Hva hun snakker om når hun snakker om koreografi

«I Deep Field undersøker Fiksdal hvordan man kan produsere denne kjærlighetsaktige euforien blant de løpende utøverne og i hvilken grad det kan smitte over på publikum. Verket er basert på ideer om kinestetisk overføring; at kroppen kan oppleve bevegelsene fra en annen kropp empatisk gjennom å se, føle og høre tilstedeværelse av den andre i rommet.»

Hjemme etter premieren på Ingri Fiksdals Deep Field leser jeg programteksten en gang til, og får den samme følelsen av tomhet som da jeg leste den før forestillingen. Det er ingenting i veien med disse setningene i seg selv. Lest med en aktiv venstre hjernehalvdel gir de masse potensielt stoff til refleksjon. Problemet oppstår når de blir knyttet tett til verket i en presentasjon beregnet på publikum. Som stipendiat i koreografi ved Kunsthøgskolen i Oslo har Ingri Fiksdal nå i flere år beveget seg i skytteltrafikk mellom det teoretiske og praktiske feltet. I et foredrag på Dramatikkens hus i 2015, sammen med blant annet Venke Sortland, problematiserte hun bruken av metode i kunstnerisk utviklingsarbeid. I EU-tilpasningens og Bologna-prosessens formalisering og standardisering av kunstutdanningene legges det overdrevent vekt på metode og resultatet skal være «etterprøvbart», som om det dreide seg om kjemiske formler. Noe som vitenskapeligjør kunstnerisk utviklingsarbeid på en måte som ikke hører hjemme innen kunsten.

Semivitenskapelig søknadsspråk Denne, ovennevnte, typen programmatiske bruksansvisninger skrevet i et typisk, semivitenskapelig søknadsspråk som alltid handler om å «undersøke» noe, er ikke noe nytt. Men det overrasker meg likevel litt at hun fortsetter å bruke det, nettopp i lys av hennes egen problematisering av det språket som ofte oppstår i skjæringspunktet mellom det teoretiske og det praktiske med en slagside mot det teoretiske.

For å presisere: Jeg har ingenting i mot sånne tekster, brukt i sin rette sammenheng, kanskje som noe av det du kommer til i runde to, det du tyr til hvis du vil ha litt mer kjøtt på beinet. Det er heller ingen som tvinger meg til å lese dem. Men som hovedpresentasjon av et verk for et publikum er de, i hvert fall for meg, ikke egnet til annet enn å forårsake denne følelsen av tomhet. Jeg får altså på forhånd vite at Deep Field «er sentrert rundt det å løpe og løpingens affektive kvaliteter, både på vegne av utøvere og publikum». Jeg får vite litt om endorfiner, at de «produseres i hjernens pre-frontale og limbiske områder, som også lyser opp som en reaksjon på følelser som kjærlighet». Dette skal altså være den utstrakte hånda fra kunstneren til publikum. Landgangen inn til verket. Bruksanvisningen, de magiske ordene, som skal utgjøre grunnlaget for hvordan vi mottar verket når vi setter oss i en stor firkant rundt scenegulvet.

Sterkt verk Den drammen som jeg, i sympatisk Ingri Fiksdal-tradisjon, fikk servert ved inngangen til Black Box teaters Store Scene var ikke sterk nok til helt å viske ut dette språklige ubehaget som var blitt plantet i meg. Det var til gjengjeld verket.

Det begynner i totalt mørke. Vi hører lyden av noen som løper, rundt og rundt, akkompagnert av en pulserende droneaktig lyd. Etter hvert kommer et svakt, svakt lys til syne og vi skimter løperen. Som etter en stund får selskap av en løper til, og enda en. Og ytterligere to. Hver løper har sin bane, som de følger slavisk, helt til de ikke gjør det lenger. Men forandringene er forsiktige, nesten umerkelige. De beveger seg rundt som selvstendige planeter i samme solsystem, hvor det innimellom oppstår øyeblikk av forbipasserende nærhet, som om de kommer på besøk i hverandres kraftfelt. Lyset forsterkes og dempes vekselvis, farten hos løperne økes og senkes. Jeg svever fram og tilbake mellom en tilstand av våken spenning hvor jeg følger intenst med på løpsmønstre og hvorvidt aktørene klarer å unngå å kræsje med hverandre, og en nærmest meditativ likegyldighet hvor jeg synker inn i lyden av løping og Lasse Marhaug og Jenny Hvals suggererende lydbilder.

Dreamachine Lyset, ved Ingeborg Staxrud Olerud, er et slags ekko av det som skjer på gulvet, som lysende planeter som spiller med det som skjer nede på jorda. I et hjørne av foajeen etter forestillingen hørte jeg et rykte om at lysarbeidet er inspirert av noe jeg etterpå har detektert meg fram til er den såkalte Dreamachine, en stroboskopisk lysinstallasjon. Den ble skapt tidlig på 1960-tallet av Ian Sommerville, kunstneren Brion Gysin og beat-forfatteren og Sommervilles elsker William Burroughs’ «systems adviser». Maskinen består av en rekke roterende lyspunkter som skal oppleves med øynene lukket, noe som i neste omgang påvirker hjernens elektriske svingninger. Dette skulle ha omtrent den samme psykedeliske, «bevissthetsutvidende» virkningen som for eksempel LSD.

Så vidt meg bekjent hjalp det ikke. Folk fortsatte å ta LSD, mens Burroughs selv i en årrekke, stinn av heroin, satt i en bakgate i Tanger og stirret på skotuppene sine. Hver sin lyst, men idéen er god og blir i dag videreført på dansegulv kloden rundt i utallige konstellasjoner, med og uten dop.

Større univers Så er spørsmålet: Er disse opplysningene mer relevante enn den programteksten jeg allerede har harpunert? Kanskje ikke, men summen av det hele bidrar i hvert fall til å utvide min opplevelse av det kunstneriske universet som Deep Field befinner seg i. Et univers som paradoksalt nok nesten virker større med et så enkelt, nedstrippa uttrykk enn det gjorde i forgjengeren State, med sitt ladete, ritualistiske uttrykk og Lasse Marhaugs massive, nesten autoritære musikk. Musikken denne gangen er betydelig mer åpen med sin innebygde dialektikk mellom Jenny Hvals flytende, harmoniske lydtepper og Lasse Marhaugs mer støybaserte intervensjoner. Vi beveger oss kanskje i et sakralt, tåkelagt landskap, som etter en stund forstyrres av noe som likner spredte skudd. Men «skuddene» er fjerne, som om de ikke angår oss. Den lydhøre spenningen mellom de to veldig ulike musikerne er mer definerende for totaluttrykket enn man kanskje skulle tro. Og tvers gjennom det hele: Den vedvarende rytmiske lyden av de fem løpende danserne, som et meditativt mantra, eller en rus som drives framover og framover i bølger, som vi våkner opp fra etter en time, lykkelig letta sammen med de svette danserne.

Så vidt jeg har skjønt er Deep Field Ingri Fiksdals avsluttende forestilling i hennes koreografiske forskningsprosjekt på KHiO. Det er blitt en avslutning som det er noe vakkert og verdig over, hvor det hele liksom er destillert ned til sin egen essens: Det var dette jeg hele tiden ville fram til, det er dette jeg snakker om når jeg snakker om koreografi.