Gjennomkuratert bursdagsfeiring

Feiringen av Oslo-Filharmoniens 100-årsjubileum har allerede vært godt i gang en stund, med blant annet bydels-turnéen «Nabolaget», en gigantisk utendørskonsert på Slottsplassen og den høytidelige åpningen av jubileumssesongen. Men fredag 27. september opprant selve fødselsdagen; da var det nøyaktig 100 år siden Filharmonisk Selskaps Orkester, som de het den gangen, holdt sin første konsert. Dette ble markert med en storslagen bursdagskonsert i Konserthuset, som ble spilt både på selve dagen og dagen etter. Denne anmeldelsen er basert på lørdagskonserten.

Et nett av røde tråder Ved første øyekast kan man mistenke programmet for å være et eneste langt pliktløp av høydepunkter og utdrag for å få med «litt av alt»: Nyskrevet musikk og gamle klassikere, norsk nasjonalromantikk og europeiske mesterverk, kvinnelige og mannlige komponister – og stjernesolistenes utvalgte glansnumre. Det er for så vidt ikke en gal beskrivelse, men ved nærmere ettersyn viste det seg at programmeringen var langt mer gjennomtenkt enn som så, og at all musikken passer inn i en større sammenheng av røde tråder. De fleste av verkene er enten fra oppstartsåret 1919 eller fra jubileumsåret 2019. De øvrige ble enten spilt på åpningskonserten i 1919 eller har på annen måte nær forbindelse til orkesteret og/eller til tiden rundt oppstarten.

Den historiske tråden viser noe av spennet i mellomkrigstidens ulike stilistiske uttrykk. Fra 1919 fikk vi så forskjellige verk som Johan Halvorsens sterkt folkemusikkinspirerte Norsk rapsodi nr. 1, som blant annet inneholder den kjente folkevisen Jeg lagde meg så silde, og fjerde sats fra Edward Elgars elegante og strømlinjeformede cellokonsert, der solopartiene ble virtuost og inderlig spilt av cellolegende Truls Mørk. Det klart mest radikale av 1919-verkene er Maurice Ravels La Valse, der en tilsynelatende tradisjonell wienervals forvrenges til det ugjenkjennelige ved at den stadig forstyrres av sterke utbrudd, som en gammeldags karusell som spinner ut av kontroll og faller fra hverandre i fart, mens lydbåndet går i oppløsning.

Nestor i norsk musikkliv Pauline Hall måtte selvsagt med, representert av første sats i hennes franskinspirerte Verlaine Suite. Verket hadde riktignok urpremiere i sin helhet først i 1929, men da med Oslo-Filharmonien, og komposisjonen ble påbegynt i 1919.

Richard Strauss var en annen sentral musikkfigur i mellomkrigstiden, og selv om arien «Es gibt ein Reich» fra Ariadne auf Naxos er fra 1912, og kanskje først og fremst står på kveldens program fordi den inngår i solist Lise Davidsens repertoar, er det ikke vanskelig å kjøpe at Strauss hører hjemme i et musikalsk tidsbilde fra 1919. Og at Lise Davidsen skal med, som en av Norges mest internasjonalt anerkjente sangere om dagen, er minst like selvsagt. Stemmen hennes later til å være i stadig endring. Hver gang jeg hører henne, tenker jeg at denne stemmen er helt unik, den ville jeg kjent igjen hvor som helst, men neste gang er den annerledes, stadig mer sofistikert og raffinert, men like fullt egenartet. Også denne kvelden var klangen mektig, kombinert med intens innlevelse og tilstedeværelse.

Årets største hits De nyskrevne verkene er også ulike i karakter, og de viser et bredt spekter av norsk orkestermusikk anno 2019. Rolf Wallins spesialskrevne fanfare til jubileet, Soundspeed, er et utålmodig verk på bare ett minutt, sammensatt av ørsmå repetitive figurer som raser av gårde i heftig tempo. Det går så fort at løpene høres uforløste ut, som om de sitter fast inni instrumentene og jubelen ikke får slippe helt fri, før det hele slutter i et brått smell. Det er godt gjort å lage en fanfare som virker så motvillig til å være en fanfare, samtidig som det ikke er noen tvil om at det er en fanfare den faktisk er.

Therese Birkelund Ulvos verk «In the Cage» fra 13 Ways to Tame a Beast er helt i den andre enden av skalaen – lavmælt og utforskende. Lydbildet er transparent, med mange ulike og kontrasterende lyder som spilles samtidig, men fremstår adskilte. Ulvo eksperimenterer med klangfarger, med porøse strykere, kompakte messinglyder og raslende slagverk. Likevel har musikken en slags retning, den er stadig på vei et sted, og lange toner og jevne støt skaper en underliggende forventing om at noe kommer til å skje. Men det gjør det aldri, og på den måten blir denne uavklarte tilstanden permanent, og sørger for en sitrende, høyspent lytteropplevelse.

Øyvind Torvunds «Ein tur inn i framtida» er siste halvdel av bestillingsverket To symfoniske dikt, som ble spilt i sin helhet under sesongåpningen. Her blir en tilforlatelig plystremelodi, akkompagnert av taktfast skarptromme, avbrutt av et sammensatt lydunivers, som er både apokalyptisk og humoristisk om hverandre. Jeg likte dette stykket om mulig enda bedre denne gangen, og det er særlig den sømløse og effektfulle blandingen av de akustiske orkesterlydene og elektroniske lydeffekter som fungerer så godt. Det har en egenverdi å lytte til de ulike teksturene, samtidig som man rives med av komiske utbrudd og dramatiske narrativer.

Ingen fest uten Grieg Edvard Griegs musikk sto selvsagt på programmet i 1919, og som en bro mellom gammelt og nytt har Henrik Hellstenius laget en ny versjon av nasjonaleposet Landkjenning fra 1872, med tekst av Bjørnstjerne Bjørnson. Hos Grieg og Bjørnson fortelles historien om Olav Tryggvason med nasjonalromantisk patos og bombastisk symbolikk, men Hellstenius har plukket historien fra hverandre og gjort den mer nølende og spørrende. Koret synger unisont, det er ingen solist, og melodien avbrytes med jevne mellomrom av harde støt i orkesteret. Sangen deres ender midt i en setning. Jeg aner et visst lavmælt alvor i denne nye versjonen, men verket har likevel sin styrke i det komiske potensialet, og det oppleves befriende at et jubileum også kan brukes til å riste litt i våre musikalske landsfedre.

Likevel er det Grieg i tradisjonell fremtoning som står for konsertens absolutte høydepunkt, første sats i selveste «a-mollkonserten», Klaverkonsert i a-moll fra 1868. Eller snarere – Leif Ove Andsnes’ fremføring av den. Sjelden har jeg hørt noen spille noe som helst med et så voldsomt overskudd. Dette er på mange måter Andsnes’ signaturstykke, som han ble verdenskjent for før han lot det ligge i mange år for siden å ta det opp igjen. Han må ha spilt dette uendelig mange ganger og kan det vel på rams. Likevel klarer han å bevare følelsen av tvingende nødvendighet, for at dette må spilles akkurat nå, på akkurat denne måten, og kontrasten mellom den umiddelbare florlette lekenheten og massive tyngden han veksler mellom er umåtelig slående.

Gjennom det hele spiller også jubilanten selv, altså orkesteret, strålende, og sjefdirigent Vasily Petrenko utstråler dedikasjon og smittende entusiasme. Det er i det hele tatt vanskelig å se for seg at noe kunne vært gjort bedre, eller annerledes. Oslo-Filharmonien sprenger ingen grenser denne dagen, men det er vel heller ikke det som er poenget. Deres hundreårsdag fremstår som en akkurat passe høytidelig og akkurat passe løssluppen feiring, gjennomsyret av skyhøy musikalsk kvalitet og omkranset av akkurat passe overdådig ballongdekor.