Krigsminner, kake og kaffe

Inne i black box-en på nye Rosendal teater er stolene satt opp i to grupper, med et åpent rom i midten. Mens et par jenter i 10-årsalderen tegner med kritt på gulvet dukker to voksne utøvere etter hvert opp i det nakne scenerommet. De er alle kledd i skjorter og vide bukser, i duse beige- og rosatoner som jeg assosierer med noe gammeldags og falmet.

Familiære linjer Utøverne introduserer seg selv med sine ekte navn, Freya (Sif Hestnes) og Marina (Popović), mens barna heter Maja og Helle. Stemningen er påfallende uhøytidelig og “nedpå”, og dialogen mellom Hestnes og Popović har et lett og dagligdags preg. De veksler mellom å henvende seg til hverandre og publikum. Samtalen spretter fra små hverdagslige betraktninger i det ene øyeblikket til mer komplekse tema som abort og totalitarisme i det andre. Hele tiden beholder de en sjarmerende og uanstrengt tone på scenen. Selv om Hestnes og Popović lykkes i å fremstille seg selv som “ekte” og ikke-teatralske, er det også en dynamikk mellom dem som spiller på lag med det performative: Sistnevnte fremstår noe forsiktig og mild, mens skråsikre Hestnes har mer bravado ved seg. Det er lett å like dem, det er nærmest som om utøverne og publikum allerede kjenner hverandre.

Forankringen i virkeligheten blir også understreket ved at en av de unge jentenes slektning skal ha jobbet i samme bygg som forestillingen vises i, den gang det het Rosendal kino. Hestnes og Popović var her sist under scenekunstfestivalen Bastard i september, da de viste There is a noise. Da som nå baserte de forestillingen på egne familiehistorier, henholdsvis fra Danmark og Jugoslavia. Denne gangen er det Hestnes’ sønderjyske aner som forestillingen etter hvert sirkler seg inn rundt, fra da området var tysk territorium og de danske innbyggerne holdt kaffelag som alibi for å samles.

Våre fortellinger Selv om A moment of silence i starten kan virke noe retningsløs og fragmentert, er det noen overordnede temaer som åpenbarer seg når man ser forestillingens ulike partier i sammenheng. Menneskers evne til myteskapning og behov for symboler blir blant annet eksemplifisert med OL på Lillehammer i 1994. En profeti om en frigjørende ridder på en hvit hest utgjør et annet eksempel. Profetien kan muligens ha fått kong Christian X til å kalke hesten sin hvit da han gjenforente Sønderjylland med Danmark. Utøvernes fortellinger knytter seg dessuten stadig til sentrale begivenheter, gjerne kriger, og treffer dermed en nerve i menneskenes kollektive historie.

Det er mye tekst å forholde seg til, og lenge er det kun teksten og utøvernes fysiske tilstedeværelse som holder på publikums oppmerksomhet. På et tidspunkt brytes imidlertid hele denne konfigurasjonen opp, og på kort tid er scenerommet forandret til et sønderjysk kaffeslabberas med langbord og – hvis tradisjonen ble fulgt – 21 forskjellige kakesorter. Måten rommet går fra å være tomt og generisk, til å minne om bestemors selskapspyntede stue, er effektivt og snedig gjort. Nå får publikum selv leve ut noen av tingene som Hestnes og Popović tidligere snakket om, og vi avslutter sågar med en allsang som oppsummerer forestillingens innhold.

Overskridende prosjekt Spranget mellom rent fortellerteater og det interaktive, fysiske kaffelaget gjør at A moment of silence oppleves dynamisk og uforutsigbar. Med sin gode tilstedeværelse på scenen og sitt personlige blikk på historiske hendelser loser Hestnes og Popović publikum stødig gjennom forestillingen. Alle brikkene faller imidlertid ikke sømløst på plass ved forestillingens slutt. De mange historiene hadde nok hatt godt av å bli sydd enda bedre sammen. Motivasjonen for å ha med de to barna på scenen er heller ikke helt klar for meg, bortsett fra at de fungerer som levende symboler på fremtiden i en forestilling som i stor grad skuer tilbake i tid. Det at Hestnes og Popović har et fruktbart prosjekt som de ser ut til å undersøke på tvers av enkeltforestillinger er imidlertid tydelig, og det skal bli interessant å følge duoen også i tiden som kommer.