Kroppen, livet og døden

Ulf Nilseng er 57 år. Han er altså ikke en veldig gammel mann. I sin beste alder, hadde man kanskje sagt, om han var politiker eller bedriftsleder. Men det er han ikke. Han er danser. Da er man eldre når man når den alderen, og han representerer dermed noe vi for sjelden ser på scenen: den aldrende kroppen. Vi ser heller ikke den sårbare kroppen så ofte, den kroppen som finnes i kunsten gjennom sin menneskelighet og ikke fordi den skal vise oss noe virtuost eller vakkert. Når det er sagt, er dansen til Nilseng både virtuos og vakker, men den uttrykker også sterk vilje og kunstnerisk nødvendighet.

Jeg var en av de få heldige som fikk lov til å være til stede på den første visningen av Nilsengs forestilling Psalm for a slut på Dansens hus før påske. Forestillingen skulle hatt ordinær premiere da, men den måtte, som det meste annet i Oslo om dagen, avlyses. I tråd med gjeldende smittevern ved oppstart av prosjektet var det bare plass til ti publikummere, og denne ene kvelden var alle de tilstedeværende på jobb. I Corentin JPM Levens scenografi ble vi plassert rundt i scenerommet på stoler langt fra hverandre, og sånn sett ble vi ett med verket på et nært og sympatisk vis.

Going religious Innledningsvis var rommet for øvrig helt tomt. Nilseng stod i ytterkanten av det, nærmere veggen og utenfor ringen av tilskuere. Perkusjonist Amund Ulvestad satt på gulvet med en stor samling cymbaler. Lydene han lagde var abstrakte, nesten litt bråkete, men med en åpenbar sakral kvalitet. Nilseng begynte å bevege seg forsiktig og stille. Betydningsdannelsen kjentes knyttet til tilstedeværelsen og nærheten, og det ritualistiske fikk dermed en egen betoning helt fra begynnelsen av. Med ritualistisk mener jeg noe som etterligner ritualet uten at det har det religiøse ritualets forvandlende kraft. Nilseng er inspirert av ritualets estetikk, og med det skaper han en seriøsitet som forsterker betydningene av det han gjør og gir publikum knagger å henge opplevelsen på.

Psalm for a slut er tredje forestilling i en trilogi kalt ULF goes religious. Jeg har ikke sett de to foregående forestillingene i serien, men den andre forestillingen fikk NRK til å lage nyordet peniskunst , hva nå det måtte være. Det er ikke fritt for nakenhet i denne forestillingen heller, men jeg opplever det ikke som et påtatt ekshibisjonistisk grep, men som et grep som styrker den sårbarheten Nilseng legger for dagen helt fra begynnelsen av. Tittelen kombinerer et ord knyttet til ritualets strenge høytidelighet med et skjellsord knyttet til noe seksuelt og syndig. Denne bredden gir forestillingen et spesielt, men spennende spillerom.

Striptease Etter en forsiktig oppbygning i intensitet, får vi en rolig striptease-sekvens der Nilseng legger seksualiteten inn som estetisk premiss. Det saktmodige i sekvensen gjør at det får en ritualistisk effekt til tross for at striptease forbindes med det syndige og lite alvorlige. Det skaper også en intim stemning der avkledningen fremstår som noe som gjøres for ham selv mer enn for publikum eller publikums blikk. Kontrollen på bevegelsene styrker både det sårbare og det sterke.

Den sakrale tematikken er gjennomgående. Perkusjonistens lydscenografi, som kan gi assosiasjoner til sprukne kirkeklokker og som er støyende samtidig som det åpner et rom for ettertanke, bidrar til høytideligheten. Det er noe skakt ved måten det sakrale og høytidelige blir fremstilt på, men når Nilsengs homofile legning og det seksuelle ved tilværelsen gis plass i universet, blir det skakke i det ritualistiske også skeivt i homofil forstand. I siste del ikler Nilseng seg sorte englevinger. Ideen om at det går mot slutten av livet, at det er et overgangsritual vi er en del av, er ikke lenger tvetydig. Det finnes lite symbolbruk som er sterkere og mer direkte enn sorte englevinger. Når et symbol fremstår som så enkelt å fortolke, er det en viss fare for at det også oppleves som en klisjé. Det gjør det for så vidt også her, men fordi det forblir det eneste konkrete symbolet, blir det også noe som drar sammenhengene sammen til en meningsytring.

Dansens rom Levens scenografi gir dansen plass. Rommet er stort og åpent, og bevegelsene Nilseng fyller det med, er detaljerte. Særlig innledningsvis utøves de med en viss forsiktighet og kontroll. Det er de små bevegelsene som gjør sterkt inntrykk, og kroppskontrollen bygger opp under tilstedeværelsen. Mot slutten trekkes et slags sceneteppe laget av det som ser ut som brede latexstrimler ut og deler rommet i to. Da er det som om tiden stopper litt. Først får jeg og de andre tilskuerne på min side av teppet se baksiden av Nilseng som svært sakte stikker deler av kroppen ut gjennom teppet, først fingre og hender og til slutt hele mannen. Etterpå kommer han ut til oss fra den andre siden. Kanskje kan det leses som en overgang mellom liv og død, som et skille mellom kropp og sjel.

I omtale av sine egne verk er Nilseng opptatt av å fremheve betydningen hans homofile legning og seksualitet har i kunsten han skaper. Og selv om denne forestillingen er utvetydig vakker i sin skeivhet, er det ikke bare gjennom det skeive forestillingen treffer mitt heterofile kvinnehjerte. Det er sårbarheten i den menneskelige kroppen, i kroppen som eldes, men som evner å uttrykke seg som gjør det intenst. Det er kjærligheten, begjæret, nærheten og fysiologien som sitter igjen i meg etterpå. Det er alt det som ikke slår ut på lik måte for alle, men som ikke desto mindre er sterke allmennmenneskelige drivkrefter. Det er kroppen, livet og døden.