Festivalen som et kollektiv

Det er både fordeler og ulemper ved å arrangere en årlig internasjonal teaterfestival på et så lite sted som Stamsund, et tettsted i Lofoten med en lokalbefolkning på drøye tusen mennesker. Det er begrenset med overnattingsmuligheter, slik at tilreisende gjerne deler rorbuer med mennesker de ikke nødvendigvis kjenner fra før, og det er begrenset med caféer og restauranter. Egentlig er det bare én kombinert bar, restaurant og café, i tillegg kommer festivalens mer temporære samlingsrom. Men dette fører også til at man omgås de øvrige publikummerne og kunstnerne hele tiden, noe festivalens omfattende diskursprogram ytterligere forsterker. Dette er med på å gi Stamsundfestivalen et samtalepreg – man samtaler med andre, og seg selv, hele tiden.

Gjennom flere år har Anniken Greve, professor i litteraturvitenskap ved Universitetet i Tromsø, holdt filosofiforelesninger på festivalen. Dagen starter da med (gratis) yoga for de som ønsker det, eventuelt et oppfriskende morgenbad i fjorden, før vi møtes til forelesning klokka 10. Årets forelesningsrekke hadde tittelen On (not quite) knowing oneself, og de daglige forelesningene hadde et undertema knyttet til dette. Om å lytte (Homer), å kjenne seg selv (Platon og Nietzsche), om oppmerksomhet (Simone Weil og Iris Murdoch) og om å jobbe og samtale med seg selv (Hannah Arendt, W.G. Sebald og Ludvig Wittgenstein).

Etter én av morgenforelesningene ble jeg stående ute på plassen foran matbutikken i samtale med en av festivalkunstnerne, i bortimot en time. Neste dag ble jeg på samme måte stående i sola på en parkeringsplass i samtale med en annen publikummer, før jeg tuslet bort til rorbua for å hvile litt, og samtale med meg selv.

På denne måten griper også verkene inn i hverandre i mer utstrakt grad enn jeg er vant med fra en del andre festivaler. Underveis i uka er det noen som spør meg om hva mitt foreløpige høydepunkt er, og jeg klarer ikke svare. Jeg har problemer med å skille den ene forestillingen, samtalen og forelesningen klart fra de andre. Det er som om regnet som til stadighet øser ned også har visket ut enhetsgrensene, slik at festivalopplevelsen blir litt som Ida Grimsgaards batikkscenografi i Fauske Reisers Vi er dette auget: Jeg ser at det er ulike farger/forestillinger, men det er ingen klare skiller mellom dem.

Giftes med seg selv Liv Kristin Holmbergs Vi fremmede var en performativ utforsking av vigselsliturgien: «et vigselsritual for vår tid». Her møtte vi opp i Stamsund kirke, i en gruppe på om lag femten personer. Holmberg og hennes medkunstnere møtte oss, iført seremonidrakter. Vi ble ført ned i kirkas kjellerrom, hvor vi fylte ut skjemaer om hva det innebærer å elske noen. Deretter ankom en vordende brud rommet, og innledet en samtale om kjærlighet og ekteskap med oss. Vi signerte på at vi ønsket å utforske en ny måte å forstå kjærlighet på, tror jeg, og én etter én ble vi hentet ut av fellesrommet. Her fikk vi bind for øynene og ble ledet gjennom kirkerommene – blant annet inn i krematoriesalen, hvor vi (fortsatt med bind for øynene) ble lagt på et mykt leie og hevet opp i selve kirkerommet. Leiet vi lå på viste seg etterpå å være heisen som benyttes for å heve og senke kister mellom kirkerom og krematorium.

Performancen har mange likhetspunkter med Holmbergs øvrige performancer, hvor utforskning av liturgi og ritualer er sentral. Jeg har også tidligere fått bind for øynene og latt meg føre rundt av Holmberg og hennes teams stødige hender i blant annet lydinstallasjonen Det siste mennesket (2014, Eidsvoll), bekjennelsespraksisperformancen The Dream of a Ridiculous Man (2015, Oslo domkirke) og orgelperformancen Les Tenebres (2018, Vårscenefest i Tromsø). Den roen og tilliten Holmberg og hennes team møter en med som tilskuer er helt essensiell for at jeg skal kunne gi meg over og gå inn i performancene med full tillit.

Dette møtet får ekko i Greves forelesninger om oppmerksomhet og om å være en del av kosmos. Det er et stort alvor over Holmbergs performance, hvor vi som publikum ender opp med å bli gift med den fremmede i oss selv. Eller, jeg opplever det vel egentlig like mye som et dåpsritual, en konfirmasjon eller en gjenoppstand. Et ritual hvor man blir konfrontert med det å stille seg åpen for verden, hvor Anniken Greves sitater fra Simone Weil får gjenklang: «Attention is the rarest and purest form of generosity».

Endorfinrus Forelesningen, og Holmbergs performance, glir i hukommelsen også over i Ingri Fiksdals forestilling Deep Field. Jeg så forestillingen da den hadde premiere i Oslo i november i fjor, men opplever Deep Field som et verk man med stor glede kan gjenoppleve. Forestillingen utforsker muligheten for kinestetisk overføring av den såkalte «runner’s high»-effekten – endorfinrusen man kan oppleve når man løper. I forestillingen befinner det seg fem utøvere på scenen som løper i sirkler. Lyset veksler, det er tidvis noe røyk på scenen, og lyden av joggeskosåler som jevnt og trutt klasker mot scenegulv, akkompagneres av musikk av Jenny Hval og Lasse Marhaug. Det er vanskelig å sette fingeren på hva det er som gir den sterke effekten, om det kun er endorfiner eller også noe annet. Det er en opplevelse av å inngå i noe, slik scenekunsten noen ganger minner om naturopplevelser. At det å sitte i havgapet, med nordlyset trekkende over himmelen over en, gir en opplevelse av å inngå i noe større, på en måte som minner om den følelsen som enkelte scenekunstforestillinger kan gi – som altså Deep Field.

Denne lengselen etter å inngå i noe større er også synlig i Eirik Fauskes Vi er dette auget. Forestillingen hadde opprinnelig premiere under fjorårets festival, men da visstnok i en litt annen form. Denne gang strakk forestillingen seg over nærmere fire timer. Vi møtte først opp til en slags basarhall, hvor det var loddtrekning, fellesdans og -sang, samt en liten teaterfremvisning. Teater i teatret, altså. Deretter ble vi invitert inn i buss, dekket av et gigantisk, sølvfarget tøystykke, på en «magical mystery tour». Bussen kjører av gårde, til Kvalnes, og underveis får vi lytte til et slags hørespill. Her fabuleres det om en parallell virkelighet, og teksten veksler mellom fantasy-sjanger og poesi, med snev av komedie enkelte ganger. Vel framme stiger vi ut av bussen, i piskende, sidelengs regnvær, og karrer oss ned til en strand – hvor vi møter menneskene fra den parallelle bussen, den parallelle verdenen, som et – i det støyende regnværet – knapt hørbart kor.

Været blir her en aktiv med-, for ikke å si motspiller, som bidrar til at forestillingen får et enda mer insisterende preg enn det Fauske og hans kompani allerede har. I etterkant tenker jeg at det er flere faktorer som medvirker til at jeg lener meg inn i forestillingen, at jeg forsøker å lytte med. Været er én av faktorene – når man først trosser alle impulser om å bli innendørs (som er sterke, gitt at forestillingen begynner klokka 21.30 og altså denne gang utspilte seg i massivt regn og kuling), så vil man jo at det skal være verdt det. Jeg kjenner også Fauskes kunstnerskap godt, og er involvert i et annet prosjekt han har gående, så egentlig er jeg inhabil som kritiker. I tillegg finner seansen sted på Kvalnes, som ligger noen hundre meter unna stedet hvor jeg selv holder på å bygge et lite hus, så jeg er med andre ord en velvillig publikummer. Men selv om forestillingen er høyst minneverdig, er jeg noe ambivalent til den. Den står i skarp kontrast til eksempelvis Holmbergs Vi Fremmede, hvor det høytidelige preget er gjennomgående og hvor inderligheten er til å ta og føle på. Vi er dette auget omgår det spirituelle på en måte hvor jeg ikke helt klarer å skille mellom hva som er på ekte og hva som er tull, og da blir også premissene for forestillingen uklare.

Kontrastfylt Det er generelt store kontraster i årets program i Stamsundfestivalen, kanskje særlig tydelig i koreografiprogrammet. Fra allerede nevnte Fiksdals Deep Field, via Morten Spångbergs The Climate til de mer talebaserte koreografiene til Mette Edvardsen og Jonathan Burrows. Der utøverne løper (totalt ei mil) i sirkel i Deep Field, byr Spångbergs dansere på mer virtuos dans – ispedd svært lavmælt småsnakk – i The Climate. I Rewriting resirkulerer Burrows tekster fra boka A Choreographers’ Handbook (som han ga ut i 2010), med koreografi fra en forestilling som aldri ble ferdigstilt.

Rewriting har en del likhetspunkter med Mette Edvardsens Penelope sleeps, samt Burrows & Fargions Body Not Fit For Purpose og Edvardsen/Burrows/Fargions Music for lectures/Every Word Was Once An Animal, hvor teksten står sentralt i alle koreografiene. Her er det en lek med konsepter og formater, og med tilskuerens forestillingsevne. I Rewriting benytter Burrows tekster fra boka si, sammen med en nokså infløkt – og samtidig svært underholdende – håndkoreografi. «What you make won’t be stupid», sier han på et tidspunkt, og det er i spennet mellom den svært tørre fremstillingen og de tidvis litt såre tekstene at også humoren kommer til syne.

Festivalen avslutter med Waldimir Jòhannssons We! The Dark Unicorns of Disappointment, en forestilling som avslutter med at Jòhannsson tar oss med ut av scenerommet, og bort til en installasjon han har bygget i løpet av festivalen. Iført en liten paljettshorts klatrer han opp i installasjonen og ferdigstiller den. Så forsvinner han over en liten fjelltopp, og festivalen er også ferdig.

At flere av festivalforestillingene har ‘vi’ som en del av tittelen er sannsynligvis noe tilfeldig, men nettopp forholdet mellom individ og kollektiv har stått sentralt i årets festival. Selv om flere av forestillingene har vært svært ulike i formater, og noen av dem mer ujevne enn andre, så forer de også inn i hverandre. Festivalen minner om at det ikke bare er hvordan man arbeider fram kunsten, hvordan forestillingene og verkene blir, hvorvidt de lykkes, men også at det finnes tid og rom for at vi samtaler om dem.