekunstgrupper» er en endelig og stabil størrelse, og at «alle scenekunstgrupper» uten problemer kan få tilskudd. Virkeligheten er konkurranse, uansett om det er en stat, et fylke, en kommune eller Kulturrådets fagutvalg med fagfeller som skal ta avgjørelser.

For at søkere skal bli behandlet rettferdig, trenger et fylkes- eller statsbudsjett også kriterier for tildeling og kompetanse hos dem som behandler søknader – ellers er vi raskt tilbake til personlige kontakter og å ringe en stortingspolitiker, som Bekkevold ville vekk fra.

Fra prosjekt til langsiktig perspektiv Dagens virkemiddelapparat mangler en etablert praksis for hva som skal skje i overgangen fra prosjektbasert til mer langsiktig virksomhet. Kulturrådet administrerer fra 2015 en driftsstøtte, men det er lite rom for å innlemme nye tiltak på denne ordningen. En kulturpolitiker som klarer meisle ut gode, fungerende løsninger her, vil ha gitt et viktig bidrag til fellesskapet.

De uavhengige scenekunstgruppene tenker ulikt rundt produksjon og program og har ulike strategier for å bygge publikum og offentlighet. Det er delvis en følge av at de springer ut av ulike forutsetninger geografisk, politisk og historisk og at å jobbe i Porsgrunn, i Fjaler, i Stamsund, internasjonalt og på turné i Barentsregionen krever helt forskjellige løsninger. Men det stammer også fra et mangfold av kunstforståelser, som politikken må være forsiktig med å strømlinjeforme.

[1] Grenland Friteater var en kort tur innom Kulturrådets ordninger i 2015, da den rødgrønne regjeringen i en såkalt postopprydding overførte ansvaret for endel mindre kulturtilskudd på statsbudsjettet til Kulturrådet.