Kjære Norsk kulturråd

Kjære Lars Petter Hagen (rådsleder) og Kristin Danielsen (direktør),

Undertegnende finner at en serie med uheldige og kritikkverdige hendelser den senere tiden har, og kan bidra ytterligere til, at Norsk kulturråd får et sterkt svekket omdømme, og derpå manglende nødvendig tillitt.

Det synes nå å være klart at Morten Traavik, som mottar en av scenekunststøttens aller mest betydelige summer hvert år fra Kulturrådet, selv står bak en rekke av Sløseriombudsmannens tekster i offentligheten. Som kjent er Sløseriombudsmannen en Facebookkonto som lenge, og helt inntil nylig, skjult bak anonymitet, har brakt til en relativt stor offentlighet noe man vanskelig kan unngå å vurdere som forenklede, uetterrettelige, fornærmende og trakasserende innslag, om en rekke norske scenekunstnere. Flere av disse er etablerte og fremstående navn, men mange er også unge helt i starten av sine kunstneriske løpebaner.

Man bør kunne legge til grunn at denne delen av Traaviks virksomhet lenge har vært kjent av både rådsmedlem Luba Kuzovnikova og mangeårig vara/rådsmedlem Sven Åge Birkeland. Den første i kraft av å være Traavik.infos produsent, den andre som Traaviks for tiden viktigste coprodusent.

På premieren til Traavik.infos forestilling Sløserikommisjonen Seksjon 1 Vestland, den 14. mai på Bergen Internasjonale Teater, hvor Birkeland er teatersjef, figurerer den samme Birkeland på kredit/rollelisten som «Norsk Kulturråd». I forestillingen blir Birkeland videre gitt den i forestillingen ganske enestående funksjon å skulle tematisere, forklare og eventuelt argumentere for virksomheten til og i rådet. Jeg vil tro at dere begge ved selvsyn vil kunne konstatere at Birkeland fremfører en forvirret og usammenhengende forklaring på Kulturrådets virksomhet, og jeg legger gjerne til for egen regning: ikke evner å synliggjøre på adekvat måte at han har forstått hva det er Norsk kulturråd driver med.

Disse to forholdene, i seg selv ytterst bemerkelsesverdige, føyer seg til særlig to andre hendelser: Den første var da Kulturrådet ved årsskiftet fant det for godt å skulle opprette en slags ny formidlingsvirksomhet, og blant annet produserte en podkast hvor den daværende anonyme «Sløseriombudsmannen» fikk fremføre sine synspunkter på særlig den delen av kunstfinansieringen Norsk kulturråd er satt til å forvalte og enkeltstående kunstnerskap. Kulturrådets «journalister» ga den anonyme figuren åpen mikrofon til å trekke frem en navngitt norsk scenekunstner uten at det ble tilbudt tilsvarsrett. Delen med den navngitte kunstneren ble senere redigert ut, men innslaget ligger stadig vekk tilgjengelig.

En tid etterpå arrangerte Norsk kulturråd et åpent symposium som tilsynelatende skulle ha til formål å tematisere og problematisere all den hetsen, og i flere tilfeller truslene, som for eksempel Sløseriombudsmannens virksomhet hadde bidratt til for store deler av det norske scenekunstfeltet. Som første panelleder hadde det samme kulturrådet valgt Luba Kuzovnikova som innleder og ordstyrer. Det kan være liten tvil om at flere enn undertegnende fant valget høyst problematisk. Når da Kuzovnikova i tillegg benyttet denne anledningen til å fremsnakke og argumentere for Traaviks høyst spesielle virksomhet, fremsto det hele både pinlig, uprofesjonelt og i strid med uskrevne og skrevne regler for habilitet, saklighet og ordentlighet.

Hver av disse overnevnte hendelsene er i sær svært problematiske. Sammenhengen mellom dem, og ikke minst totaliteten, bidrar til å skape et inntrykk av at Kulturrådet ikke på en forsvarlig måte tar sitt viktige oppdrag og ansvar på tilstrekkelig alvor.

Jeg anmoder med dette om at Norsk kulturråd gjør nødvendige grep for eventuelt å gjenopprette høyst nødvendig tillit. At det skulle kunne la seg gjøre med blant annet Kuzovnikova og Birkeland i sine verv, tillater jeg meg å stille meg tvilende til.

Med vennlig og kollegial hilsen, Kai Johnsen