Et forsvar for kunsten

Flere stemmer har etterlyst et forsvar for kunsten i senere tids kulturdebatt som i stor grad har dreid seg om hets og trakassering av kunstnere i sosiale medier. Det etterlyses også at vi som institusjon klargjør vår rolle i programmeringen av Traavik.infos forestilling Sløserikommisjonen. Vi har mottatt kritikk for at vi med dette gir en plattform til et debattklima som har ført til grov hets av navngitte kunstnere.

Vi har stor forståelse for at mange kunstnere og fagpersoner ikke støtter vårt ønske om å bringe en argumentasjon som har forvoldt mye skade inn på scenen som en del av vårt program. Vi har lent oss på at tolkningen av vårt standpunkt til dette prosjektet ville leses opp mot vår humanistisk erklærte bakgrunn, vår generelle programmering og at våre kritikere vet hva vi står for. Men vi skylder debatten å formulere oss klarere. Vi mener at kunsten er sterk nok til å være en katalysator for situasjoner som denne. Vi vet naturligvis aldri sikkert, men vi tror sterkt på det mulige utfallet.

Facebookprofilen Sløseriombudsmannen, som vi nå vet at er drevet av Are Søberg med flere, og som politisk lener seg i retning det velferdsfiendlige partiet Liberalistene, eksisterte lenge før Sløserikommisjonen var påtenkt. Vår dialog med Traavik.info har helt siden starten vært basert på at dette prosjektet skulle være en arena for å kunne imøtegå et stadig mer polarisert debattklima. Vi mener at det er nødvendig å møte unyansert retorikk om skattefinansiert kunst og kultur i en annen offentlighet enn i sosiale medier; i en offentlighet som ikke forsterker kommentarfeltenes algoritmer og ekkokamre, men legger til rette for en redelig diskusjon mellom likevektige debattanter. Vårt standpunkt er for øvrig at vi trenger økt statlig finansiering i hele kunstfeltet, ikke mindre. Noe annet ville være en ren kamikaze-handling. For å kunne oppfylle vårt samfunnsoppdrag, er vi avhengige av at det frie scenekunstfeltet har optimale arbeidsvilkår rent økonomisk.

Vi står langt unna Søbergs syn både på politikk og økonomi. Og vi står enda lengre unna måten det debatteres på i dette og andre fora. Vi skulle ønske at det ikke var nødvendig å si det, men må slå klart fast at vi tar skarp avstand fra hets, trakassering og latterliggjøring av kunstnere eller hvilke som helst andre av våre medmennesker. Grunnleggende uenighet kan håndteres på en bedre måte enn dette. Vi er avhengige av å være uenige og har all rett til å være det. Men vi kan behandle hverandre ordentlig og møtes til ryddige ordskifter de gangene vi ønsker å debattere.

Vi er enige med mange av våre kritikere i at vi som institusjon spesifikt, og teatre og kunstinstitusjoner generelt, skulle vært oftere ute i media og tatt klare standpunkt i de tilfeller kunstnere har vært under offentlig press. Det har vært en brutal opplevelse å se at den offentlige samtalen rundt noen av vår samtids mest definerende kunstnerskap har blitt redusert til polariserte diskusjoner, om man er for eller mot hele livsverk av kunstproduksjon, basert på korte utdrag av forestillinger.

En definisjon av kunstens verdi er subjektiv og situasjonsavhengig, og dermed er den vanskelig å gi et universelt svar på. Man kan ikke skille kunsten fra sin kontekst. Det er dette som er så opprivende ved måten det debatteres på i sosiale medier, der den kunstneriske ytringen er frarøvet sin sammenheng. Vi trenger ulike måter å forstå på. Det er slik samfunnet klarer å fungere. Vi kan være svært uenige, og vi ønsker å være det. Så snart meninger knyttes til gruppeidentitet stopper vi opp.

Kunsten dreier seg ofte om å ytre samfunnskritikk. Kritikken av kunsten igjen er en del av et naturlig og ønsket kretsløp. Kunsten tilhører alle som har en mening om den og er en grunnleggende del av et velfungerende demokrati.