Håpefull dødsrite

Vi har stirret så lenge på skjermer. Vi har gapt desillusjonert av nyhetene. Vi har kjent stanken av apati. There´s something rotten in the state of Man.

Plassert suksessivt på hver sin linje kunne disse setningene utgjort første vers eller refrenget i en rock’n’roll eller rap-låt – med et mulig unntak for ordet «desillusjonert», som er litt vrient å synge. Dette rytmiske statementet er første del av programteksten til verket New skin av Signe Becker og Ingvild Langgård. Musikaliteten og det ladete i ordsammensetningen innevarsler noe storslått og poetisk.

New skin hadde premiere på Black Box Teater i september under Ultimafestivalen hvor det ble spilt to ganger. Til nå har det ikke vært verdiget en eneste anmeldelse – noe jeg på sett og vis kan forstå. I egenskap av scenograf og komponist har Signe Becker og Ingvild Langgård vært vant til å fungere som deler av scenekunstneriske prosjekter sammen med eller under andre. Dette gjelder ikke minst flere prosjekter av Ingri Fiksdal. Nå har de revet seg løs og inntatt arenaen med et vanskelig definerbart prosjekt som tar utgangspunkt i deres respektive visuelle og lydmessige arbeid.

Verkets anatomi Men det viser seg at behovet for en sjangerknagg å henge det på, raskt kommer i skyggen av verket i seg selv. Noe som selvfølgelig ikke gjør det lettere å beskrive. Det første jeg tenkte etter endt forestilling på Meteorfestivalen i Bergen var: La det være, noen ting skal bare oppleves. Men så skjer det som pleier å skje mens tiden går: De enkelte bestanddelene kommer gradvis til syne og avslører deler av verkets anatomi. Jeg må også nevne at jeg på toget hjem fra Bergen snakket på telefonen med en ung danser jeg kjenner, som kunne fortelle at hun så forestillingen på Black Box og skjønte ikke hvorfor så mange likte den. Hun for sin del syntes den var «jævlig dårlig». Man kan miste selvtilliten av mindre når noen man i utgangspunktet stoler på uttaler seg så skråsikkert om noe så mangetydig, og jeg måtte bruke litt tid på å minne meg selv om at det sier hun om det aller meste. Hun pleier å plassere seg selv ytterst på en rad nær utgangen i tilfelle hun ikke skulle bli overbevist om å bli i løpet av de første 20 minuttene.

Ingvild Langgård er en slags seremonimester. Hun kommer ut i et mørkt, syntetisk lydlagt scenelandskap med spredde, forsiktig lyssatte punkter. Hun er hvitmalt i ansiktet og kledd i noe ritualistisk, urfolksaktig. Hun synger en sang om å vente. Jeg oppfatter ikke alle ordene, men det trenger jeg heller ikke, for slik opplever jeg hele forestillingen etter hvert som den skrider fram og stadig flere elementer introduseres: vi befinner oss i en tilstand av å vente og hva gjør vi mens vi venter? Hva venter vi på? Ting har åpenbart gått til helvete. Det er noe postapokalyptisk og nullstilt ved hele settingen, og samtidig noe grunnleggende håpefullt: En dødsrite som skal gjøre oss klar for det som kommer etterpå.

Langgårds stemme blir tilført bearbeiding, kanskje av en vocoder, som sammen med det generellt syntetiske og melodiøse, plasserer musikken i tradisjonen etter blant andre veteranen innen musikalske performancelandskap: Laurie Anderson.

Venus fra Willendorf Rare figurer, som det er noe både fremmed og kjent ved dukker opp, noen av dem minner om Venus fra Willendorf, den omfangsrike, frodige 30.000 år gamle, ikoniske kvinnestatuetten. Mens Ingvild Langgård står ved sitt keyboard og liksom synger fram landskapet, beveger en annen aktør seg rundt i det. Først i ettertid skjønner jeg at det er Signe Becker selv, høygravid og klar for en ny dag.

Selvgående små installasjoner begynner å gjøre seg gjeldende. Noe snurrer rundt og treffer strengene på en sither. En hånd rører rundt i et fat med mel. Noe beveger seg omkring på scenegulvet. Becker blir på vakkert vis ett med restene av en sammenlappet utstillingsdokke, reminisenser etter hennes installasjon ved Praha-kvadriennalen i 2015, verdensutstillingen for scenografi og teaterarkitektur.

Det er som om aktørene og den gradvise skapingen av omgivelsene er et eneste stort forsøk på å mane fram noe annet og bedre, noe forutsetningsløst skapt som et fjernt ekko av noe vi en gang kjente. Musikken er skiftesvis skjør og mektig, men det ensidig syntetiske får meg til å savne noe som kommuniserer bedre med alle de konkrete, fysiske elementene.

Nyfødt og urgammelt Lysarbeidet, ved Tilo Hahn, er et kapittel for seg og står for selve vendepunktet når det egenhendig plutselig skaper scenen om til et drømmelandskap som plasserer oss vekselvis i skyene og under havet. Opp fra under skylaget eller havoverflaten stiger et vesen, nyfødt og urgammelt på samme tid, uformelig og halvt menneskelig, skummelt og samtidig keitete der det beveger seg nølende omkring uten helt å vite hvor det kommer fra og hvor det skal til. Det hele fader ut i et slående scenebilde hvor alle de rare figurene, som hufser i Mummiland, står og ser på oss som ser på dem.

Ja, dette burde bare oppleves, men jeg er redd det ble med de tre visningene i Oslo og Bergen. Det man kan håpe, er at stoffet tas opp igjen, gjerne med flere og andre aktører – og en regissør – som kan videreutvikle det sceniske språket og bevegelsesmaterialet. Signe Becker har etter hvert opparbeidet seg betydelig erfaring i å gjøre seg selv til en del av sitt scenografiske uttrykk. Ingvild Langgård er en strålende artist, men hun mangler den fysiske og uttrykksmessige kompetansen som kunne gitt verket enda en forløsende dimensjon.