Kunsten og politikken - del 1

Fredag 16. februar innkalte Grenland Friteater, som en del av sin nye festivalhelg Vinterscenen, til seminaret Hvor (i granskauen) skal vi gjøre av den frie scenekunsten? i teatrets lokaler i Folkets hus i Porsgrunn.

Seminaret var opprinnelig satt opp for å diskutere evalueringen av Kulturrådets basisfinansiering for frie scenekunstgrupper. Men den er ennå ikke ferdig. I mellomtiden er en haug med kulturpolitiske kort kastet i luften, som i stedet ble sentrum for diskusjonene.

Det åpnet med kunstneriske presentasjoner fra uavhengige festivaler og scenekunstgrupper, og avsluttet med en debatt mellom tre fylkeskulturpolitikere, en scenekunstgruppe og en representant for Norsk kulturråds øverste fagorgan. Å samle slike kunstneriske og politiske perspektiver på ett brett er både interessant og viktig.

Kunst og kultur i regionreformen Elefanten i rommet, som er stor og vanskelig å få grep om, er regionreformen. Den er besluttet, og fra å ha 19 fylker har Norge snart 11 regioner. Disse regionene skal ha noe å gjøre, og det omfatter kanskje å få overført ansvaret for noen kulturpolitiske midler og tiltak fra statlig nivå. Men hvilke, og hvilke kulturpolitiske konsekvenser får eventuelt det?

I april 2017 kom en stortingsmelding om regionreformen fra Kommunaldepartementet. I etterkant av den sendte Kulturdepartementet en pressemelding om at offentlige tilskudd til blant annet Grenland Friteater, flere regionteatre, Samovarteatret og flere regionale aktører innen dans og opera kunne flyttes til de nye fylkeskommunene allerede fra 2018. Denne overføringen skal nåværende kulturminister Trine Skei Grande midlertidig ha stanset, og Kulturdepartementet sier de skal komme tilbake til spørsmål om oppgavefordeling mellom stat og fylke i kulturmeldingen som er varslet ferdig i 2019.

Men i februar 2018 kom så en rapport bestilt av Kommunaldepartementet, der et ekspertutvalg uten synlig erfaring med kunst- eller kulturforvaltning, anbefaler at ansvaret for kulturpolitiske tiltak som «har karakter av å være lokale eller regionale», og som «ikke primært ivaretar et nasjonalt oppdrag», kan overføres til fylkeskommunene. Utvalget åpner også her for at dette også kan gjelde enkelte tiltak som i dag får støtte fra Kulturfondet. Denne rapporten er sendt på høring med frist 1. mai 2018, lenge før det kommer noen kulturmelding.

Begge forslag har skapt debatt. Særlig har forestillingen til Kommunaldepartementets eksperter om at kulturtiltak som ikke ligger i Oslo, ikke kan ha et nasjonalt oppdrag, møtt motstand. Da jeg deltok på et seminar om nordisk kulturpolitikk nylig, ble jeg klar over at ideen antakelig kommer fra Sverige, der Stockholm ble unntatt fra svenskenes regionreform på kulturfeltet fra 2011, den såkalte samverkansmodellen. Men Norge har vanligvis ikke sett til Sverige når vi har utformet distriktspolitikk.

Å begrense publikum? Ekspertutvalget til Kommunaldepartementet har bestemt seg for at et tiltak er regionalt eller lokalt hvis publikum i hovedsak er bosatt der arrangementet foregår. For den uavhengige scenekunsten som søker tilskudd fra Norsk kulturfond, er denne analysen upresis og vitner om manglende kjennskap til hvilke offentligheter og publikum disse forestillingene når ut til. Særlig er det uheldig at analysen forholder seg til publikum og offentlighet rundt scenekunst som en geografisk lukket størrelse.

Scenekunst som får tilskudd fra Norsk kulturfond, er svært ofte flyttbar. De flyttbare forestillingene produseres for et marked av festivaler og arrangører over hele Norge som igjen er del av arrangørnettverk internasjonalt. Når fellesskapets midler er investert i en slik forestilling, er det god ressursutnyttelse at et så stort publikum som mulig får oppleve den, eventuelt også utenfor Norges grenser.

Skal vi følge utvalgets formuleringer, ville for eksempel scenekunstner Lisa Lies forestilling Skogsunderholdning fra 2007, om den hadde vært laget i dag, kanskje ikke falle inn under et nasjonalt oppdrag. Den hadde premiere på Teaterhuset Avantgarden i Trondheim og henvendte seg da til et publikum der (selv om det høyst sannsynlig inneholdt endel tilreisende). Men året etter ble den spilt i Oslo og Bergen, og i 2014, syv år etter at den ble laget, ble forestillingen invitert til Teaterfestivalen i Fjaler i Sogn og Fjordane, i et festivalprogram med Skog som overskrift. Etter Fjaler reiste Skogsunderholdning til scenen HAUT i København og ble spilt i Oslo igjen i 2015, og har åpenbart nådd et større publikum enn folk som bor i Trondheim.

Men også for scenekunst som ikke kan flyttes, kan utvalgets idé om å definere offentligheten rundt en kunstnerisk ytring etter publikums postadresse, bli komplisert. I 2017 presenterte ovennevnte Teaterfestivalen i Fjaler en helt ny forestilling som kompaniet De Utvalgte utviklet og spilte ute i skogen en mil fra Dale sentrum i Fjaler. De Utvalgte har postadresse på Nesodden. Ville det nye storfylket Viken prioritert å finansiere utviklingen av en forestilling spilt for et lokalt, nasjonalt og internasjonalt publikum i en skog i Sunnfjord?

Behov for en legitimerende kulturpolitikk Teaterfestivalen i Fjaler er nevnt her fordi de var blant de tre aktørene som presenterte seg i løpet av formiddagen på seminaret i Porsgrunn. Både de, Samovarteatret i Kirkenes og Stamsund Teaterfestival har mottatt tilskudd fra ulike ordninger i Kulturrådet. Alle driver den kunstneriske virksomheten sin fra steder med få innbyggere, men tiltrekker seg publikum fra et mye større område, både lokalt, nasjonalt og internasjonalt – og de programmerer nasjonale og internasjonale kunstnere.

Noe de tre tydelig var enige om, var at det å kunne legitimere arbeidet sitt i noen kulturpolitiske kriterier som er mer overgripende enn hensynet til én geografisk region, er helt avgjørende for arbeidet de gjør.

For Samovarteatret kan både et regionalt og et nasjonalt perspektiv ha sin begrensning. De jobber i en offentlighet med minst fire nasjonalspråk samt en samisk tradisjon som går på tvers av landegrenser. Kompaniet har utøvere fra flere land i nordområdene og har arbeidet fram en scenisk praksis som inkluderer alt dette.

Festivalsjef i Stamsund Thorbjørn Gabrielsen sa at støtten fra Kulturrådet ga festivalen mulighet til å jobbe mer konfronterende og mindre representerende. Han nevnte et eksempel der et av festivalens prosjekter utfordret turistindustrien i Nord-Norge på en slik måte at han overfor fylket måtte understreke, ved å henvise til kriteriene for Kulturrådets støtte, at det var innenfor festivalens oppdrag å være et ytringsrom for slike diskusjoner.

Det yngste tilskuddet, Teaterfestivalen i Fjaler, har siden 2013 koblet scenekunstproduksjoner fra hele Norge og fra utlandet, til politiske diskusjoner i lokalsamfunnet. Programansvarlig Miriam Prestøy Lie kalte det en sammenristing av kunst og bygd. Festivalen i 2014 var som nevnt bygget rundt overskriften Skog. Forestillinger som fant sted i skogen eller relaterte seg til skog, trevirke og natur, ble supplert med symposium om skogsdrift med alle fylkets skogeiere til stede.

Et slikt grep tar et lokalt publikum på alvor og gir dem en knagg å henge de kunstneriske uttrykkene på. Fra den andre siden kan det også gi kunstnere som sitter i en by i Norge eller i Europa og jobber med skogstematikk, et annet blikk på arbeidet sitt. Sammenristingen lærer dessuten et tilreisende publikum som ikke bor i Fjaler, mye mer om stedet de er på både sosialt og geografisk, enn hvis de bare hadde sett en forestilling i et mørkt rom og reist igjen. Men som den andre av festivalens to ledere, Torkild Sandsund, sa – det er ikke sikkert at et fylkesting umiddelbart ser forskjell på teaterfestivalens sammenristing av kunst og bygd, og en familiedag eller et fesjå i nabokommunen. Så å kunne vise til et mer overordnet kulturpolitisk oppdrag, er avgjørende.

11 bud på hva armlengde er Som to kulturledere i det nyslåtte Trøndelag fylke skriver i en nylig kronikk i Adressa, er det selvfølgelig mulig for en fylkeskommune å etablere strukturer som ivaretar armlengdes avstand og gir rom for å skape kunst som utfordrer fylkeskommunens politiske målsetninger. De to ønsker å skille mellom statlig og nasjonal kulturpolitikk. Men hvis regionene skal bidra til å realisere en mer overordnet kulturpolitikk, må den fortsatt formuleres.

Både å forvalte armlengdes avstand og å eventuelt vurdere søknader fra hele landet, hvis noen flere enn de som bor der, vil spille forestillinger i Trøndelag, vil samtidig kreve kompetanse i en fylkeskommune som den kanskje ikke har i dag. For kunstnere som i dag har hele landet og internasjonale scener som arbeidsplass, kan det innskrenke både ytringsfriheten og inntjeningspotensialet å skulle forholde seg til 11 fylkesvise versjoner av en slik armlengde.

Konsekvensene av ekspertutvalgets forslag for kunstnerisk ytringsfrihet, publikum i hele landet, offentlig ressursutnyttelse, konkurransen om tilskuddsmidler som generator for kvalitet, scenenes kunstneriske frihet, konkurransen spillestedene i mellom og for kunstnerne som skal leve av kunsten sin, må i alle fall få en grundig vurdering av en regjering som tilsynelatende er opptatt av næringspolitikk.