Famlende forhold

Sittende på en klappstol på en brostensbelagt gatestubb i Arendal sentrum befinner jeg meg i Agder Nye Teaters midlertidige spillested. Lokalene til en tidligere leketøys- og barnevognsbutikk fungerer som scene, og utenfor vinduene sitter altså vi, publikum, med høretelefoner. «Sertifisert Brio (Brio barn) forhandler» står det fortsatt på et klistremerke på inngangsdøra mellom to store butikkvinduer. Innenfor er det et salig rot; lamper, kosedyr og barnevogner i det jeg ikke helt forstår hvorvidt er en villet eller tilfeldig konstruksjon. Selv om bruken av butikklokalet som scene fungerer godt på den måten at det er oversiktlig, opplyst og tydelig avgrenset, utspiller det seg også en rekke scener hvor jeg ikke ser skuespillerne.

Agder Nye Teater er et relativt nystartet teaterkollektiv som har sin base i Arendal. Det er ledet av regissøren Magnus Sparsaas og dramaturgen Sunniva Fliflet. Sparsaas og Fliflet har tidligere produsert forestillingen White Heart (2020) på Teateret i Kristiansand, samt samarbeidet på forestillingen Hundrevis av barn i vill kamp (2020) på Kilden Teater. De har også hatt flere teaterlaboratorier og -prosjekter i Agder, men så vidt jeg vet er dette første helaftens produksjon av dem i Arendal. Med seg har de fått skuespillerne Ingrid Giæver og Sebastian Kjær, som i likhet med den grafiske designeren Carl Lützen, også var del i Sparsaas’ avgangsforestilling ved Kunsthøgskolen i Oslo i 2019.

Jon Fosses skuespill Mor og barn (1997) handler, beskrivende nok, om en mor og et barn. Nærmere bestemt; om en mor (Mora) og hennes unge voksne sønn (Guten), her spilt av Giæver og Kjær. Guten har kommet på besøk til Mora i Oslo mens han selv er bosatt på Vestlandet (som har blitt til Sørlandet i denne iscenesettelsen). Det blir tidlig klart at sønnen ikke har vokst opp hos sin mor, men hos besteforeldrene og hos faren og hans nye familie. Samtalen mellom de to går trått, og det er for det meste Mora som snakker og stiller spørsmål hun enten ikke får svar på eller bare mottar énstavelsessvar på. Etter hvert som samtalen utvikler seg får vi innblikk i Moras karriereklatring og Gutens studier og hvordan forholdet mellom dem er preget av fravær fremfor nærvær. Begge famler på ulike måter og veksler mellom å nærme seg hverandre og trekke seg unna. Eller, som Mora sier: «Vi kavar på».

Skeiving som kontekst «Du det var kjekt å sjå deg igjen», sier Mora innledningsvis – en klassisk Fosse-replikk. En av styrkene i Fosses skuespill er åpenheten og de ofte arkaiske rollefigurene som gjerne baler med de store følelsene, de store spørsmålene i livet – og samtidig helt enkle og nesten banale problemstillinger. Jeg ankommer forestillingen nesten direkte fra et familieselskap, hvor jeg er blitt påminnet hvordan man i familiekonteksten reduseres til våre roller som datter/barn, niese og barnebarn. Familierelasjonen utsletter både aldersskiller og øvrige sosiale posisjoner og statuser. Replikker som «vi skulle ha trefst oftare» fra Mor og barn har sterk gjenklang i meg, og forestillingen viser hvordan de tilsynelatende uskyldige setningene egentlig ofte er formaninger, beskyldninger og passivaggressive anklager. Det som står igjen sterkest for meg når jeg forlater Mor og barn er hvordan skyld, rettferdighet og anerkjennelse forhandles om, og hvordan både Mora og Guten ønsker at den andre parten skal ta ansvaret. I stedet er det selvsagt slik at ingen av dem egentlig klarer det.

Agder Nye Teater har inkludert et innledende tablå som gir stykket en annen kontekst og skaper andre klangbunner og tolkningsmuligheter for replikkene og handlingene. I dette tablået står Mora i det ene butikkvinduet sammen med en annen kvinne, som hun så kysser, før den andre går, og samtalen mellom Mora og Guten kan begynne. Dermed handler bruddet mellom Mora og faren/familien om noe annet eller mer enn en utferdstrang, men forestillingen hadde hatt godt av at dette grepet hadde vært befestet eller utbrodert i større grad.

Utøverne veksler mellom å spille ut dialogen ansikt til ansikt, inne i butikken, mens de andre ganger befinner seg ulike steder samtidig som de snakker og har ansiktsuttrykk som om de stod overfor hverandre. Begge forsøker å nærme seg den andre – den ene gjennom ord og den andre med forsiktige kjærtegn – men de er stadig i utakt slik at når den ene åpner seg eller strekker ut en hånd, så trekker den andre seg som regel tilbake.

Tabuet rundt en dårlig mor Forholdet mellom foreldre og barn må også sies å være en allmenngyldig tematikk. Og av alle familierelasjoner er det vel nettopp relasjonen mor og barn som har mest forventninger knyttet til seg. Den fraværende faren er en velkjent klisjéfigur, som vi kjenner fra både egne liv og populærkulturen. Men det er fortsatt mer tabubelagt å være en fraværende eller dårlig mor enn far, og både Fosse og Agder Nye Teater kommer med noen bud på hvorfor det er så betent i nettopp dette forholdet. Når det etter hvert i forestillingen kommer frem at Mora opprinnelig ønsket å ta abort under svangerskapet med Guten, kan jeg ikke annet enn å tenke at Guten sannsynligvis ikke hadde tatt det like ille opp om det var omvendt – om det var faren som hadde foreslått abort. Det følger andre forventninger til personen med fysisk erfaring av å gå svanger. Erfaringsvis har de fleste av oss noe tjafs med inn i relasjonen til våre nærmeste – man føler seg ikke forstått eller sett eller at man ikke hører til – og kanskje kunne Agder Nye Teater gått enda noen skritt lengre i kontekstualiseringen av Mor og barn. Hvilken rolle spiller kjønnsidentitet i relasjonen mor og barn, hvordan endrer det skuespillets opprinnelige premiss?

Ettersom forestillingen er drevet av teksten, blir det tidvis også litt lite for utøverne å spille på. Her har teatret valgt å bryte opp handlingen med små sekvenser med salmesang fra en sanger i publikumsradene utenfor spillelokalet. Det er en helt bokstavelig måte å involvere publikum og lokalsamfunnet på som korfunksjon, og det gir samtidig forestillingen litt luft. Bruken av et butikklokale som spilleplass, med publikum plassert utenfor minner også om Baktruppens lokaler i Dælenenggata i Oslo hvor det var bygget et lite amfi inne i et lite lokale, mens handlingen utspilte seg utenfor vinduet. Arendal har liten tradisjon for teaterproduksjon, og gjennom å bruke et offentlig sted som teateramfi senkes muligens også terskelen for mindre teatervante publikummere. Jon Fosses tekst gir teateret legitimitet slik at Agder Nye Teater fremstår mer som en teaterinstitusjon enn en frigruppe som liksom setter opp teltet sitt på torget, for å sette det på spissen. Dette har jeg inntrykk av at er en bevisst strategi for å nå et stort og bredt publikum i Arendal, men jeg tror likevel at både publikum og Fosse hadde tålt at Agder Nye Teater ristet litt mer i Mor og barn og var enda litt tydeligere på hva de selv ønsket å gjøre med den teksten.