Frustrerte fedre

I ettersnakkarrangementet Levende Kritikk holdt i etterkant av visningen av Hanne Ramsdals dokumentariske korverk FA(R)EN på Cornerteateret i Bergen, synliggjorde hvor brennbart temaet Ramsdal løfter fram er. FA(R)EN handler nemlig om alle de usynlige, frustrerte og triste fedrene som mangler kontakt med barna sine etter samlivsbrudd. I arrangementet ble det tydelig at forestillingen berører et uoversiktlig problemkompleks som er vanskelig å diskutere og sortere. I panelet satt blant annet psykolog Frode Thuen, lege Eivind Meland, psykolog og kordirigent Mikael Hedne og teaterkritiker Charlotte Myrbråten. Myrbråten innledet med å fastslå at vi er langt unna en verden der omsorgsarbeidet i hjemmet er likestilt mellom kjønnene og at det trolig er en sentral årsak til at kvinner kjenner et sterkere eierskap til barna i barnefordelingssaker. Thuen og Meland på sin side mente det var feil å se til kjønnsrolledebatten som forklaringsmodell og tok til orde for at systemet vi har i dag er for dårlig fordi partene ikke er likestilte.

At barnefordelingssakene som gjerne oppstår i kjølvannet av vonde samlivsbrudd byr på utfordrende problemstillinger er ingen overraskelse, men jeg må ærlig innrømme at min erfaring med temaet er så godt som ingen. Derfor googlet jeg ordkombinasjoner som «menn, barn og samlivsbrudd» før jeg skulle se FA(R)EN. Da dukket det blant annet opp en artikkel på dinside.no med den advarende tittelen «Norske menn: Vær forsiktig med hvem du får barn med!» med utsagn av typen: «Den norske barneloven er i praksis en kvinnelov». Mine naive antakelser om 50/50-barnefordeling ved skilsmisser ble med andre ord raskt tilbakevist og det er i tråd med virkeligheten som skisseres i FA(R)EN: Et Norge der mannens rettigheter i barnefordelingssaker er forsvinnende få.

Historier fra virkeligheten FA(R)EN var opprinnelig en del av forfatter og dramatiker Hanne Ramsdals masterprosjekt i scenetekst ved Teaterhøgskolen i 2017, og er blant annet blitt presentert som del av Høstutstillingen 2018 da det ble fremført av Birkelunden mannskor. Oppsetningen jeg ser på Cornerteateret i Bergen iscenesettes med det lokale mannskoret Arme Riddere, det offisielle mannskoret ved Universitetet i Bergen. Til vanlig består det av 24 mannlige studenter i 20-årsalderen. For anledningen deltok omkring 17 av dem i prosjektet, som fra scenekanten ble beskrevet som et «stunt» av Ramsdal idet hun etter fremføringen takket de involverte og avslørte at prøveperioden kun hadde vært tre dager lang. Planen er at prosjektet skal turnere videre til andre steder i Norge og fremføres av lokale kor hvert sted.

Utgangspunktet for FA(R)EN er dokumentarisk materiale i form av bearbeidet tekst fra en rekke intervjuer og samtaler Ramsdal har hatt med fedre som har kjempet for å få nok samvær med barna sine etter samlivsbrudd. Teksten, som blir lest og er fordelt mellom tre solister og et kor, består av dagligdagse, fortellende, personlige bekjennelser i «jeg-form» som blant annet flettes sammen med bruddstykker av lovforarbeidene til barneloven og utdrag fra forskning om barns behov. Et par steder synger koret også fragmenter av velkjente godnattsanger som Byssan lull og Trollmors Vuggevise. Selv om det er de usynlige og anonyme mennenes stemmer og perspektiv korverket fokuserer på, spilles mennenes språk gjennomgående opp mot diskursene som regjerer ellers i samfunnet. På den måten blir kontrastene mellom den private og den offentlige sfæren nærmest til å ta og føle på, da avstanden mellom det tørre, byråkratiske språket i lovforslagene og mennenes personlige erfaringer vokser seg større og større underveis.

Talekor Koret fungerer først og fremst som en snakkende menneskemasse i rommet som forsterker, repeterer og varierer teksten de tre solistene fremfører, ofte i et stort talekor. Kontinuerlig veksles det raskt mellom solistenes og korets utsagn, slik at nyansene og meningen i ordene hele tiden endres. Det er et fint grep å la hele koret resitere teksten fra nettsidene til et advokatkontor og gjengi fragmenter fra forskningsrapporter og lovforslag, nettopp fordi det blir et konkret bilde på hvordan mennene vi møter kjenner seg overkjørt og alene med problemene sine – de blir jo faktisk overdøvet av en stor, snakkende gruppe på scenen. Spesielt korets gjengivelse av teksten på advokatkontorets nettsider får et komisk og parodisk preg over seg i lys av realitetene en av mennene senere møter: «Din sak i fokus. Landsdekkende. Tyve års erfaring. Gratis vurdering av din sak på e-post. Trykk her. Setter du pris på dette nettstedet? Trykk på den andre linken, så betaler du to-tre kroner for å holde bloggen gående». Rettshjelpen er rett og slett en stor pengemaskin og nok et hinder for fedrene.

Bevegelig tekst Utfordringen med FA(R)EN er skjæringspunktet mellom virkelighet og fiksjon forestillingen befinner seg i. Teksten er bevegelig og elastisk, og vil endre seg i takt med utøverne og situasjonen. At utøverne som fremfører korverket er unge studenter og derfor har begrenset personlig erfaring med tematikken, synes jeg derimot ikke var noen stor svakhet i denne sammenhengen, da både solistene og koret klarte å gå inn i materialet med et lyttende alvor. Mange av partiene i Ramsdals tekst har dessuten en nerve som skinner gjennom uavhengig av munnen ordene kommer fra. Kanskje har det noe å gjøre med at de veldig konkrete, såre og nære hverdagslige beskrivelsene i flere av fedrenes fortellinger snakker for seg selv: «Jeg fikk sett sønnen vår altfor lite. Han tissa på do for første gang. Han fikk en ny venn i barnehagen. Han begynte å sette ting etter hverandre, kloss etter kloss etter kloss. Han spiste sin første buse. Han begynte å snakke i hele setninger. Han sa: Det lukter bringebær og popcorn her. Han sluttet med bleie. Det var moren hans som fortalte meg det». Et mindre heldig resultat av fleksibiliteten prosjektet åpner for, er Arme Ridderes fremføring av en kjærlighetsballade på engelsk i slutten av forestillingen, som dessverre fremstår som et nokså malplassert virkemiddel som undergraver resten av materialet.

For ensidig fokus? Bearbeidingen av et dokumentarisk råstoff innebærer at man er nødt til å ta valg: Ekstrahere, kategorisere og komprimere det innsamlede materialet. Gjennomgangsfortellingen til alle fedrene i forestillingen er at de føler seg forbigått og overkjørt i et kvinnedominert system, der kvinnehensyn regjerer – for som én av dem sier: «på familievernkontorene jobber det bare kvinner». Svakheten ved fedrenes slående unisone fortellinger, er blant annet at portretteringen av ekskjærestene blir i overkant klisjéfull og enkel. Forestillingen tipper langt på vei over i det karikerte når koret flere ganger gjengir replikkene til mennenes forsmådde, sure ekskjærester. Det grenser til parodi når et helt kor bestående av menn med tilgjorte, lyse, litt useriøse kvinnestemmer sier setninger som «du skal få se ham masse, men han skal ha et hjem» og «nå høres du akkurat ut som eksen min og han var narkoman». Mye av komikken ligger nok i selve fremføringen til Arme Riddere, men også utvalget av setninger fra ekskjærestene er også nokså begrenset og ensformig. En åpenbar innvending er selvsagt at siden hele forestillingens prosjekt er å formidle mennenes synspunkt der savn og sinne står sentralt må vi tåle at fremstillingen av ekskjærestene er langt fra rosenrød. Likevel savner jeg flere nyanser i hvordan de forskjellige perspektivene settes i spill i helheten og kanskje hadde en mulighet for å skape mer variasjon vært å utforske korets rolle i større grad. Sannsynligvis bidrar også den tematiske ordningen av stoffet til at korverket er litt vel stillestående og repetitivt. På sitt beste kan en dokumentarisk arbeidsmetode åpne for at kunstneren kan demontere språk og fortellinger for så å sette dem sammen på nye måter slik at kan vi bevege oss på tvers av og bortenfor allerede velkjente kategorier og jeg skulle gjerne opplevd mer av dette i FA(R)EN.