Kjærlighetens runddans

Kjærlighet er et både takknemlig og vanskelig tema. Alle har et forhold til kjærlighet, men alle har også opplevd den skildret i kunsten utallige ganger før. Akkurat som hver av oss har vår egen, personlige erfaring av kjærligheten, tilrettelegger koreograf Karen Eide Bøen sånn at hver publikummer får se noe litt annet enn sidepersonen alt etter hvor i rommet hen befinner seg.

Ulik og unik Sitteordningen er viktig i Love & Emotions, som hadde premiere på Valentinsdagen. Midt i scenerommet står stoler i sirkel med ryggen vendt innover. En ring av puter ligger på gulvet foran stolene for dem som ankommer litt seinere. Denne måten å sitte på påvirker hva vi ser. Utsynet blir begrenset, og opplevelsen dermed annerledes for hver og en av oss.

Danserne er kledd i enkle hverdagsklær: t-skjorte, langbukse, sneakers. Dersom jeg vrir meg litt mer rundt enn det som føles sosialt akseptabelt i situasjonen, kan jeg se dem alle tre. De begynner i hver sin yogastilling: Barnet, der en sitter på kne med pannen i gulvet, Kamelen, en av de mest intense bakoverbøyene, og en vridning liggende på rygg. Alle tre er stillinger som føles sårbare, to av dem plasseres gjerne i kategorien ”hjerteåpnere”. Å stå lenge i Kamelen kan, ifølge gamle yogaskrifter, utløse sterke følelser. Langsomt kommer de ut av stillingene og glir langs gulvet. Lenge skal de holde seg trygt orientert mot underlaget.

Det går fort opp for meg at jeg gjør best i å konsentrere meg om én av danserne av gangen for ikke å få kink i nakken. Jeg er heldig, en god stund befinner en av dem seg rett foran meg. Hun har haken rettet mot brystet, og det er noe stivt over uttrykket, som en selvbevisst tenåring som er gjort usikker av andres blikk. Mekanisk, men famlende liksom leiter hun i sine nærmeste omgivelser. Hun ser opp og rundt seg, men omkretsen er liten, perspektivet hennes når ikke vidt. Blikket er introvert og dukkeaktig, det møter ikke publikums. Likevel er det et snev av forvirring over ansiktsuttrykket hennes, som om hun merker at noe utenfor henne styrer henne inn i et gjentakende mønster hun ikke helt har kontroll over. En arm er store deler av tiden bøyd i nitti grader ut fra kroppen, den skaper plass til å ha noe eller noen i armkroken.

Tankekjør Lydbildet tar også først utgangspunkt i noe nært: Hverdagslige kjøkkenlyder av klirring, vann som renner, romstering og tralling. Etter hvert er det raske skift, fra romantisk musikk og sitat om kjærlighet, hentet fra så forskjellige filmer som Clueless og Eternal Sunshine of the Spotless Mind, til monologer og fortrolige dialoger om tilknytning, forventning, bekreftelse og avvisning. Kanalene skifter like fort som følelser. Iblant er det lengre sekvenser av stillhet, uten at det nødvendigvis er noen åpenbar sammenheng mellom de auditive og de visuelle elementene i timingen. Stemmen jeg opplever som hovedpersonen reflekterer over forelskelser og forhold hun har erfart, både i barndommen og i voksenlivet.

Hun forklarer opphavet til tittelen, som oppsto i farten da hun opprettet en mappe på datamaskinen sin og trengte å navngi den. Mappen kom til etter et behov for å samle forskjellige personlige tekster på ett sted, for ikke å sende dem til andre ved en feiltakelse, og fikk altså navnet Love & Emotions. Men hvorfor og-et? Er ikke kjærlighet også en følelse, undrer hun, og presenterer ideen om Love and the Emotions som et band, der Love er frontfigur og Emotions er dominerende korister som blander seg inn og roter det til. Eller er de bare flere opptak av den samme stemmen lagt oppå hverandre? ”She ain’t got nothing if she ain’t got you”, synger bandet.

Tankestrømmen, musikken og resten av lydmaterialet er vakkert, men fremstår iblant usammenhengende. Kanskje er det meningen? Slik erfaringene og minnene våre er et sammensurium vi ikke kan få oversikt over, er mappen av tekster – og forestillingen – Love & Emotions det også.

Vandrende oppmerksomhet Etter hvert forsvinner danseren foran meg ut av synsfeltet og en annen kommer inn. Uttrykket hennes er mer intenst, til og med sensuelt der hun danser med lukkede øyne. Den tredje av danserne har noe mer sårbart og ukontrollert lengtende over seg både i ansikt og kropp. Den usynlige sirkelen de tre tegner idet de forflytter seg rundt publikum, blir stadig raskere, og blikket mitt hopper usikkert fra den ene til den andre – hvem skal jeg velge? Er det vi i publikum som velger danseren eller danseren som velger oss?

De tre tar mer risiko og bruker mer av rommet: faller, hopper, tar plass. Den av danserne jeg hadde foran meg i begynnelsen utstråler en ny selvtillit og virker sikrere i hele uttrykket siden forrige runde. Har hun vokst på erfaringene sine, blitt tryggere på seg selv og dermed i kjærligheten?

Noen ganger føles det repetitivt både auditivt og visuelt. De gjentakende, nesten insisterende partiene kjennes som å høre en venn fortelle om kjærlighetslivet sitt, om mislykkete romantiske prosjekter og usikkerheten rundt å være på gang med noen. Slike funderinger har de fleste av oss både lyttet til og utsatt andre for – frustrasjonen er uansett stor for den som lytter til en som ikke merker gjentakelsene og kaster seg ut i de samme fellene gang på gang.

Hver av danserne har sitt repertoar av bevegelser som går igjen, variasjoner av disse får utvikle seg og vende tilbake til utgangspunktet igjen. Den gradvise utviklingen skjer imponerende smidig. Etter hvert får de ulike variasjonene mer fart, men mindre retning – armer og bein langer ut. De tre begynner å møte publikums blikk med tvetydige ansiktsuttrykk. Snart møter de også hverandres blikk, holder det mens de blir stående stille, før de krysser forbi hverandre til et annet sted å stå. Det er en ny besluttsomhet i måten de går på.

En liten stund kan jeg ikke se noe av danserne, og fester dermed ubevisst blikket på medpublikummere på putene foran meg. Et par kjærtegner hverandre lett – den eneste berøringen jeg ser i løpet av de drøye femti minuttene forestillingen varer.

Min første ”Min” danser kommer tilbake og blir der en stund igjen. Av de tre kjenner jeg mest ømhet for henne, ser heller på henne de gangene flere av dem er innen synsvidde og jeg må velge hvor jeg skal feste blikket. Jeg tar meg selv i å sammenligne de andre med henne. Kjennetegnet hennes er en litt innovervendt fot, et diskret uttrykk for usikkerhet, flauhet, keitethet. Skeivheten i foten er der hele tiden, slik vi alle er sårbare og til tider hjelpeløst klossete når det gjelder kjærlighet – gjennom hele livet.

Forestillingen vekker til liv bortgjemte følelser i minnet mitt på en måte som rører meg dypt og genererer nye assosiasjoner lenge etter at den er over – først og fremst gjennom hver av de tre dansernes individuelle kroppsspråk og måten de bruker rommet på, men også ved hjelp av de mange lydlige virkemidlene.

Kveldens premiere er utsolgt til tross for at Carte Blanche har premiere samme kveld like oppi veien, en time seinere. Noen ivrige sjeler småløper videre for å rekke å få med seg begge forestillingene. Jeg vandrer langsomt hjemover og er glad jeg har tid til å la denne fortsette å virke resten av Valentinskvelden.