Jorden kaller BIT

BIT Teatergarasjens kuratering av Sløserikommisjonen, et samarbeid mellom kunstner Morten Traaviks kompani Traavik.info og den anonyme Facebook-hetseren Sløseriombudsmannen, har fått mye kritikk. Premieren skulle ha foregått under Festspillene i Bergen (FiB) i 2020, men det ble avlyst på grunn av pandemien. FiB trakk seg senere ut av samarbeidet, mens BIT står fast ved kurateringen.

Scenekunstfeltet er midt i en omfattende krise, og kunstnere strever for å klare seg. Hele bransjen går en svært usikker framtid i møte. At BIT Teatergarasjen fortsetter å piske opp til en polarisert debatt om påstått sløsing er i beste fall i utakt med både samtiden og kunstnerkollegers situasjon.

De fleste kunstnere har langt under gjennomsnittsinntekt og strever med å få endene til å møtes. Vi står midt i en pandemi som har destabilisert hele det norske kulturfeltet. Det er store omorganiseringer i forvaltningen, og næringslivs- og industrilobby ser ut til å få sterkere tak. Mange kunstnere bekymrer seg både for egen framtid og for den kunstneriske frihetens kår.

Posisjon og prekariat – to ulike virkeligheter Pandemien har også avslørt kontrasten mellom prekariatet i feltet, altså frilanserne, og de få som sitter på trygge og godt betalte stillinger. For personer med trygge rammer kan Sløserikommisjonen kanskje framstå forfriskende frekk og helt ufarlig, mens prekariatet opplever sviktende grunn under føttene, økt hets og oppsiktsvekkende liten støtte fra institusjonenes side. Kulturrådet advarer om kompetanseflukt, og tilliten mellom frilansere og både råd og kulturpolitikere synes å være nokså tynnslitt. Likevel retter altså dette prosjektet pekefingeren mot nettopp kunstnerne: om de ikke orker en debatt om påstått sløsing akkurat nå, ja, så er de jammen en selvtilfreds gjeng. Det er verdt å spørre seg om aggresjon mot kunstnere overhodet var til stede som en utbredt frustrasjon i offentligheten før høyre-liberalister og andre serverte dem til sine følgere og velgere som noe de kunne avsky.

Samrøre I et nokså selvmotsigende innlegg på Scenekunst.no prøver BIT Teatergarasjen nok en gang å forklare og forsvare kurateringen av Sløserikommisjonen. Det ser ut til at målet med innlegget både er å vise at institusjonen skjønner, og til dels er enig med, sine kritikere, men også å understreke at de ikke lar seg affisere av kritikken likevel. Det kan synes som at BIT Teatergarasjen veksler på hvilken inngang de bruker til argumentasjonen basert på når det blir nødvendig å unnskylde Traaviks tidligere framferd overfor teaterkolleger (det er kunst), og når kritikken blir for masete (kunsten er ikke produsert ennå og kan derfor ikke kritiseres). Selv om BIT anerkjenner at prosjektet har skapt unødvendig splid og at Traavik har vært pådriver for denne spliden, skriver administrasjonen på teaterhuset likevel at de har full tillit til ham som kunstner i dette prosjektet.

Men om man setter Traaviks manifest, altså det han sier han driver med, opp mot hans ivrige nettrolling mot kolleger, altså det han faktisk driver med, undrer jeg meg over hvorfor BIT mener at han fortsatt fortjener tilliten. Hybridposisjonen som Traavik har inntatt gjennom Sløserikommisjonen, er en delikat rolle å balansere. Den krever både ydmykhet og respekt overfor alle parter. Men Traavik har ikke vist noen som helst interesse for å være moderator eller brobygger mellom Sløseriombudsmann og scenekunstfelt, han vil, i hvert fall slik det framstår så langt, kun provosere. Dermed kan han i neste omgang anklage feltet for å ikke tåle debatt, noe som synes å ha vært kunstnerens mål helt fra starten.

Når mange av oss har vært bekymret for Sløserikommisjonen som konsept, så har det aldri vært fordi kunstnere ikke er opptatt av utfordringer som ytringskultur, motsetninger og kunstens relevans i samfunnet. Men det vi har sett hittil, er en fullstendig tabloid tilnærming fra scenekunstnerens og produsentenes side. Da blir det vanskelig å beholde tilliten. For mens Traavik leker pøbel, befinner vi oss i en alvorlig krise hvor hele kunstfeltets eksistensgrunnlag skjelver. Det er oppsiktsvekkende at Traavik/BIT opptrer på en måte som fremstår tonedøv overfor feltets utfordringer og den kulturpolitiske utviklingen som preger oss alle.

Makt og hets I en kommentar under teatrets innlegg, hevder informasjonsansvarlig hos BIT, Andreas Langenes, at Sløseriombudsmannens innflytelse tross alt er marginal. Det er en feilslutning. Per i dag har Sløseriombudsmannen over 67.000 følgere. Til sammenlikning hadde Facebook-sida Sørlandsnyhetene, som ved hjelp av anonym hets og ryktespredning påvirket forrige lokalvalg i Kristiansand med flere mandater, 24.000 på tidspunktet de øvet mest innflytelse. Før lokalvalget betraktet mange siden som en liten, ufarlig og useriøs sladreside, men faktum var at den svekket tilliten mellom utvalgte lokalpolitikere og lokalbefolkning i så stor grad at det påvirket valget. Også der spilte løgn om, og hets av, kunst og kunstprosjekter en viktig rolle.

Hets av kunstnere er noen av de mest populære innleggene Sløseriombudsmannen deler. Et latterliggjørende innlegg om Mia Habib etter hennes intervju med Chris Erichsen på Scenekunst.no nå nylig, har i skrivende stund fått over 1200 likes og er delt 72 ganger. Dette er helt på linje med et nyhetsoppslag i landets større aviser. Habib nevnte ikke engang Facebook-profilen i intervjuet, men snakket om mer strukturelle utfordringer i kulturpolitikken. I kommentarfeltet under handler likevel mye om kunst med bæsj og tiss. Det er blitt det nye narrativet om hva kunstnere bruker tiden sin på. Å leve med hets er den nye virkeligheten for mange kunstnere i det frie feltet. Har man i tillegg flerkulturell bakgrunn eller er homofil, ja, da er man enda mer utsatt. Morten Traavik delte villig det latterliggjørende innlegget videre under sitt Facebook-alter ego Mike Tango. Er det en del av hyperteateret hans, det også? Det er fint at BIT tror på kunstens kraft, men trist at de samtidig degraderer kunst til et ord man kan bruke for å slippe å ta ansvar når man oppfører seg som en drittsekk.

Det nye narrativet Flere europeiske land har det siste tiåret gjennomgått en prosess hvor den politiske og offentlige samtalen om kunst og kunstnere gradvis ble dreid mot det mye mer negativt ladede. I Belgia jobbet det populistiske partiet VVD bevisst for å endre språket om samtidskunsten og kunstnerne i landet. Kunsten og kunstnerne var et lett bytte, de var lette å le av, og det slo an hos velgerne. Svært mange kunstnere jeg snakket med som research til et essay om nedbyggingen av støtteordninger til fri scenekunst i Europa, mente den systematiske latterliggjøringen og endringen av språket spilte en sentral rolle i å degradere offentlighetens oppfatning av kulturens verdi i samfunnet. Deretter kom raseringen av hele den kulturelle infrastrukturen.

Bekymringen for en endret diskurs om kunst bunner altså i en helt reell utvikling vi allerede har sett i flere europeiske land. Kunstnere og kulturpolitikere hadde ingen sjanse mot det nye narrativet. Det hjalp ikke hva de sa eller hvilke tall de viste til, de klarte ikke reversere fortellingen som hadde festet seg i befolkningen. Det samme kan være i ferd med å skje her i Norge. Sist lørdag hevdet Sylvi Listhaug i VG at “kulturlivet i praksis har fått et sugerør inn i statskassen som vanlige bedrifter bare kunne drømme om.” Ikke bare er det spekulativt, det er løgn. Men jeg tror vi kan vente oss langt mer av den retorikken fram mot valget i høst. Mia Habib har helt rett når hun sier at vi må samle oss og mobilisere for å forsvare kunsten og kulturens plass i samfunnet.

Ta ansvar, BIT! I teksten på Scenekunst.no forsøker BIT å fraskrive seg ansvaret for utviklingen av prosjektet ved å markere avstand til hvordan de ulike enhetene agerer i offentligheten. Informasjonsansvarlig Langenes understreker i kommentarfeltet at Sløserikommisjonen, Traavik og Sløseriombudsmannen må diskuteres “på egne premisser”. Men BIT har et medansvar her fordi teatret har programmert en forestilling hvor alle disse inngår. Som institusjon har BIT forbundet seg med prosjektet Sløserikommisjonen og prosjektets innhold.

Årsaken til at fri kunst er under press og kulturstøtteordninger bygges ned i de fleste vestlige demokratier nå, handler ikke om at kunstnere sløser. Denne debatten må derfor løftes ut av et mikroperspektiv og undersøkes i et mer samfunnspolitisk og kultursosiologisk lys. Vi er avhengige av at samtalen som initieres rundt denne komplekse problemstillingen, bidrar til løfte debatten, ikke til å banalisere den. Derfor bør BIT tar ansvar, ikke forsøke å løpe fra det.