– Jeg lever et forferdelig liv

Utenfra sett har Karl Ove Knausgårds bøker alltid bydd meg i mot. Hans ekstreme romanprosjekt om seg selv har for meg representert kjernen av en mannlig, sutrete middelklassenarsissisme. Jeg har derfor holdt meg unna. Det gjorde jeg helt til jeg skulle anmelde denne oppsetningen og syntes at jeg burde forstå prosaen for å kunne forstå teatret. Selv om jeg ikke var i nærheten av å rekke å pløye gjennom de rundt 6000 sidene romanverket ender på, åpnet prosjektet seg allikevel for meg, og en regelrett avvisning av romanen som litterært prosjekt føltes ikke like selvfølgelig. Det var derfor med nysgjerrighet jeg gikk inn i teatersalen i Kristiansand, for på hvilken måte skulle dette prosjektet bli teater, og hvorfor føltes teaterformen nødvendig for et prosjekt som er så grunnlagt i et litterært uttrykk som ønsker å eksperimentere med prosaens form?

Dramaturgi og spill Å skulle gjøre et litterært verk av denne størrelsen om til en teaterforestilling som varer i to timer og tyve minutter inkludert pause, er først og fremst en øvelse i dramaturgi. Det må ha vært et stort arbeid å redusere bøkene til denne konsise formen. Det er ikke listet opp noen dramaturg blant de medvirkende, men i programmet kan man lese at det er regissøren, Ole Anders Tandberg, som har gjort utvalget. Oppsetningen hadde opprinnelig premiere på Stockholms Stadsteater og er nå omarbeidet til en norsk versjon med norske skuespillere.

Utvalget av tekstbrokker er grundig gjort og legger ikke opp til å følge bøkenes progresjon, men er satt sammen dels etter tema og dels mer fritt. Scenografien er fin og lysarbeidet strålende. Forestillingen ble spilt i en stor black box, og midt på gulvet var det plassert en stor, sort, ujevn kule. Ellers var scenen tom bortsett fra fire mikrofoner, og etter hvert også noen skrivepulter. Jeg syntes den enkle og dystre scenografien hadde potensial fordi den gav rom til skuespillerne og til det litterære ordet.

Det er fire skuespillere på scenen som alle spiller Karl Ove Knausgård. Dette grepet er interessant og førte på en måte til at Karl Ove Knausgård kunne tematiseres som karakter. For når han skriver romanverket om eget liv, er det dette jeg opplever at skjer: Han selv forsvinner litt i verket og blir til en romankarakter. Med fire skuespillere blir karaktertolkningen dypere og dermed enda mer adskilt fra mennesket Karl Ove Knausgård som sitter et eller annet sted i sør-Sverige og eksisterer helt utenfor romanen. For det interessante med denne karakteren ligger ikke i hans liv, men i det litterære prosjektet. De fire skuespillerne Ingjerd Egeberg, Agnes Kittelsen, Øystein Røger og Christian Rubeck løfter Knausgård ut av Knausgård både som roman og menneske.

I min oppfatning svikter imidlertid regien når den i så stor grad fokuserer på den menneskelige skjebnen. Dette fordi den da overser noe genuint i Knausgårds verk, og i altfor stor grad fordyper seg i det som er uinteressant ved det. Jeg opplever at den Karl Ove Knausgård-karakteren som jeg fremdeles kjenner aversjon mot, den narsissistiske og selvhøytidelige alfahannen, er det som får mest oppmerksomhet i stykket.

Det er valgt en psykologisk-realistisk spillestil som jeg ikke synes kler prosjektet, og som gjør at det kommenterende nivået i romanen svinner hen til fordel for grundig fordypelse i Knausgård-karakterens egne kvaler. Forestillingens Knausgård er dypt usympatisk, men den psykologisk-realistiske stilen inviterer allikevel til sympati. Jeg merker at jeg motsetter meg denne invitasjonen, jeg vil ikke se inn gjennom den fjerde veggen til Knausgårds liv. Mot slutten av andre del sier Øystein Røger med sterk innlevelse: ”Jeg lever et forferdelig liv”, og jeg får lyst til å be både Knausgård og Røger om å ta seg sammen.

Tekst og teater Jeg har litt vanskeligheter med å forstå hvorfor det føltes viktig og riktig å gjøre dette romanverket som teater. I programmet står det at det lenge hadde vært ønsket av alle de samabeidende partene, Riksteatret, Agder teater og Oslo Nye Teater, å sette opp en teaterversjon av bøkene. Å dramatisere kjente tekster som grunnlag for teater har jo også vært vanlig praksis, og å dramatisere denne teksten som har vært en så stor lesersuksess, må ha vært fristende av markedshensyn.

Dramatiseringer av romaner er alltid vanskelig. Romaner har ofte en form og et handlingsfokus som ikke alltid er så lett å omskrive til en dramaturgi som passer på en teaterscene. Når det gjelder Min kamp er det dramaturgiske arbeidet som nevnt godt, og fordi tekstutvalget beveger seg vekk fra å skape handlingslinjer, lager det en god teaterdramaturgi.

Jeg opplever at Min kamp som roman er mye mer enn selve handlingsforløpet og dets følelsesmessige innhold. Denne oppsetningen oppnår ikke å uttrykke denne kommenterende dimensjonen i teksten, hverken som prosa eller som teater. Tilbake sitter vi med dyptfølte fortellinger om samliv, barn og foreldre. For at de skal bli relevante for andre enn forfatteren selv, må de gis en form som litteratur eller som teater, og i denne teateroppsetningen er det lett å miste formen av syne.

Forestillingen er helt klart best når den er tekstnær. Mot slutten av andre del slippes en bunke av bøkene ned på gulvet med et dunk, og når aktørene leser fra bøkene og teksten kommenterer bokformen direkte, er det appellerende. Flere steder utnytter skuespillerne også mikrofonene godt og leser passasjer direkte og frontalt mot publikum på en fin måte. Opplesningen som scenisk form bidrar til opplevelsen av at sceneteksten er en del av et større kunstnerisk uttrykk og prosjekt, og man blir mer oppmerksom på tekstens språk.

Unødvendig forestilling Min kamp er en helt unødvendig teaterforestilling, men den er solid nok. Da jeg så den som matiné på Kilden i Kristiansand var salen full av pensjonister i tillegg til en skoleklasse. Skoleklassen lo oppriktig av gjenfortellingene av Karl Ove Knausgårds forhold til bæsj, og pensjonistene humret godt av fortellingene om sex og for tidlige utløsninger. Denne gleden ved teatret var genuin, og det er fint å tenke på at forestillingen skal reise rundt i hele landet og møte et stort publikum. For det er en håndverksmessig godt gjennomført forestilling, men hvis den hadde latt romanprosjektet fremstå enda tydeligere på scenen, kunne den ha skapt et enda mer interessant teaterspråk.