Kulturministeren ber kulturfeltet om debatt

Det er Abid Raja som snakker. Han snakker fort, og han snakker mye, og er mer opptatt av saken enn av spørsmålene, men engasjementet hans for betydningen av tilgjengelighet av kunst for barn virker genuint og entusiastisk:

-For cirka 70 år siden begynte staten å ta ansvar for barne- og ungdomskultur, men det er først nå den historiske dagen kommer med den aller første stortingsmeldingen om dette. Jeg har reflektert litt over hva det skyldes, og som mange sikkert har fått med seg, så kommer jeg fra en fattig familie. Vi hadde én bok i bokhyllen, og det var koranen. Det å dra på teater, museum eller oppsøke billedkunst, det var så langt unna vår virkelighet som det går an. Første gangen jeg var på kino var i sjette klasse, og da var det gjennom skolekorpset. Selv da måtte vi krangle med familien for at jeg skulle få lov. Da så vi Ronja Røverdatter, og jeg hadde aldri sett noe så bra. Jeg døde nesten, på en god måte, av glede. Jeg har lyst til å bruke min situasjon til å understreke betydningen av dette. Jeg prøvde å si det til tre medier i går, men ingen vil skrive om det, og det får meg til å stille spørsmål om hvilken status barne- og ungdomskultur har i den offentlige debatten. Jeg tror statusen på det, etter å ha prøvd å få ut budskapet, er ganske lav.

Oppfordring til debatt Raja er imidlertid skuffet over at det er såpass vanskelig å få oppmerksomhet om barne- og ungdomskultur, og henvender seg derfor til kunstfeltet med et ønske om å bidra til å løfte debatten.

-Det er mange taleføre mennesker på kulturfeltet og store kulturpersonligheter. Det filosofiske nivået går gjennom taket. Derfor har det vært mye fokus på andre ting som voksne bransjemennesker har vært opptatt av. Ikke for å latterliggjøre debatten, men se for eksempel på debattene om Lambda eller Nasjonalgalleriet. Alle skjønner betydningen av disse bygningene, men hvis man ser på hva bare én avis, som Aftenposten, har skrevet om museene og sammenligner det med hva absolutt alle norske aviser har skrevet om barne- og ungdomskultur, så ser man at det er flere artikler om Lambda alene enn om hele barne- og ungdomskulturfeltet. Det tror jeg blant annet skyldes at barn ikke har like taleføre folk til å tale sin sak. Derfor har jeg en utfordring til kulturfeltet, til de meget sterke, taleføre, reflekterte og energiske menneskene som har tilgang til medienes kraft. Nå er utfordringen å endevende meldingen. Det kan hende meldingen har mangler. Hjelp meg, hjelp meldingen med å bli bedre. Debattér den!

Mangfold, bredde og tilgjengelighet -Det er ikke nok at vi når bare ett segment av befolkningen. Vi har hentet inn mer enn tusen innspill fra barn og ungdom. Det er tre ting som står igjen fra det innspillsarbeidet som går rett inn i mitt hjerte: Barn som har engasjert seg trekker frem at alle barn i Norge skal ha lik tilgang til kunst og kultur. Det handler om mangfold og bredde. Barn som har foreldre som ikke har interesse skal få et tilbud og funksjonsnedsatte skal få et tilbud. Selv fikk jeg ikke sånne muligheter i min barndom, det kan jeg ikke gjøre noe med nå, men derfor sender jeg denne invitasjonen til kulturfolk: Hvordan skal vi sammen finne ut av det for at kunsten og kulturen ikke bæres frem av 15% av befolkningen? Det er et visst segment av befolkningen som er konsumenter av kultur og har barna sine på kulturskole.

-Det andre barna snakker om er medvirkning. I tillegg, som en tredje ting, er barna opptatt av kvalitet. Vi slår prinsippene fast, kunst og kultur skal breddes ut, det skal være medvirkning, og det skal være kvalitet.

Konkrete forslag Da kulturmeldingen Kulturens kraft ble lagt frem i 2018 var mange begeistret for fokuset på ytringsfrihet og demokrati, men det var ikke veldig mange konkrete forslag til utvikling. Kulturfeltet fikk beskjed om at det skulle komme nye dokumenter, blant annet denne barne- og ungdomskulturmeldingen som skulle ta for seg et spesifikt område. Er dette en mer konkret melding?

Ja, det vil jeg si. Den er konkret i flere ting. Jeg har visst om denne meldingen, derfor ble det plusset på 45 millioner kroner på årets kulturbudsjett. Det kan man se i tildelingsbrevene til institusjonene. Vi skal også satse på digital kultur for barn. Det handler om utvikle nytt innhold til Den kulturelle skolesekken (DKS) og talentsatsninger for juniorer. Meldingen summerer opp barne- og ungdomskultur, og blir dermed en kunnskapsbase. Når denne vedtas på stortinget så legger det sterke førende premisser for enhver regjering som kommer etter oss, og det blir førende for budsjettene. Nå kommer den første barne- og ungdomskulturmeldingen, det forplikter. Jeg mener at dette skal bli startskuddet for en renessanse for krafttak for mangfold. Vi gjør også andre ting og kommer med friske midler. Erkjennelsen må komme med at vi hittil ikke har lyktes med å inkludere alle barn og unge, så det viktigste er at alle får være med

Hvilken rolle skal Den kulturelle skolesekken (DKS) spille i fremtiden? Er det en fare for at Kulturtanken blir for stor og får for mye makt?

Jeg har notert meg at mange har sterke meninger om veldig mye, noen mener at Norsk filminstitutt har for mye makt og andre at Kulturrådet har for mye makt. Dette er instrumenter vi har for å samkjøre innsatsen for barn og unge. Vi trenger Kulturtanken for å være med å utvikle og samordne. Det er mer vesentlig at alle skal få et tilbud enn hvordan det er organsiert. Jeg kommer fra finanskomiteen, det hadde jeg godt av da koronaen traff, og det har bidratt til at vi har klart å skaffe penger. Enkelte debatter tenker jeg det er fint at vi har, men det er gjennomføringen som betyr noe. Samtidig styrker vi fylkeskommunene sin rolle i DKS, slik at vi får en god balanse mellom nasjonal og regional/lokal styring

Hvilken plass har barnehagebarna i kulturmeldingen?

Kulturskolen blir liggende under opplæringsloven og under Kunnskapsdepartementet. Kommunene og fylkeskommunene skal se på det i kapasitetsøyemed om man kan rette tilbud mot barnehagebarn der det er ressurser og kompetanse tilgjengelig, og vi ser for oss at man kan ha prøveprosjekter på dette.

Hva blir løftet for kulturskolene?

Det er egentlig et punkt som tilhører Kunnskapsdepartmentet og Guri Melby. Det jeg kan si generelt er at jeg har tre unger som går i kulturskolen. Vi er en mer enn gjennomsnittlig interessert familie, men da mine unger var små, fant vi ut av det med kulturskolen egentlig ved en tilfeldighet gjennom noen andre. Det er det som er litt av utfordringen. Guri fortalte meg om et prøveprosjekt i Trøndelag der de gikk aktivt ut og fortalte om kulturskolen, noe som gjorde at søknadstallene økte veldig. Kulturskolen er en godt bevart hemmelighet hos ett segment av befolkningen. Noen steder er det også ventelister på kulturskoleplasser. Grepet vi må ta er at vi må samordne ressursene som finnes i en kommunene, om det er gjennom kulturskolen, ideelle organisasjoner eller kommersielle tiltak. Det er mange ting kommunene ikke har oversikt over. Med pilotprosjekter kan vi gjøre en ressursinnsats. Kulturskolen er vesentlig og viktig, men det er en taus majoritet som ikke har fått med seg hva kulturskolene er.