Kaotisk cabaret

Idéen er strålende, og timingen kunne dessverre ikke vært bedre: Historien om det tyske satiremagasinet Simplicissimus, som ble utsatt for kraftig press av Hitlers regime under andre verdenskrig, har en ubehagelig parallell til vår tid. Også i dag er det mange steder i verden knyttet høy risiko til å kritisere makthavere, ideologier eller religioner gjennom satire og journalistikk. Til og med her i Norge er ytringsfrihetens pris, og verdi, et stadig tilbakevendende tema. Som teatersjef ved Teater Innlandet, Thorleif Linhave Bamle, beskriver det i innledningen til forestillingsprogrammet: «Vi står i en brytningstid. Vi har kanskje stått i den lenge allerede, eller er det egentlig bare en repetisjon av historien – i ny innpakning? Den fjerde statsmakt har henfalt til klikkhysteri (…) Hvor ble det av vaktbikkja? Det kritiske blikket som nyanserer og skaper balanse i en verden hvor den som skriker høyest vinner terreng?»

Jeg tror vi er mange som kjenner på dette og som bekymrer oss over at vi mangler et godt kart som kan hjelpe oss å verne om ytringsfrihetens kår i samfunnsterrenget vi befinner oss i. Nettopp derfor har jeg kanskje vært spesielt spent på denne forestillingen. Ikke bare behandler den en av vår tids virke store problemstillinger, men den gjør det gjennom et underfortalt stykke historie. I fortellingen om satiremagasinet og miljøet rundt inngår dessuten den norske tegneren Olaf Gulbransson som en sentral karakter.

Historisk slagside Vi befinner oss altså i lokalene til satiremagasinet Simplicissimus ved begynnelsen av forrige århundre. Allerede i første scene introduseres vi for hovedkarakterene: Satiretegner, forfatter og grunnlegger av bladet, Thomas Theodor Heine (spilt av Terje Ranes), den norske tegneren Olaf Gulbransson (Kristian Winther), billedkunstner Jeanne Mammen (Dominika Natalia Minkacz Sira), den tyske tegneren Erich Schilling (Thomas Hildebrand) og Dagny Bjørnson (Ragni Halle), Bjørnstjerne Bjørnsons barnebarn.

Disse fem medvirkende veksler mellom å være skuespillere og figurførere. I tillegg møter vi stadig nye karakterer underveis, først og fremst gjennom et stort antall sinnrikt utformede figurer. Handlingen er bygget opp rundt magasinets redaksjonelle innhold og hendelser i livene til menneskene som arbeidet der. Vi får innblikk i hvordan tegnerne harselerte med høystatuspersoner i det tyske samfunnet og utgjorde en stadig kilde til irritasjon hos alt fra prøyssiske generaler til geistlighet, monarkister og Münchens dekadente overklasse. Når Hitler kommer til makten i 1933 får imidlertid aktiviteten en mørkere undertone. Risikoen ved satirevirksomheten blir med ett høynet betraktelig, ikke bare for magasinets tegnere og forfattere, men også for familiene deres.

Ambisiøst og detaljrikt Forestillingen er preget av et særegent kunstnerisk formspråk. Tormod Lindgren, som står bak både regi, scenografi og figur- og kostymedesign, har åpenbart nedlagt et betydelig antall arbeidstimer. Hans stilsikre signatur finnes i alle estetiske detaljer. Figurene er ikke bare imponerende detaljerte, sinnrikt utformet og fulle av tekniske finurligheter, men veldig mange i antall, og de fortsetter å dukke opp gjennom hele forestillingen. Vi møter blant annet Hitler, Goebbels, Josephine Baker, en isbjørn, drager og store blyanter som lever sitt eget liv. Det er Simplicissimus-magasinets originalkarikaturer som for en stor del er omarbeidet til to-og tredimensjonale figurer som kan bevege seg. Dette er en spennende inngang, og det er lett å bli fascinert av det rikholdige universet Lindgren har bygget sammen med sitt kunstneriske team. Figurene er separate kunstverk hver for seg, og estetikken gjenspeiler 1920-tallet. Det butter allikevel i helheten.

For denne forestillingen er mye. Og mens overdådig maksimalisme kan være helt rett i mange tilfeller, synes jeg ikke det fungerer her. Det er for mange sterke elementer som konkurrerer om plass og oppmerksomhet slik at uttrykket dras i forskjellige retninger i stedet for å samles om hovedfortellingen. Som publikummer får jeg ikke anledning til å dvele tilstrekkelig ved det som skjer. Livemusikken er ett eksempel: Isolert sett er den én av forestillingens styrker. Den er fabelaktig godt komponert og utført (Maja Ratkje i samarbeid med ensemblet POING), men uttrykket – livlig cabarét møter østeuropeisk folkemusikk – tar for stor plass i møte med visuelle. Og det gjør også stadig nye sang- og dansenumre, flere og flere figurer, korte, abrupte scener og assosiative handlingssprang i manus.

Det blir altfor mye. Historien om Simplicissimus forsvinner i regimessige påfunn. Kanskje er det ønsket en mer assosiativ og springende dramaturgi fremfor de store linjene. Det er tross alt en cabarét. Og det er fint, men likevel må dramaturgien ha en viss stringens. For de fleste publikummere vil historien om Simplicissimus være ukjent. Dermed hadde det vært spennende å komme mer under huden på karakterene Heine og Gulbransson og historien om satiremagasinet. Den komplekse materien som ytringsfrihetsspørsmål jo er, kunne også gjerne vært viet større oppmerksomhet. Den forsvinner imidlertid i sprikende tekst og visuelle distraksjoner jeg etter hvert blir grundig mett på. Kanskje er det hele litt overveldende for skuespillerne også? Jeg har full forståelse for at sang, dansenumre, dukkeføring og en masse sceniske brudd, kan være krevende å koordinere. På tross av imponerende innsats, er det noe med skuespillernes tilstedeværelse som ikke lykkes helt. Det er som om de har for mye å tenke på, ofte med ufokuserte blikk som ikke møter publikum selv om vi sitter der, rett foran dem.

Sceneteksten, forfattet av Knut Nærum, framstår noe datert. Hovedutfordringen er imidlertid at mye av teksten leveres gjennom sang, men da er det ofte så mye annet som foregår at ordene kommer i bakgrunnen. Rent dramatisk opplever jeg teksten som ufokusert, og dramaturgisk flyter den ikke så godt fordi scenene er korte og sprikende med stadige skift.Mens Ibsens og Brechts originalspråk bearbeides i moderne oppsetninger for å ligge bedre i munnen på skuespillerne, framstår språket i dette nyskrevne skuespillet som unødvendig gammeldags. Jeg forstår at målet har vært et språk som tjener tidskoloritten, men jeg tror det med fordel kunne vært mer nøytralt, uten ord som ‘sågar’ og ‘automobiler’.

Det er uendelig mange gode idéer her. En karnevalsfest hvor de ansatte er utkledd som surrealisme, dadaisme, ekspresjonisme og Bauhaus, står igjen for meg som ett av mange originale øyeblikk. Problemet er at det ene slår det andre i hjel. Alt i alt sitter jeg igjen med følelsen av å ha sett en oppvisning snarere enn en forestilling.