Hva vi ser og hva vi vet

Jeg opplever ofte å forlate åstedet etter en premiere med en følelse av at det jeg har sett ikke er ferdig. Så også etter Pia Maria Roll og Marius von der Fehrs Ways of seeing. Det er da det gjelder å ikke undervurdere det som potensielt foregår i de øvre og nedre bevissthetslagene etter endt forestilling. Av og til er det riktignok steindødt i disse lagene, og da kan det jo være det samme. Av og til er det bare noe som murrer og ikke kommer til syne før jeg ser at det står der på skjermen, skrevet av meg selv. Og noen ganger skal bearbeidelsesprosessen i gang øyeblikkelig. Er jeg da aleine oppsøker jeg nærmeste pub, finner et ledig hjørnebord og lar pennen maltraktere papiret i en slags stream of unconciousness eller, som her, strener gatelangs ved siden av følget mitt mens skravla går. Forestillingen er med andre ord ikke slutt når den er slutt. Og det er ofte da den gir mest.

Kunst og aktivisme Hanan Benammar er en fransk/algerisk billedkunstner, bosatt i Oslo hvor hun er til stede høyt og lavt i skjæringspunktet mellom kunst og aktivisme. De siste årene har hun stått bak en lang rekke arrangementer blant annet gjennom organisasjonene Vandaler forening og First supper symposium, og er nå med i arrangementskomiteen for neste års karneval i Oslo. Hun kommer til syne i teppeåpningen, hilser med et «salam» til publikum og går i gang med å fortelle sin historie: Hun er født og oppvokst i Frankrike. Som datter av en algerisk motstandsmann under frigjøringskrigen mot den franske kolonimakten, ble hun maktesløst vitne til at en veteran og brutal torturist fra den samme krigen, Jean Marie Le Pen, stormet fram i spissen for det franske, rasistiske partiet Front National (Nasjonal front). Det er en kjent sak at Frankrike ennå ikke har klart å ta det nødvendige, dybdeborende selvoppgjøret fra kolonitida. I noen år i min barndom, på 1960-tallet, bodde jeg selv i en liten fransk landsby ved foten av Jurafjellene. Der var jeg, under landsbyfesten hvert år, vitne til at lokale alpeluekledde veteraner fra kolonikrigen i Algerie ble hedret med medaljer etterfulgt av høytidelig avsynging av verdens mest blodige nasjonalsang, Marseillaisen, til akkompagnement fra et sprukkent hornorkester.

Hvordan må det da ha vært for ofrene å være vitne til at deres torturister igjen og igjen ble hyllet for sine ugjerninger, og etter hvert båret fram i politikken? Eller for ofrenes barn? Hanan orket ikke være der lenger og søkte seg i 2011 til et land lenger nord, til en fredelig velferdsstat der menneskene og det samfunnet de lever i tok vare på hverandre, der sosialismen fremdeles var en del av folks liv. Der skulle hun slå seg til ro, bare leve og skape kunst, uten å hele tiden måtte kjempe. Og så kom 22 juli.

Det hører med til historien at Front National, i sine stadige forsøk på å sminke vekk sin egen fortid, i mellomtiden har byttet navn til Rassemblement National, som på norsk betyr Nasjonal Samling.

Jakten på rasismen Hanan får etter hvert selskap av Sara Baban hvis historie som flyktning fra irakisk Kurdistan ble kjent for teatergjengere og skolebarn over store deler av landet gjennom barneforestillingen Nå løper vi. Den var også iscenesatt av Pia Maria Roll.

Hun stiger inn på scenen spillende på et slags bærbart pumpeorgel mens hun synger en sang på kurdisk i den klassiske folkesangtradisjonen som handler om hverdaglivets gleder og lidelser, i dette tilfellet flukten fra Kurdistan til Norge som varte i hele åtte år. De to kvinnene går opp løypa i sin halvt år lange felles jakt på aktørene, premissleverandørene og de som har finansiert den aktuelle norske rasismen. I forsøk på å komme så tett på dem som mulig oppsøker de, utstyrt med videokamera, husene til folk som Frps justis-og innvandringsminister Tor Mikkel Wara, partifellen hans Christian Tybring-Gjedde, Hege Storhaug (som de ikke fant fordi hun lever på hemmelig adresse), redaktør for det høyrepopulistiske nettstedet Resett, Helge Lurås, det samme nettstedets grunnleggere og økonomiske bidragsytere Øystein Stray Spetalen og Jan Haudemann-Andersen, milliardær og trofast bidragsyter til Høyre og Frp, Stein Erik Hagen og sist men ikke minst, NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg.

Kameraet settes opp og fikseres i timesvis på de livløse husfasadene, som ofte er mer eller mindre tildekket av store trær og tuja-hekker. Resultatet spilles av på lerretet mens Hanan og Sara oppsummerer og spiller ut de begivenhetsløse, anonyme beleiringene av maktens palasser, som med visse viktige unntak ofte er preget av tilsynelatende normalitet og tilbaketrukket middelklassebeskjedenhet. Scenegulvet er, med sine trær, greiner og blader, et visuelt ekko av omgivelsene på videoskjermen. Hva håpet de å se? Hva var vitsen med å sitte og ligge i timevis og dagevis utenfor noen hus hvor det tilsynelatende ikke skjedde noe? Jeg skjønte det da jeg plutselig kom på min egen tause, indre tilnærming til Arbeiderpartiets tidligere generalsekretær og kaldkriger Håkon Lie i badstua på Tøyenbadet en gang på 1990-tallet. Der satt jeg rett ved siden av en autoritær jævel som hadde påført mange mennesker ubotelig skade bare fordi de var, eller først og fremst kunne vært, kommunister. Der satt han, like naken som jeg. Ingenting skjedde. Men jeg visste noe om ham, han visste ingenting om meg. Og jo lengre jeg satt der og betraktet ham fra øyekroken, jo mer syntes jeg at jeg skjønte. Den ytre mangelen på handling kompenseres av et aktivt indre liv. Det er det livet Sara og Hanan beretter om mens ingenting skjer.

Geriljakrigen og unntakstilstanden Underveis dukker Hanans far, i scenekunstneren Ali Djabbarys skikkelse, opp og liksom minner om sin eksistens og historie, før han forsvinner igjen. Hans logikk er de antikolonialistiske pionerenes, geriljakrigens og unntakstilstandens, men også poesiens og den marxistiske humanismens logikk. Det hele målbåret via tekstbiter av forfattere og poeter som Frantz Fanon, Aimé Césaire og Jean Paul Sartre. Hans tilstedeværelse får en påfallende metakarakter ettersom Ali Djabbary selv, som iransk opposisjonell og flyktning, har vært utsatt for mye av det samme som rollekarakteren hans, av forfølgelse, fengsling og tortur.

En annen gjennomgangsfigur er tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund, en levende legende, bærer av et sentralt stykke norgeshistorie gjennom den såkalte Lund-rapporten om ulovlig overvåking av venstresida gjennom hele etterkrigstiden. Det utspiller seg noen fine, til dels rørende møter når den gamle mannen på sine spaserturer på Oslos vestkant støter på de unge kvinnene Sara og Hanan mens de står og betrakter huset til for eksempel Stein Erik Hagen. Som gammel advokat er han utstyrt med en stemme som er vant til å henvende seg til forsamlinger. Han er en vennlig kyniker, som slike dannete advokater ofte blir av alt de har sett. Selv må han konstatere at hele det arbeidet han selv har nedlagt nå blir endevendt: Det som før var erklært ulovlig er nå godtatt i nærmest alle leire, i terrorismebekjempelsens navn.

Mot slutten reiser Sara til det området som i dag har påtatt seg rollen som bærer av den sosialistiske utopien, den kurdiske enklaven Rojava nord i Syria. Hun forteller engasjert om den feministiske, allmøtestyrte samfunnsformasjonen som vokser fram midt i krigshelvetet. Men i likhet med alle liknende, tidligere forsøk i verdenshistorien får heller ikke Rojava utføre sine eksperimenter i fred. Tyrkia har erklært området for å være et terroristreir og utsetter det for gjentatte bombeangrep, med den tidligere selverklærte sosialisten Stoltenbergs mer eller mindre helhjertete velsignelse.

Mye å gape over Frankrike, Algerie, Rojava, Oslo vest, tortur, rasisme, kolonialisme, overvåking. Det er mye å gape over og sette i system og jeg må innimellom framkalle for meg selv Gro Harlem Brundtlands gamle utsagn om at alt henger sammen med alt for å holde meg påskrudd. Aktørene, som i stor grad selv har skrevet teksten, har mye på hjertet, noe som til tider går på bekostning av det kunstneriske. Her er mange fine og til dels slående scener og visuelle virkemidler, som ikke virker helt knadd inn i helheten.

Ways of seeing var også tittelen på forfatteren John Bergers sagnomsuste TV-programmer på BBC på 1970-tallet om måter å se kunst på, om forholdet mellom hva vi ser og hva vi vet. Her handler det også om måter å se verden på, om å framkalle viten og innsikt fra det vi ser. I likhet med Bergers programmer er det i bunn og grunn et folkeopplysningsprosjekt Pia Maria Roll holder på med, fra prosjekt til prosjekt, under til dels vanskelige forhold. Ja, Ways of seeing er kanskje ikke helt ferdig, men det er en uhyre viktig forestilling.