Flere nyanser grønn

De Grønne Festival gikk i gang med et smell. Festivalsjef Marie Bergby Handeland stod plutselig i toppen av trappene på Scenehuset i Oslo og slo en sleiv mot skinntromma hun hadde i hendene. Gjentagende, harde slag. Sammen med Morten Liene nynnet hun videre på Fanfare for the common man, og latteren spredte seg raskt i lokalet. På rituelt og humoristisk vis ble festivalen erklært for åpnet.

En hyllest til forsøket De Grønne Festival er initiert av koreograf og dansekunstner Marie Bergby Handeland og er dedikert til kunstnerisk arbeid med ikke-profesjonelle utøvere. Scenekunstfestivalen er en forlengelse av hennes arbeid med forestillingen De Grønne, hvor hun har samarbeidet med nettopp slike utøvere. Forestillingen, som hadde urpremiere under Ravnedans i Kristiansand i 2015, er ment å være “en hyllest til forsøket, til potensialet i oss alle og til det vakre i å bare være seg selv.”

I den ikke-institusjonelle samtidsdansen er det verken nytt eller revolusjonerende å jobbe med ikke-profesjonelle utøvere, og festivalen føyer seg inn i en tradisjon som utfordrer tanken om hvilke kropper og uttrykk som får plass i kunsten. Det oppleves allikevel aktuelt og relevant å stille spørsmålet med blikk på dagens kunstfelt: hvilke historier fortelles, og av hvem?

Inderlig nært Festivalprogrammet strakk seg over tre dager, og først ut var Handelands egne aktører i De Grønne. Her møter vi Sissel Johanna Bakken og Bjarne Søltoft – begge pensjonister i syttiårene – og Kristoffer Aune Kostveit og Hallvard Surlien, som er studenter i midten av tyveårene. Selv om ingen av utøverne er profesjonelle dansekunstnere, er det tydelig at de gjennom arbeidet med Handeland har opparbeidet seg mye kompetanse: tydeligst av alt er det faktum at de tør å bli sett.

Forestillingen oppleves som nær og ærlig. Utøverne danser hver sin solo for hverandre og for publikum. Bakkens solo står særlig ut, der hun strekker en sort tråd “langs den mørke skogbunnen”, som hun sier, og danner en sirkel midt på scenegulvet. Sakte men sikkert trer hun selv inn i sirkelen hun har skapt, og den velkjente poplåta Believe av Cher fyller rommet. Bakken smiler, og lar seg bevege av musikken; hun hopper, kaster med armene og veksler mellom å se direkte ut mot publikum og vende blikket inn mot seg selv. Uten å gestikulere, eller spille på det faktum at hun har en eldre kropp, kan en gjennom bevegelsene se Bakkens behov for å uttrykke seg. Den lekende soloen danses til en poplåt så full av referanser til 90-tallet at det fort kunne blitt ironisk. I møte med Bakkens insisterende fremføring blir den derimot så emosjonell og sterk at undertegnede røres til tårer.

Ujålete og folkelig Scenehuset i Oslo kler festivalen godt, og følelsen av å tusle rundt i sokkelesten gir en passende myk og uformell ramme. I løpet av festivalhelgen fungerer studioscenen som kinosal, catwalk, scene og dansestudio. Det ble også arrangert aktiviteter som oppfordret publikum til selv å ta del i dansen: en danseklasse i regi av Parkinsonforeningen, prosjekter av andre dansekunstnere som Breakfast Clubbing med Holte og Grenne og Make a Move av Ingvild Isaksen, for å nevne noen. Festivalens utøvere og ulike arrangementer så ut til å tiltrekke seg publikum som ikke har sett så mye scenekunst tidligere. Det er ikke bare forfriskende, men oppleves som viktig i møte med festivalens tematikk.

Sett fra et ideologisk ståsted tar festivalen opp spørsmål om ytringsfrihet, sosialdemokratiske verdier og det vestlige samfunnets syn på kropp og alder. Hvilke kropper og uttrykk har tilgang på scenen, og hvorfor? Verkene på De Grønne Festival berører og engasjerer, og jeg følger utøvernes bevegelser med en fremoverlent interesse. Men om utøverne ikke er profesjonelle, og verket i stor grad er skapt av dem selv, på hvilket grunnlag kan en så rette en konstruktiv kritikk?

Kunstneren bak Bak konstellasjonene av ikke-profesjonelle utøvere på festivalen, står minst én profesjonell kunstner. Det være seg i rollen som initiativtaker, koreograf, dansekunstner, filmskaper, kostymedesigner, produsent og/ eller veileder. Samarbeidet mellom kunstner og utøvere og utviklingen av koreografisk materiale oppleves som ulikt og interessant i de forskjellige visningene. Tiden en tilsynelatende har hatt til rådighet er også en tydelig faktor. Usikkerheten eller tryggheten utøverne viser i møte med publikum, er det som skiller de aller “grønneste” utøverne fra resten.

Et av verkene hvor jeg skulle ønske at utøverne hadde hatt bedre tid til å jobbe sammen i rommet, er i Mathilda Karlströms motevisning Omslag i lag. Motevisningens utøvere er i aldersspennet 65-94 år, og i følge Karlström “utfordrer [visningen] vanlige motevisninger ved å være langsom i sitt tempo [og] inneholde performative elementer”. En motevisning kan i seg selv oppfattes som performativ, men det kan tenkes at Karlströms plassering i en samtidsdanskontekst i større grad understreker motevisningens koreografi.

Nervøse, og noe usikre på hvilken rekkefølge de skal gå i, tusler modellene frem og tilbake på catwalken i hver sin enestående kreasjon. Noen av dem løfter haken, og inviterer publikum til å se på plagget, stoffene og kroppen som bærer dem. Andre er så nervøse at gangen blir rask og effektiv, og jeg opplever meg selv som ufortjent granskende og dømmende i den tradisjonelle catwalksettingen vi er plassert i. Det er synd at Karlströms tekst, som leses opp fra sidelinjen, heller ikke når frem uten mikrofon. Hennes lavmælte stemme forsvinner i det store rommet, og teksten forblir uhørt.

Kort mellom høydepunktene Sammen med forestillingen De Grønne, må to andre høydepunkter trekkes frem: Vekselstrøm av Jacob Thonander Glans og koreograf Venke Marie Sortland og Kanskje i morgen av filmregissør Mariken Halle.

Sortland har veiledet sytten år gamle Jacob i hans solovisning Vekselstrøm som hadde urpremiere under festivalen. Verket viser Jacob som ungdom, aktivist og bandmusiker. Forestillingen utforsker også arbeidsforholdet mellom profesjonell voksen og ikke-profesjonell ungdom, og stiller spørsmålet: hva skjer med dansekunsten i dette møtet? Innledningsvis danser Jacob i blinde, med ryggen til publikum. Her blir vi kjent med utøverens sjenerte og mer introverte side. Kontrasten er stor da vi senere introduseres for selve symbolet på arbeiderbevegelsen gjennom Jacobs insisterende fremføring av Internasjonalen. Han løfter gitaren sin over hodet, marsjerer gjennom rommet og møter blikket mitt der jeg sitter og beskuer ham. Et lurt smil får vi også, da en vulgær russelåt strømmer ut av høyttalerne. En låt hvis ord enhver voksen i rommet blir lettere rød i kinnene av.

Nettopp møtet mellom nåtidig popkultur og datidens revolusjonære tanker gir et bilde på utøverens livsfase; vekselstrøm er hans flakkende fokus i overgangen fra ungdom til voksen. Forestillingen har en gjennomgående, ungdommelig nerve, og Jacob har tydelig eierskap til det koreografiske materialet. Kanskje er det derfor visningen treffer meg så midt i hjerterota?

Mariken Halles film Kanskje i morgen konfronterer på sin side ureflekterte oppfatninger om hva film er og bør være. “I prinsippet kan man lage en fin film om hvem som helst”, sier hun. Sammen med filmteamet går hun gatelangs i Göteborg og stiller folk det nokså naive spørsmålet: “Hvis vi skulle laget en film om deg, hva slags film tror du det ville blitt?” Resultatet er en film i sjangeren dokumentarisk drama, hvor vi møter mange mennesker som av ulike årsaker ønsker å fortelle sin historie. Relasjonene som oppstår mellom Halle og dem hun intervjuer oppleves som genuine; hun er grunnleggende nysgjerrig.

Filmen handler i like stor grad som Handelands De Grønne om hvem som får plass i kunsten og hvilke historier og uttrykk som kommer til syne idet en åpner opp for “vanlige folks” liv. Den brutale, kalde vinternatta i Göteborg er overførbar til alle intervjuobjektenes ensomhet og ønske om å bli sett og hørt. Grensen mellom det dokumentariske og dramatiserte er uklar og lar filmen krype inn under huden på en ubehagelig og uforutsigbar måte. Med filmens aggressive avslutningsscene som ender i krangel og spørsmål om overgrep, sitter jeg igjen med en sterk og rørende opplevelse allerede første dag på festivalen.

Med ønske om å engasjere De Grønne Festival dedikeres fullt og helt til såkalte “grønne” utøvere. Den slipper aktører uten kunstutdannelse eller profesjonell danseerfaring til på scenen, og i kraft av å være “grønne” bringer de med seg andre uttrykk og fortellinger. Med et alderspenn hos utøverne fra sytten til nittifire år kan festivalen neppe klandres for å ikke vise ulikheter og mangfold. Det trenger kunstfeltet og samfunnet vårt. Det en derimot kan savne er – umoderne nok – en slags ettersnakk med utøverne og kunstnerne involvert. Hvordan har samarbeidene mellom de profesjonelle og ikke-profesjonelle vært, hvordan ble verkene til, og hvilke typer utfordringer har kunstnere og utøvere møtt på underveis? På den måten kunne vi kommet enda nærmere festivalens uttalte mål om å “engasjere et tverrfaglig kunstfelt til samtaler om hvilke kriterier vi legger til grunn for å verdsette kunstopplevelser, og hvem som har tilgang på disse opplevelsene”.