Hjemme er et annet sted

Kathrine Nedrejords drama Vi hjemløse skulle hatt premiere på Nationaltheatret i mars 2020 og er et av ofrene for at det i teaterverdenen kan være vanskelig å utsette når man er nødt til å stenge. Forestillingen ble først utsatt, men er nå permanent avlyst. Nå har Nationaltheatret laget et lyddrama av verket basert på forestillingen. Det er blitt et komprimert teaterprosjekt for øret.

Dramaet handler om en familie som flykter fra et ikke navngitt sted der de opplever trusler og utrygghet på grunn av krig og autoritære makthavere. De kommer til et nytt land, men det er vanskelig å tilpasse seg. Språklæreren er rasist, og skolen anerkjenner ikke barnas evner. Mange av problemstillingene familien møter når de prøver å tilpasse seg det nye samfunnet, ligner på fortellinger vi har hørt før. Det er allikevel noe med måten Nedrejord formidler dem på, som gjør at jeg fremfor å tenke på det som klisjeer tenker at disse fortellingene må fortelles igjen og igjen. Lyddramaversjonen er regissert av Kim Falck, som også har rollen som sønnen. Det er et gjennomgående musikalsk lyddesign, men det er få konkrete lydkulisser, og replikkene fremføres rett frem med bare antydninger til følelser og innlevelse. Musikken, laget av Sven Erga, bygger opp under helheten og understreker poesien i språket, men er mer stemningsskapende enn understrekende. Dette gjør at det oppstår gode refleksjonsrom.

Det ekstreme som hverdag Karakterene er formidlet med en tilsynelatende enkel nærhet. Familien blir ikke skildret som «de andre», men erfaringene deres gjøres nærmest allmenne. Det de gjennomgår presenteres på en nesten hverdagslig måte, og det forekommer ingen romantiserende underliggjøring av karakterene eller opplevelsene. Hverken stedet de reiser fra eller det de kommer til blir identifisert. Når familien kommer frem til det nye stedet, blir de møtt av kvinne som skal hjelpe dem, men som bare snakker «språket sitt» og vil vise dem hvordan en vaskemaskin fungerer. Jeg blir dermed bevisst at jeg lytter til noe som formidles på norsk, på mitt eget morsmål, og at erfaringer av flukt alltid innebærer å møte at det språket som står en nærmest blir til hinder. Det styrker allmenngjøringen av det familien opplever.

Nedtoningen av erfaringene blir et sterkt og viktig grep, og det oppstår et konkret og lite sentimentalt språk som gjør at nærheten tar opp i seg et skimmer av avstand. Denne bruken av avstand og nærhet er besnærende. Vi hjemløse har et tema som er tungt og vanskelig. Ikke bare handler det om det forferdelige i å måtte flykte, det handler også om hvordan mottak av vanskeligstilte mislykkes. Men teksten og formidlingen har en levende letthet ved seg som skaper dype, men samtidig lett tilgjengelige kontraster.

Den samtidige nærheten og avstanden jeg mener å finne i teksten og fortolkningen av den forsterkes av arbeidet til de fire skuespillerne, Selome Emnetu, Petronella Barker, Per Frisch og Kim Falck. Det at jeg får stemmene deres rett inn i øret gjør opplevelsen nær, men det at jeg ikke ser dem forsterker avstanden. Her synes jeg lydarbeidet og den konsise dramaturgien passer godt sammen og bidrar til å skape en god helhet av tekst og formidling.

Lyddrama som sjanger Lyddrama er en spennende sjanger som har fått et velfortjent oppsving under pandemien. Fordi jeg vet at denne produksjonen er kommet til fordi sceneversjonen ble avlyst, blir jeg veldig nysgjerrig på hvordan de forskjellige elementene skulle vært løst scenisk. Lyddramaversjonen varer bare 20 minutter, og jeg ser for meg at en scenisk versjon ville vært fylt med mer luft og tatt lengre tid. Samtidig er det noe med det korte formatet og innholdet som gjør at jeg tenker på dette som novelleteater. Handlingen er så komprimert og fremdriften så rettet mot et bestemt punkt at jeg synes formen ligner mer på en klassisk novelle enn på et tradisjonelt drama. Dette gjør at Vi hjemløse er en tekst som passer godt til en konsis lyddramaform. Lyddramaet ligger teksten nært, og jeg synes skuespillerne lykkes i å formidle tekstens materialitet på en måte som gjør at jeg hele tiden tenker at dette har sitt utspring i tekst. På en scene kan for stor nærhet til teksten fort komme i veien for det sceniske språket, men i lyddramet blir tekstnærheten en kvalitet.

Fokuset er på det menneskelige fremfor det politiske, og mens jeg hører på tenker jeg ikke over at dette er et drama med politisk innhold. Bare etterpå, når jeg tenker over hva det handler om, slår det meg at fraværet av politikk, sinne og anklager, dypest sett blir politisk. Menneskeskjebner er, og bør være, politikk, og når denne fortellingen blir viktig, er det nettopp fordi det personlige er politisk. Å oppgi alt man har og alt man kjenner til fordi man ikke har noe annet valg er nesten som å slutte å eksistere. Samtidig er emigrasjonsprosessen sterkt knyttet til håp. Kombinasjonen av grusom nødvendighet og håp er fryktelig sårbar. Vi hjemløse er et drama om mennesker som møter avgrunnen, og det allmenne i avgrunnserfaringene gjør at verket setter seg i kroppen.