Huset fullt av komponister (og en gal superkjendis)

Norsk komponistforenings 100-årsjubileum ble viet stor plass i avslutningshelgen til årets Ultimafestival, blant annet med et gratis arrangement på festivalens hjemmebane, Sentralen, under Oslo kulturnatt fredag 15. september. I tillegg til Oslo-Filharmoniens to konserter i Marmorsalen pågikk det komponist-aktivitet i hele huset: Film om Arne Nordheim, urpremierer på verk av Henrik Hellstenius, Nils Henrik Asheim og Peder Barratt-Due framført av Juniororkesteret fra Barratt Due musikkinstitutt og panelsamtaler med en rekke komponister – Henrik Hellstenius, Rebecka Ahvenniemi, Nils Henrik Asheim, Kristine Tjøgersen, Maja S.K. Ratkje og Jan Erik Mikalsen, ledet av fløytist og Ny Musikk-leder Bjørnar Habbestad.

Komponistleksikon eller konsert? Filharmoniens første konsert representerte den eldre (og avdøde) garde, og la i følge dirigent Christian Eggen vekt på å “vise bredden” blant foreningens medlemmer. Programmet var kontrastfylt nok, med en lystig Fest-ouverture av Maj Sønstevold, velkjent for mange for sin store produksjon av film- og teatermusikk, etterfulgt av den forholdsvis ukjente Arvid Klevens nydelige, men kanskje litt naive verk Lotusland, preget av eksotismen som ligger i navnet, og til slutt som behørig representant for modernismen – Fartein Valens følelsesladede fiolinkonsert, fremragende fremført av Filharmoniens egen konsertmester Elise Båtnes.

Denne lettbeinte “komponistpresentasjonen” var interessant nok som sådan, og Christian Eggens uformelle innledninger var morsomme og informative. Det er i det hele tatt noe befriende ved at formen brytes og dirigenten skravler i vei fra podiet som om hele Filharmonien var klemt inn i en musikksalong i Wien. Samtidig er det et eller annet ved hele settingen som gir inntrykk av at Komponistforeningen bare låner Filharmonien for å “vise fram noen artige verk” – i motsetning til at noen setter sammen et program av rent kunstneriske grunner. Jeg mistenker at dette egentlig er å gjøre de aktuelle verkene en bjørnetjeneste.

Liberace og jeg I alle tilfelle fungerte konserten fint som et historisk bakteppe for Filharmoniens andre konsert, eller kanskje snarere avdeling, nemlig urfremføringen av den lys levende komponisten Jan Erik Mikalsens verk Just for you, dirigert av Lars-Erik ter Jung og med Ellen Ugelvik som solist. Verkets tema er den talentfulle og ikke så rent lite stormannsgale pianisten og showmakeren Liberace, og dette er så vidt jeg vet Mikalsens andre verk om ham. Jeg forstår fascinasjonen: Det som bare skulle være kjapp research-googling førte til at jeg ble sittende klistret foran dataskjermen resten av helgen, stirrende på youtubeklipp av opptredener, intervjuer og gamle nyhetssaker med dette bisarre fenomenet av et menneske. Til slutt så jeg meg nødt til å se den kritikerroste biografiske spillefilmen Behind the candelabra fra 2013, med Michael Douglas og Matt Damon i rollene som Liberace og hans 40 år yngre kjæreste, Scott Thorson. Filmen er basert på sistnevntes bok med samme navn, der han hevder at Liberace tok ham innunder sin minkpelskledte vinge og overveldet hans unge, ubefestede sinn med en sinnssyk livsstil full av smykker, biler og overdådig luksus, at han ble lurt inn i narkotikamisbruk, og overtalt til å – hold deg fast – få utført ansiktskirurgi for å ligne på en yngre utgave av Liberace selv.

Mikalsens verk har fire satser: “Introduction for the left hand”, “Birth”, “Liberace and Mom” og “Scott”. De tre siste satsene har en tilhørende tekst trykket i programmet, henholdsvis om en livmor og en død tvillingbror, og to tekstutdrag fra sanger i Liberaces repertoar – For you, som han sang han til sin mor da hun var gjest i TV-programmet hans, og I’ll be seeing you, et av hans glansnumre. Man må altså ha inngående kjennskap til Liberaces liv og virke for å forstå sammenhengene – for eksempel gjetter jeg på at hans berømte venstrehåndsdrevne boogiewoogienummer har gitt navn til første sats – men tekstene danner samtidig sitt eget poetiske narrativ om et liv, fra fødsel, gjennom barndom og morsbinding og til voksenliv og romantikk.

Musikken skaper også sitt eget univers med en indre logikk og struktur. Mikalsen tegner store klangflater der hele orkesteret spiller, men uten at noen distinkte toner eller utskilte instrumentlyder slipper gjennom. Denne bevegelsen gjentas støtvis med en jevn puls, som åndedraget til et gigantisk vesen, eller kanskje som en tåkelur. Noen steder dukker det opp gjentagende rytmefigurer eller brokker av en melodi, men lydbildet vender stadig tilbake til en eller annen form av denne vekslingen mellom crescenderende, tettpakkede klangflater og lavmælte syltynt instrumenterte partier der nesten ingenting skjer. Pianostemmen inneholder både frenetiske fortissimotirader og mer stillferdige og lyriske løp, og dukker ofte opp i mellomrommene mellom de tunge utpustene. Ellen Ugelvik hamrer løs og holder tilbake med sin utpregede sofistikerte intensitet og skarpe presisjon.

Foruten et par tydelige sitater som jeg antar kommer fra Liberaces standardrepertoar, er det ikke lett å se noen direkte sammenheng mellom den historiske personen Liberace, den vesle fortellingen i programteksten og musikken. Det er selvsagt ikke noe mål at det skal være et én-til-én-forhold mellom tekst og/eller tema og musikk – det handler snarere om en opplevelse av at Mikalsens tungpustede organisme av et verk står såpass støtt på egne ben. Når programtekstens referanser i tillegg er helt spesifikke og innforståtte, er det vanskelig å se hva teksten og musikken egentlig tilfører hverandre. Isteden utgjør de to parallelle virkeligheter som ligger og vaker ved siden av hverandre, men som aldri riktig møtes. Et lite dikt om Liberace, og et autonomt musikkverk som sier noe ingen tekst kan uttrykke.