Jeppe og Lennon i skjønn forening

Holbergs snart 300 år gamle komedie tåler godt å bli brakt opp til vår tid. Men i sin iver etter å fornye og aktualisere stykket, har man gått noen skritt for langt. Sammen med forfatteren Lucas Svensson har den norske regissøren Ole Anders Tandberg modernisert og snudd opp ned på denne klassikeren.

Selve grunnintrigen er riktig nok beholdt, men de har spedd på med 3-4 av John Lennons mest kjente tekster – noe som fungerer godt – samt en monolog fra «Hamlet» og en rekke regipåfunn som truer med å drukne forestillingen. Men skuespillerne er gode, og Leif Andrée leverer strålende innsats i tittelrollen.

Denne oppsetningen går inn i en problematikk som Sverige visstnok er alene om i Europa. Sentralt står den svenske landadelens privilegier, som sikrer at de svære godsene deres på udemokratisk vis forblir ubeskåret, og at forpakterne aldri blir annet enn leietakere – snart femti år etter at loven som muliggjorde disse ordningene (såkalt fideikomiss) ble opphevet.

Det er vel grunnen til at handlingen i denne oppsetningen er lagt til Skåne, hvor adelsgodsene ligger tett, og til at vi får et lite foredrag fra scenen om eiendomsforholdene blant den privilegerte, svenske landadelen.

Jeppe er fortsatt den drikkfeldige bonden vi kjenner fra Holbergs tekst. Og stadig klager han over at ingen spør hvorfor Jeppe drikker. Baronen er opphøyet til greve (siden Sverige ikke holder seg med baroner), mens Nilles Mester Erik er omskapt til balltre, og hun selv åpenlyst har seg med den lokale slakteren.

Nille er blitt utstyrt med sin egen historie, som særlig gjelder forholdet til hennes fattige og tause foreldre – uten at det strengt tatt virker direkte formildende på hennes voldelige omgang med balltreet. Og noen utdyping av forholdet mellom henne og den fordrukne ekte­mannen gir det heller ikke. For­klaringen på hennes bitterhet og sinne kjente vi jo fra før.

Holberg, som støttet tidens sosiale hierarki, ville med sin moralitet vise hvor galt det går når folk fra lavere klasser kommer til makt. Ole Anders Tandberg illustrerer hvordan makt korrumperer, men ikke bare i hendene på de lavere klasser.

For regien understreker også hvordan overklassen tillater seg å leke med og latterliggjøre mennesker som er dårligere stilt. Klasse­perspektivet, riktig nok med svensk fortegn, blir tydeligere enn i mange andre oppsetninger av stykket; det står forestillingen seg på.

Svakheten er de til dels lange avstikkerne handlingen tar, der man til tider beveger seg et godt stykke bort fra det sentrale i historien. Riktig nok resulterer det i noen komiske og til dels absurde scener, der ikke minst Joakim Gräns leverer en herlig satire på Ernst-Hugo Järegårds legeskikkelse i TV-serien «Riket».

Men noen av disse innslagene virker verken morsomme eller relevante. Og temmelig grotesk blir det da Nille, på leting etter sin muligens døde mann, finner avkuttede kroppsdeler strødd utover. For ikke å snakke om da hun skjønner at Jeppe er i live og tørst, hvorpå hun regelrett sparker av ham hele hodet så det suser i veggen. Kanskje et spark til våre dagers ekstreme voldskultur?

Leif Andrée er fullt på høyde med våre klassiske Jeppe-tolkere. Hans Jeppe er både svak og sårbar og innimellom brautende og selvhevdende. Ikke bare synger han Lennons «Working Class Hero», han påstår sågar at det er han som har skrevet den. I den berømte scenen hvor Jeppes mage dras mot kroen og han virkelig kjemper med seg selv, leverer Andrée mesterlig spill. For øvrig har han hele veien god støtte i et utmerket ensemble.

Så toner forestillingen ut i John Lennons «Imagine»-utopi, men uten at vi har fått noe som gir grunn til å tro på den. Snarere tvert imot, der en nedsnødd Jeppe sitter omgitt av spritflasker.

Denne teksten er skrevet for Bergens Tidende og er publisert i dagens avis.