Konsertformen i førtiårskrisa

Vi lever i et flimmersamfunn der det meste varer i to og et halvt minutt. Musikk er bare et tastetrykk unna. Vi klikker oss rundt på wimp og spotify, og multitaskende sjekker vi e-post og mobil, mens vi vasker oppå og under kjøleskapet. Tilbake står jeg, med timelange symfonier under armen. Hvordan i all verden skal vi få folk til å komme og høre på dette?

Debatten dukker stadig opp blant kunstmusikere i dag: Hvordan skal vi evne å møte dagens publikum? Hva skal til for å fange deres interesse, og hvordan kan vi tilby dem noe de aldri har opplevd? Det er nemlig ingen hemmelighet at det moderne mennesket har store krav. Muligheten til stimulans er alltid til stede, og å skaffe seg litt underholdning krever intet mer enn en liten rykning i pekefingeren.

Da er det mange musikere som har måttet innse at det kanskje ikke lenger er nok å lunte inn på scenen, framsi noen årstall og litt komponistbiografi, før man spiller en fin konsert bak notestativet. Her skal det konkurreres med Dorte Skappels garderobe, Anna Ankas dansetrinn, Bård og Harald. Kropp, glamour og humor vs. døde komponister og timelange symfonier – hva vil folk ha??

Det ser ut som om hele konsertformen har kommet inn i en slags førtiårskrise. Konsertformen ser på seg selv, og tenker: Nå har jeg oppnådd en fast form. Den er effektiv, og alle kjenner den. De vet hva de kan forvente av meg, jeg har mine rutiner, min stabilitet, de stoler på meg. Jeg er ganske god på dette. Likevel gir det ingen mening lenger. Jeg føler meg ikke sexy. Andre er yngre og mer populære enn meg. Jeg har fått rynker, jeg må bruke hold in-strømpebukse hver dag. Og slik går det til at konsertformen forsøker å pimpe seg litt opp.

Det finnes mange spennende eksempler på eksperimentering med konsertformen. Interpreten og dirigenten Andrew Manze er en av dem som har lykkes meget godt i sin musikkformidling. Pedagogisk og entusiastisk loser han publikum gjennom viktige momenter i musikken de snart skal få høre. Orkesteret er hans verktøy, der han trekker fram obligater fra cellostemmer og hovedtemaer presentert ved fiolin. Når verket omsider spilles i sin helhet, sitter publikum med spissede ører, og gleder seg til å nikke gjenkjennende til de presenterte temaer: De har forstått det!

Også her til lands har vi eksempler på nytenkning. Bodø Sinfonietta har plutselig kastet seg rundt i tverrfaglige prosesser, der regissører og programplanleggere har frie tøyler. Aldri før har jeg i kraft av dirigentrollen blitt kommandert inn i tennisskjørt og blitt påprakket replikker på søring-nordnorsk. Men i Bodø tenker de annerledes. De betrakter sin egen kunst samtidig som de oppfører den, og med velregisserte tilrop fra salen gir de publikum en uventet vinkling på det de nettopp har hørt. Tilbake er «sjokket,» som de i konsertsalene knapt har opplevd siden 60- tallet.

Pianist Leif Ove Andsnes beveget seg også i upløyet mark da han satte opp Moussorggskys «Bilder på en utstilling» akkompagnert av eksperimentell videokunst. Det hele kuliminerte i at Andsnes’ flygel druknet i en diger elv, og aldri før har vi vel forestilt oss slike bilder til «den store porten i Kiev». Digitale medier og ny teknologi er selvfølgelig på full fart inn i den konserterende verden. Titler som «youtube-konsert», og «sanntidsensemblet» vitner om dette.

Rynkekremen har altså begynt å virke. Vi flørter med både digi-verden og TV2s programlederstil. Vi har begynt å bygge muskler, og håper å bli godt mottatt på markedet. Dette er ikke noe for den late, komfortable eller blyge musiker. Ei heller er det lett for tunge institusjoner som har mange krav og forventninger, og mange å gjøre til lags. Utviklingen er like fullt i gang, og kan ikke stoppes.

Hva skjer så når krisen er over? Ingen førtiårskrise varer evig. Det som er deilig med å bli eldre, er at man får mulighet til igjen å dyrke langsomheten. Når konsertformen har fornyet sin garderobe, kanskje vi da tør å gjenreise de gamle verdier. Flimmersamfunnet trenger så sårt en motvekt. Vi trenger hellig tid til fordypning, ro og konsentrasjon. Slik kan det å sitte fast i en konsertsal, lenket til en lang Mahler-symfoni, være en velsignelse: Her sitter jeg, og her må jeg bli, en sans av gangen, og lytte til de siste toner fra Mahlers hånd.