Kunsten å saksøke staten

Det har vært kamp i Oslo tingrett denne uken. Ikke bare om skyld og uskyld, men om hvilke saker som hører hjemme i en rettssal. Striden står først og fremst om vedtaket om tildeling av nye letelisenser for olje og gass i Barentshavet, den første tildelingen i nye områder på over 20 år, og om dette vedtaket bryter Grunnlovens § 112. Greenpeace og Natur og Ungdom saksøkte staten i oktober i fjor, og med blant andre Besteforeldrenes klimaaksjon som partshjelpere har saken vært belyst i retten siden 14. november.

Men saken står også om ulike definisjoner av virkeligheten – på mer enn én måte.

Klimasøksmål som forestilling? For mens køen for å overvære rettssaken de første dagene strakte seg langt ut på gaten, brukte regjeringsadvokaten, Fredrik Sejersted, første del av sin innledning til å gå direkte til angrep på saksøkerne. Det var ikke deres tolkning av Grunnloven han hadde størst problem med, men at de hadde stelt i stand det han kalte en ”miljøpolitisk forestilling” rundt søksmålet.

– Det har vært en helt uvanlig aktivitet i oppløpet til denne saken, sa regjeringsadvokaten. – På sosiale medier, i medier, dokumentarprogrammer, støtteaksjoner, appeller, underskriftskampanjer, kunstneraksjoner, kunst på plassen foran Tinghuset, podcaster, streaming, løpesedler og så videre.

Han har unektelig et poeng: det er ikke lite som har foregått under søksmålsuken i Oslo og andre steder i landet. Prosjektgruppen rundt ”Klimasøksmål Arktis” har organisert ikke mindre enn 12 dager med arrangementer, fra 11.-23. november. Selve søksmålet har vært høyt og lavt i norske medier i over et år, og dagen før saken skulle begynne holdt saksøkerne en pressekonferanse utenfor tingretten, der de avduket en isskulptur med § 112 risset inn på ene siden og Grunnlovsteksten på den andre.

Skulpturen er laget av kunstneren Peder Istad, som også var kunstneren bak rettssalen av is som var arena for prosjektet Århundrets rettssak av regissør og kunstner Morten Traavik under festivalen Barents Spektakel i Kirkenes i februar i år (hvor undertegnede var regiassistent).

Kanskje var det med et slags håp om at kraften fra den nordlige iscenesettelsen skulle manifestere seg i hovedstaden, at skulpturen ble satt opp her (folkedomstolen i Kirkenes felte jo staten) – men den sannsynlige grunnen er selvsagt oppmerksomheten det skaper rundt saken. På vei inn i tingretten de siste dagene har det vært umulig å ikke legge merke til isskulpturen, ei heller hvordan den endrer gjennomsiktighet og farge i en novembermåned som veksler mellom pluss- og minusgrader, regn og snø.

Kunsten og virkeligheten Isen snakker et tydelig språk, men den viser samtidig at grensene mellom det vi tradisjonelt kaller ”kunst” og det vi kaller ”virkelighet”, ikke er helt stabile størrelser. Her refererer de til hverandre, slik forestillingen på Barents Spektakel også lånte navnet sitt av tidligere høyesterettsadvokat Pål Lorentzen, som kalte klimasøksmålet for ”århundrets rettssak” blant annet i Dagens Næringsliv 18. januar 2016.

Det er altså denne rettssaken som avsluttes i dag, og det er fristende å sitere Richard Schechner, en av ’the grand old’ innen kunstteori siden 70-tallet. I boka Performance Theory (første utgave 1977) hevder han at alle aktører, fra politikere til aktivister, bruker iscenesettelse som grep enten de søker å endre eller opprettholde samfunnsstrukturene.

Det er gjerne lettere å tenke ”forestilling” om hvordan den ene parten, saksøkerne Greenpeace og Natur og Ungdom, har gjennomført til dels spektakulære aksjoner for å markere motstand mot den arktiske oljen. Tydeligst kom dette frem da de festet en jordklode til Statoils Songa Enabler-rigg i Barentshavet i sommer, mens riggen prøveboret for å finne olje i den nordligste lisensen som er oppe i retten denne uken.

Men minst like interessant er det å spørre hvilke iscenesettelser politikerne står for i den omkransende virkeligheten og det politiske spillet som har ført denne saken til retten. Lanseringen av lisensene rettssaken står om, 23. konsesjonsrunde på norsk sokkel, er også en iscenesettelse. Selve annonseringen skjedde ikke i Oslo, men i Finnmark, nærmere bestemt i Hammerfest: Olje- og energiministeren delte nyhetene om den nordnorske konsesjonsrunden i den nordnorske petroleumshovedstaden. Under pressekonferansen var han flankert av nordnorske ordførere som uttalte seg om de store mulighetene som nå åpnet seg for arbeidsplasser og vekst i nord. Etterpå tok ministeren pressen med på en liten båttur for å se på Melkøya, det første feltet som kom i drift i Barentshavet i 2007. Hva er det som gjør at dette ikke er en petroleums-politisk forestilling, hvis søksmålet er en miljøpolitisk en?

Ikke det første ”søksmålsprogrammet” Kanskje handler det om hva som defineres som virkelighet, for det kan umulig ha vært på bakgrunn av en slik forståelse at regjeringsadvokaten under sitt innledningsforedrag ampert veivet med programmet for overnevnte arrangementer under klimasøksmålet, som hans datter hadde fått av noen aktivister på gaten.

– Dette er vel den første rettssaken i Norge som har fått sin egen programoversikt, hevdet han med stor overbevisning.

Men er det virkelig det? Dette er slett ikke første gang en rettssak i Norge har et ”program” som følger den, eller en stor kunstnerisk og politisk mobilisering rundt seg. Vi behøver heller ikke å gå tilbake i tid, for en sak med et om mulig enda mer omfattende program utspiller seg et annet sted i rettsapparatet akkurat nå.

Siden 2016 har den kunstpolitiske bevegelsen Pile o’Sápmi med Máret Anne Sara i spissen satt samisk rettighetskamp på agendaen og fulgt Saras bror, den unge reindriftssamen Jovsset Ante Saras kamp mot staten gjennom rettssystemet. Jovsset Ante Sara har vunnet i to instanser: Både tingretten og lagmannsretten har ment at staten bryter hans rettigheter når den vil tvinge ham til å redusere reinflokken sin så mye at han ikke vil klare seg i reindriftsnæringa. Saken kommer opp i Høyesterett om to små uker.

Jovsset Ante Sara står alene i retten, men kunsten har gitt rettssaken plass og oppmerksomhet i offentligheten, langt utenfor Norges grenser. Siden Máret Anne Sara stablet 200 avkappede reinhoder utenfor Indre Finnmark tingrett i Tana i februar 2016 og inviterte andre kunstnere til å støtte opp om saken, utviklet den seg til en større kunstpolitisk mobilisering i Tromsø under ankesaken elleve måneder senere. Dette foregikk midt under den storpolitiske konferansen Arctic Frontiers i samme by, og ble tema i en rekke leserinnlegg i Nordnorsk Debatt. Deretter ble en versjon av verket Pile o’Sápmivalgt ut til biennalen Documenta 14 i Athen og Kassel i sommer. Nylig presenterte Máret Anne Sara prosjektet på Kulturrådets årskonferanse 9. november. I desember skal kunstnerne markere i Oslo i samarbeid med det kunstnerdrevne visningsrommet Tenthaus Oslo, samtidig som saken går i Høyesterett. Saken handler om Saras, familiens, og reindriftas framtid. Kunsten setter den på agendaen langt utenfor rettslokalet, hvor den ellers ville utspilt seg i stillhet, uten storsamfunnets videre viten.

Hva er en forestilling? Både i rettssaken Sara vs staten og i søksmålet om Grunnlovens § 112 spiller kunsten og mobiliseringen en nøkkelrolle for en bredere debatt om samfunn, demokrati og forvaltning. Rett nok er dette en annen form for arena enn aviskronikker, Dagsnytt 18 eller forelesningssaler, men det er likevel mildt sagt merkelig at regjeringsadvokaten brukte sin innledning til å understreke at staten ”ikke vil være med på” en slik forestilling, men ”forholde oss til jussen i dette”. Det gir uttrykk for en svak forståelse av kunsten og offentlighetens rolle, hvis slike utenomrettslige mobiliseringer skulle være med på å ugyldiggjøre legitimiteten i det rettslige spørsmålet.

Flere av kunstnerne som bidrar, ønsker å synliggjøre, belyse, eller problematisere noe av det som står på spill fra andre vinkler. Men samme hvor mange av dem som skriver under på et opprop, eller hvor mange demonstrasjoner, podcaster eller teaterforestilinger som lages, så vet selvsagt alle aktører at i rettssalen er det rettens konvensjoner, bevisføring og argumentasjonsrekker som betyr noe. Til syvende og sist er det jussen, og dens tolkning, som vil avgjøre hvorvidt oljelisensene er grunnlovsstridige eller ikke.

På Dagsnytt 18 (15.11) sa Natur og Ungdoms leder Ingrid Skjoldvær at NU ikke lenger har noe å tape, hvorpå NRKs programleder Fredrik Solvang repliserte at kritikerne da hadde rett – da er det rein aktivisme de driver med? – Nei, insisterte Skjoldvær, dette er høyst reelt. Tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund fikk dette frem med all tydelighet under sitt partsinnlegg i klimarettssaken, som representant for Besteforeldrenes klimaaksjon. Lund snakket om § 112 som en siste skanse for å beskytte oss mot politikernes uegnethet og kritiserte både regjeringsadvokatens tolkning og tone: en slik latterliggjøring som Sejersted drev på med, ville han ha seg frabedt. Mens regjeringsadvokaten tolker § 112 snevrere og hevdet at staten lever opp til sine plikter ved å gjøre klimatiltak, fremholdt Lund at det også ligger en negativ plikt i paragrafen, til ikke å gjøre det som skader miljøet og framtidige generasjoners livsvilkår. Lund førte i sin tid den kjente Alta-saken i 1982, hvor miljø- og urfolksspørsmål stod sentralt.

Spill og alvor Samtidig er det verdt å merke seg at regjeringsadvokatens argument om forestilling er snodig likt det Norsk olje og gass og Petro Arctic brukte i NRK 26. desember 2016, da traavik.info forsøkte å få dem med i forestillingen Århundrets rettssak. Samtlige av aktørene eller vitnene i forestillingen var politikere, jurister, aktivister, klimaforskere, eller fagforeningsfolk fra oljebransjen, og alle stilte som seg selv og ikke som skuespillere. Men oljelobbyistene ville ikke være med på en slik forestilling: ”Vi driver ikke teater, vi driver med virkelighet”, sa Geir Seljeseth til journalisten den gang. Kjell Gievær i Petro Arctic ville ikke ”bidra til å legitimere søksmålet” ved å delta. Oljebransjen ville altså skrive seg ut av sammenhengen, og heller avskrive selve ideen om et søksmål – ikke bare i teatret, men også i retten – som noe useriøst og utenom de vanlige spillereglene. Oljepolitikken skal tydeligvis være fritatt slik prøving.

Det er bare dette: at all den tid det finnes en paragraf som gir retten til et levelig miljø, og en prøvingsrett som gjør det mulig å prøve om konkrete forvaltningsvedtak bryter med denne retten, er domstolene en legitim arena – selv om saken har en politisk karakter. Jørn Øyrehagen Sunde, professor ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen, skriver i artikkelen “Klimasøksmål og demokrati” i siste nummer av Nytt norsk tidsskrift: ”Sjølv om domstolsprøving av eit regjeringsvedtak alltid vil ha ei politisk side ved seg, så skal ein ha i minnet at domstolane ikkje fritt kjem til å prøva vedtaket om å gje desse løyva. I staden er dei bundne til å prøva vedtaket på grunnlag av Grunnlova § 112.”

Det er Stortinget som har vedtatt §112. Domstolen har avgjort at vedtaket om 23. konsesjonsrunde kunne prøves rettslig mot denne paragrafen. Dermed er også Norsk Olje og gass og resten av oljebransjen dratt inn, ikke i et teater, men i en juridisk kamp hvor gyldigheten av politiske vedtak om konkrete petroleumsfelt settes i spill.

Folkeopplysning Rettssaken har skapt en bred diskusjon i internasjonalt og i norsk offentlighet om alt fra klima, karbonbudsjetter og risiko ved nye investeringer og nordlig ressursutvinning, til spørsmål om domstolenes rolle i maktfordelingen. Greenpeaces Truls Gulowsen avsluttet sitt partinnlegg forrige tirsdag med å si at han håper Grunnloven betyr noe. I retten akkurat nå strider advokatene om akkurat hva dette ’noe’ er.