’En vegg av kjøtt’ er Kate Pendrys omtale av opplevelsen av å se sin egen kropp gjengitt i prøverommets mange speil: ”The feeling I always have … it’s big. It’s solid. (…) This sort of wall of flesh, from neck to thighs, with no shape (…) I get the feeling that this is a sort of body that could be punched and thumped and whipped, because the person, or the entity, doing the hitting, would think: she can’t feel it, because it’s so big.”
Hege Haagenruds forestilling The rest is silence er basert på et intervju med Kate Pendry, hvor Pendrys svar fungerer som en forestillingstekst – eller en ’voice-over’. Tittelen til forestillingen er hentet fra et brev til Pendry fra hennes mor – et brev som ble overlevert til henne etter morens død. The rest is silence er Hamlets siste ord før han dør, og blir altså også morens siste ord til Kate Pendry. Vissheten om dette, samt en programtekst som beretter om Pendrys vanskelige forhold til egen kropp, gjør noe med forestillingsforventningen.
Man nærmest skutter seg litt på vei inn i salen, men The rest is silence er velkomponert, balansert og stramt strukturert, slik at smerten får stemme og kropp – uten å bli en tåreperse.
Metatekst
Scenegulvet på Dansens Hus’ studioscene er dekket av lyse dansematter, mot en bakvegg av matte vindusruter. På sidene er stillasaktige vegger, med skjulte lyskilder. De fire utøverne er alle iført uformelige strikkegensere i tykk, rosa ull – og korte shorts i samme materiale. Ved ankomst befinner de seg på scenen, håndstående i bro som om de er i ferd med å begynne en runde armhevinger – før de alle sakte liksom kollapser.
Over høyttaleranlegget høres Kate Pendrys stemme, som sier ”Nothing can come of this…”.
Pendrys tekst veksler mellom skildringer av selvhat, utvikling av spiseforstyrrelser, kroppsvegring og vemmelse. Hun skildrer en tiltagende spiseforstyrrelse og påfølgende utvikling av bulimi. Deler av teksten er også meta-tekst om hvordan hennes egen kropp ikke gjør seg på en dansescene, at kun stemmen hennes kan benyttes.
Kroppsliggjort selvhat
De fire kroppene på scenen blir slik en fysisk representasjon av stemmen vi hører. De er på sett og vis fire kropper i én stemme. Selvhatet som preger Pendrys tekst kan også leses inn i de fire dansernes innbyrdes relasjoner. Koreografien veksler mellom soloer, duetter og gruppesekvenser. Og samspillet danser i mellom har ofte et brutalt, nesten voldelig, tilsnitt. De rykker i hverandres lemmer, gir knehøner og kaster hverandre over ende – men alltid i et kontrollert og avstemt tempo.
Haagenruds koreografi veksler mellom seige momenter og et mer spastisk uttrykk, hvor utøvernes bevegelsesmønster er rykkvist og abrupt. På ett punkt beveger danserne seg i takt med Pendrys stemme, de hever og senker kroppene – som om de fulgte den som en graf.
Den stramme dramaturgien, den presise komposisjonen og de tilnærmet nøytrale ansiktene til utøverne balanser godt smerten som teksten uttrykker – og som bevegelsesmønsteret i koreografien følger opp. Det speiler kontrollen som preger en spiseforstyrrelse – men det skaper også en nødvendig avstand til dette.
Fravær i tilstedeværelsen
Forfatteren og kunstneren Chris Kraus skriver om overlappende tematikk i boka «Aliens & Anorexia» (MIT Press). Tilfeldighetene ville ha det til at jeg ved flere anledninger diskuterte denne boka (og hele Kraus’ forfatterskap) samme uke som jeg så The rest is silence. I introduksjonen til «Aliens & Anorexia» skriver filosofiprofessor Palle Yourgrau at ”[t]he battlefield, for Kraus, is the body”. Og det er nettopp kroppen, og sinnet som en del av kroppen, begge forstått som slagmarker hvor slag til stadighet utkjempes, denne forestillingen mest av alt handler om.
Filosofen Simone Weil er ett av omdreiningspunktene i «Aliens & Anorexia», og Kraus skriver blant annet om hvordan Weil ofte leses i et (selv)biografisk lys:
”So long as anorexia is read exclusively in relation to the subject’s feelings towards her own body, it can never be conceived of as an active, ontological state. Because it’s mostly girls who do it, anorexia is linked irrevocably with narcissism. But girls don’t make good monsters. (…) Female acts are always subject to interpretation. We don’t say what we mean. It’s inconceivable that the female subject might ever simply try to step outside her body, because the only thing that’s irreducible, still, in female life, is gender.”
Pendry snakker også om sin kropp som kjønnsløs, eller ikke feminin på rett måte. Det er et sted i denne sirkelen, lesesirkelen så å si, at jeg finner både Haagenrud og hennes dansere, Pendry, Kraus og Weil (og Yourgrau og på et merkelig vis også Shakespeare). I en diskusjon om selvet, om kjønn, og om kjærlighet.
I forlengelsen av beskrivelsen av sin egen kropp som en vegg av kjøtt, fortsetter Pendry:
”To be honest, if I ever got breast cancer and would have to have my breasts removed, that would be a relief. An absolute relief. Not ‘cause I’m a man trapped in a woman’s body, I don’t really feel that I have any gender at all, quite frankly. But to not have the signifiers of femaleness would be a great relief. The belly, and the extra layer of fat that comes when you are going into menopause (…) I eat too much, basically, but that illness, which I take responsibility for, is a quite female one, cramming food in, to try to avoid, you know, the abyss, and the result is the ultimate female body – which is fat and tired and weak.”
Både Kraus, Weil og Pendry beskriver et selv som befinner seg et sted mellom markørene for kropp, opplevelsen av kropp – og opplevelsen av seg selv som noe ved siden av dette.
Det avgjørende for Kraus og Weil, som blir overførbart her, er empatiens kraft. Kraus skriver, i forlengelsen av Weil, om altruismens panikk som bestående av en tristhet eller sorg som konstant finnes i kroppen. Og at empatien dermed ikke strekker seg utover – men snarere må anses som en loop fordi det ikke finnes noe skille mellom hva du er og hva du ser. Den nærmest selvdestruerende sorgen og smerten som ligger som en bunnlinje i The rest is silence inviterer til at man som tilskuer kan innlemmes i en slik loop.