Følger sin egen linje

Første gang Ida Wigdel og Kristina Søetorp hadde noe med hverandre å gjøre, så lå den ene på rygg med beina i været, mens den andre skulle fly på føttene til den ryggliggende. En nokså grunnleggende kontaktimprovisasjonsøvelse som mange dansestudenter har knotet seg gjennom før de har funnet balansen. Men for klassevenninnene Wigdel og Søetorp var det match umiddelbart.

– Vi fant balansen med én gang, det var noe i den kroppslige dynamikken som stemte, forteller Wigdel når Scenekunst.no slår av en prat med duoen i foajeen på Dansens Hus i Oslo.

Også da de ble bedre kjent etterpå var det enda mer fullklaff.

– Vi hadde det samme fokuset på skolen, vi hadde mange av de samme referansene, og vi digget begge Jim Carrey, ler Wigdel.

Denne lille balanseøvelsen og Jim Carrey-bondingen skulle altså markere startpunktet for både et vennskap og et samarbeid som vedholder den dag i dag, hvor Wigdel og Søetorp møtes i en humoristisk tilnærming til dansekunsten i kompaniet Th’Line.

Stygg dans At Th’Line skulle ende opp med å bli et anerkjent kompani innenfor norsk dansekunst var det vel ingen av dem som ante i prosjektets spede start.

Sammen med Ole Martin Meland, fjaset Wigdel og Søetorp rundt stive rygger og stygge føtter i pausene mellom klassene på Kunsthøgskolen i Oslo. Blant annet la de sin elsk på en krum rygg med framoverskutte skuldre – en posisjon som nærmest har blitt Th’Lines varemerke.

– Akkurat den posisjonen var en motsats til alle high releasene man må gjøre i en danseklasse, sier Wigdel og lener seg bakover for å demonstrere.

– Det var ingen av oss som hadde en spesielt fleksibel rygg, eller en flott point, for den saks skyld, så da tok vi den motsatte estetikken og tullet med den.

Å tulle på denne måten med ting som er så altfor kjent for de som driver med dans, var en måte å få avstand til ting på – som en motvekt og et fristed. Wigdel og Søetorp sier at det nok var en form for opprør, men de presiserer at det var et positivt opprør som genererte moro og skaperdriv.

Ekstra moro ble det da de vinteren 2007 tok skrittet ut og satte opp en forestilling på Åpen Scene på KHiO. Iført off-white ullundertøy – som også har blitt Th’Lines varemerke – danset Meland, Wigdel og Søetorp så stygt de kunne (i alle fall i forhold til den klassiske estetikken), og folk elsket det.

Forløsende Wigdel og Søetorp forteller at de den påfølgende sommeren ble invitert til å gjøre et stunt i forbindelse med åpningen av Dansens Hus, som også viste videoen BEyond under Ny Norsk Dans i 2010. Samme år fikk de også en invitasjon fra Julidans-arrangementet I like to watch too i Amsterdam.

– Janine Dijkmeijer ved I like to watch too og Cinedans hadde sett en video av forestillingen på KHiO, og ville at vi skulle gjøre den der. Det var helt sprøtt – vi visste ikke helt hvordan vi skulle behandle forespørselen, men vi visste bare at vi måtte få det til, ler Wigdel.

– Etterpå kom folk og sa at det hadde vært forløsende å se forestillingen.

Det at Th’Line opplevde så god respons på det de gjorde, inspirerte det lille kompaniet til å fortsette med arbeidet som egentlig bare hadde vært et fjasete studentprosjekt. Ole Martin Meland måtte riktignok forlate venninnene for fast jobb i Carte Blanche, men Wigdel og Søetorp fortsatte samarbeidet, ved siden av annet eget arbeid og som dansere for blant andre Ingun Bjørnsgaard Prosjekt og Zero Visibility Corp.

Små ”knask” De siste årene har det blitt to helaftener på Dansens Hus, med forestillingene Near.Far.Wherever you are (2013) og Shake a Tower (2016), i tillegg til forestillingsserien Trynet ditt (2015) på Kulturhuset i Oslo og ungdomsforestillingen Meg, meg, meg (2016) på Det Andre Teatret, samt at de koreograferte musikalen Lenge Leve Livet (2015) på Oslo Nye Teater.

Wigdel og Søetorp forteller at de har holdt fast på noen av de distinkte anti-estetiske bevegelsene som en gang i tiden formet Th’Lines uttrykk, men at de i løpet av årene har forsket mer på å lage et eget materiale, som er like særegent, men ikke nødvendigvis står i direkte kontrast til de klassiske tradisjonene. Th’Line oppstod som en motvekt, men har utviklet seg til å bli sin egen greie.

Humoren er dog godt bevart og duoen forteller at alt de har gjort har vært med det formål å ha det gøy. Likevel sier de at det ikke er deres mål å lage humoristiske og ironiske forestillinger, som det ofte blir oppfattet som av publikum.

– Vi har møtt på forventninger om at det skal være morsomt, og det er jo en liten utfordring, siden vi egentlig ikke tenker at ”her skal folk le” når vi lager ting, sier Søetorp.

– Vi har små ”knask” innimellom, som vi kaller det for, men det skal ikke være det bærende, legger Wigdel til.

– Humoren kommer først og fremst ved at vi for eksempel setter kjent materiale inn i en ny kontekst. Og så har vi og andre aktører tilleggsoppgaver når vi står på scenen – for eksempel det å skulle innbille seg at man er en gresshoppe i en glasskule i verdensrommet – som skaper en veldig konsentrasjon. Og det uttrykket man får da kan nok bli humoristisk.

Wigdel og Søetorp sier at de ofte kan bli overrasket over hva folk ender opp med å le av.

– Det er spennende hva som blir morsomt for folk, og sånn som med Near, Far…, så hadde jo folk det morsomt med hverandres reaksjoner. De lo av hverandre, sier Søetorp.

Greit å være teit Det er nettopp dette duoen selv synes er morsomt. De er opptatt av den utvekslingen som skjer mellom det som skjer på scenen og publikum. I fjorårets helaften Shake a Tower var det dette de arbeidet med, da de samarbeidet med Mats Eldøen fra Det Andre Teatret.

– I teatersporten glir publikumsresponsen og -kontakten så lett – det er en form for frihetsfølelse der. Det er ikke alltid tilfelle med samtidsdansen, selv om vi også jobber mye med improvisasjon. Så det å skulle blande disse to var kjempegøy, sier Wigdel.

Hun og Søetorp forteller at å jobbe med improvisasjon på teatersportslig vis har åpner dører for deres eget kunstnerskap.

– I teatersport har enhver ting potensiale til å bli noe – et glass på hodet kan bli en hel scene. Dømming finnes ikke, det er ikke rom for slippe det inn, sier Søetorp.

Både hun og Wigdel innrømmer at når man jobber med improvisasjon – som de hovedsakelig gjør – er det lett å bli kritisk og tenke at ting ikke er bra nok.

– Jeg sliter selv med den kritiske stemmen innimellom, men man må bare lære seg å bruke den konstruktivt, sier Wigdel.

– Det handler om å lande i sin kropp og stole på at man har noe. Og det er uansett alltid greit å være teit, så det er bare å la det stå til, sier Søetorp, og presiserer at det å improvisere kan vise flere veier til danseglede.

”Voks som en plante” Nettopp derfor har Th’Line, når de nå skal være ambassadører for Dansens Dager, laget en dans som faktisk baserer seg i stor grad på improvisasjon.

– Vi har gjort dansen litt sånn som vi lager koreografier – litt trinn fra Th’Line-repertoaret, men impro-oppgaver mesteparten av tiden, sier Wigdel.

– Det har aldri vært sånn før, men vi spurte om vi fikk gjøre om på formatet, og det fikk vi.

Dermed er årets Dansens Dager-dans spekket med oppgaver av typen ”gjør det første som kommer inn i huet ditt”, ”vær en gresshoppe” og ”voks som en plante”.

– Bare tenk det – ”voks som en plante”. Hvordan gjør man det? Det blir veldig spennende å se hvordan folk tolker den oppgaven! sier Søetorp.

– Folk vil kanskje synes det er utfordrende, fordi man er vant til å kopiere trinn fra de tidligere dansene, men vi synes det er viktig at folk får opplevelsen av å kjenne på at alt er lov.

Det er dette som er det viktigste for Th’Line som ambassadører – at folk skal ha det gøy og slippe å kjenne på at de ikke gjør ting ”riktig”.

– Det er en kjempeutfordrende oppgave å lage en dans som skal passe for alle, og vi har selv slitt med å få til noen av de tidligere dansene – det har endt opp med at vi har laget tullevideoer av dem, ler Søetorp.

– Så med denne dansen vil vi at folk skal slippe det målbare, at det er noe som er ”ikke riktig”. Det handler om å finne lekenheten.

Th’Line håper folk tør å være litt fri og tullete med årets dans – de har jo selv opplevd at man kan nå langt ved å bare la det stå til og ikke ta seg selv så høytidelig. For det første hadde det ikke vært noe Th’Line uten denne uselvhøytideligheten, og for det andre hadde de i alle fall ikke blitt sett av Jim Carrey.

En av Th’Lines største suksesser har nemlig vært en video av Wigdel som sklir på isen – iført en overdimensjonert muskeljakke og platåsko. Den har blitt delt i både ut- og innland og sett hele 21 millioner ganger.

– Og vet du hvem som har delt den?? sier Wigdel entusiastisk. – Jim Carrey! Eller – det var fansiden hans da. Men da har han jo kanskje sett den selv, hehe.