Jungelfeber

Studioscenen på Dansens hus er gjort om til en kombinasjon av en jungel og et barnerom fra IKEA-katalogen. Det kan kanskje høres ut som negativ kritikk å sammenligne Carl Nilssen-Loves scenografi med IKEA-katalogen, men egentlig er assosiasjonen mer at det er et gjennomført rom for barn. Så når publikum kommer inn i salen, er det samtidig både underliggjørende og gjenkjennbart. Det er et rom som skiller seg fra hverdagsrommet, men for barnepublikummet er det også tiltalende i den forstand at det snakker direkte til dem og lar dem forstå at dette er et kunstrom for dem. Godt hjulpet av Daniel Kolstad Gimles varme lysdesign blir scenerommet både interessevekkende og avvæpnende.

Barnesamtidsdansparadigme Det kan virke som om det finnes en tanke om at samtidsdans er egnet for små barn. Denne forestillingen har målgruppe fra to til seks år, men det er ikke store endringer som skal til for at det også kan møte mindre barn. Denne forestillingen føyer seg dermed fint inn i sjangerkonvensjonene som finnes for samtidsdansforestillinger for småbarn. Det er tenkt som sanseopplevelser med mennesker i med visuelle effekter, abstrakte bevegelser, flytende dramaturgi og assosiative sammenhenger. Det er ofte vakkert og trivelig, og i møte med småbarn trenger man ikke finne opp kruttet hver gang, det holder i massevis å engasjere dem, men det kan også føles litt ensidig at paradigmet er så tydelig definert. Det må finnes flere måter å gjøre det på som også er engasjerende og som ville gitt et større mangfold i hvordan scenekunsten og samtidsdansen møter småbarna.

Når det er sagt er det flere ting som gjøres i denne forestillingen som viser at de ikke ensidig har stivnet i et paradigme. For eksempel danser danserne mer, de er mer ekspressive i bevegelsene og de to danserne danser sammen både utfyllende og synkront. Dette faller også i smak hos barna i publikum som viser interesse for de høye hoppene og kråkestupene. Det er en eleganse i det som skjer og synkroniteten er feilfri. Dette viser at samtidsdans for barn ikke bare er vakker og sanselig, men også lek og fysisk utfoldelse som her gir vitalitet til uttrykket.

Sanserikt Tumble in the Jungle annonseres som en forestilling for både døve og hørende barn. Hvorfor denne forestillingen er mer for døve enn andre forestillinger av samme type, det skjønner jeg ikke helt, men det er gjort en ekstra innsats for å skape større sanseopplevelser. Barna blir gitt ting å ta på og lukte på. ”Det lukter godt!”, hører jeg et barn si, og jeg tenker på hvor sjeldent gode lukter blir tatt med inn i scenerommet. Det virker sånn sett som at de i denne forestillingen har tenkt på alt, og at alt skal med. Det gjør også at enkelte elementer står igjen som litt uutforsket, og man kunne med fordel dvelt litt mer ved noe for å kutte noe annet. Dramaturgien er stram, og det er gjort et tydelig dramaturgisk arbeid. Det er bra, for til småbarnsforestilling å være er den litt lang, den varer omtrent 45 minutter. Litt fortgang er nok derfor nødvendig for å holde på barneengasjementet, men overgangene er litt rotete og noen av sekvensene føles overflødige. Skillet mellom scene og sal føles litt massivt, og når barna får ting å ta på eller lukte på er det synd at det ikke er nok til alle barna, noe som skaper litt uro hos enkelte barn som ikke får. Denne uroen kommer da også av at det er det eneste dramaturgiske elementet som skjer akkurat da, og det gjør jo at det blir kjedelig å sitte å se på at det skal ta slutt.

Selv om det innimellom føles som om de ikke helt har klart å velge hvordan de skal gjøre det og hva de skal ta med og hva de skal ta bort, er det i sanselig overskudd og leken kommunikasjon at denne forestillingen finner sin styrke og oppnår å engasjere barnepublikummet. Det er et tydelig skille mellom scene og sal, men barna er så engasjerte at det ikke virker som de vil noe annet enn å sitte der, stille, på en pute og observere. Istedenfor å være en interaktiv sanseopplevelse med publikumsdeltakelse, er styrken her at det blir en øvelse i å være publikum, i å sitte ned og bli kommunisert med. Det å være publikum kan nemlig være skikkelig fint.