En pauseperle

Tenk deg at du er en ammende mor i førjulstiden. Du sover ikke så mange timer sammenhengende om natten, og til tross for at du har permisjon fra jobb, så fyller de timene du har tilgjengelig på dagtid seg opp med ærend i støyete handlegater og klesvask som aldri ser ut til å ta slutt. Hva om du da rett og slett kunne ta en time-out, sette barnet på fanget og la det storøyd bli dratt rundt i et rolig, fargerikt rom. Det er det kompaniet Øy gjør med kinShips.

Forestillingen begynner utenfor Studioscenen på Dansens hus der de tre aktørene henter inn publikum puljevis mens de synger en sang om hud og bakteriepopulasjonen på hudoverflaten. Det hele har en rolig og innholdsmessig absurd kvalitet. Sangen er på engelsk, og til tross for naturfagstematikken, høres det mest ut som en nattasang. Inne i scenerommet blir alle familiene plassert oppi små båtlignende konstruksjoner som står på scenegulvet. De få publikummerne som har kommet uten baby får plass i et bittelite amfi med utsikt til det lille havet av båter fylt opp av familier. Fra taket henger det stoffstykker over og under hverandre, og å se opp på dem er som å se inn i et kaleidoskop. Danserne fortsetter med å dra båtene rundt på gulvet. Det går bedagelig sakte for seg, og det er nå jeg tenker på hvor fint det må være å søke tilflukt i dette varmt opplyste og avslappende rommet hvis livet ellers er litt hektisk, høylytt og masete.

Babyteater Målgruppen for forestillingen er barn fra null til to år, men alle barna som er der samtidig med meg er bare noen måneder gamle. De er overraskende stille gjennom hele forestillingen. Babyenes oppmerksomhet veksler mellom foreldrene som holder dem og aktørene. Særlig når danserne kommer helt inntil båtene og plutselig hopper opp i det som ligner på en koreografert versjon av leken borte-borte-tittei, blir babyene oppmerksomme på dem og slår opp store øyne. I scenekunst for de aller minste kan man alltid lure på hva de små egentlig får ut av det og her blir det tydelig at det kan være gøy for dem å være med på opplevelsen. Samtidig oppleves det mest som en avslapningsøvelse som på ulike vis har verdi for alle til stede. Her er det klare geometriske former, lek med tau og rolige bevegelser som utgjør koreografien, og det basale i dette gjør at kjennes varmt og nært.

Det ligger en tematikk om bakteriekolonier på huden til grunn for forestillingen, og på samme måte som i Øys forestilling Mikrobia som ble laget for en eldre målgruppe tidlig i 2020, er det de aller minste organismenes liv vi blir introdusert for. I informasjonsteksten på nettsidene til Dansens hus står det at båtene man tar plass i skal representere enorme encellete bakterier. Det gir allikevel lite mening å henge seg opp i mikroorganismene både fordi det ikke får kjempemye plass i forestillingen og fordi det betyr lite for forståelsen av hendelsene i rommet. Utgangspunktet får meg imidlertid til å tenke på hudens betydning i spebarnslivet for både barn og forelder. I sangen aktørene synger sier de at huden utgjør en barriere eller grense, og det får meg til å tenke på hvordan huden også er et verktøy som spebarna opplever verden gjennom. Hudkontakt med foreldre er den viktigste tryggheten en baby kan få. Huden gir nærhet, kjærlighet og trygghet, men gjennom hudkontakt med andre ting og folk lærer babyen seg også sakte, men sikkert at det er et eget individ og ikke en del av sin mor.

Videreutvikling Forestillingen varer omtrent en halvtime noe som ikke er så dumt når man lager scenekunst for de aller minste og som har begrenset tålmodighetsspenn. Samtidig var ikke tålmodigheten brukt opp i salen da kinShips var slutt, og uttrykket kunne godt vært utvidet enda mer. Dramaturgien er gjennomtenkt. Først opplevde jeg den som svevende uten særlig utvikling før jeg så at utviklingen skjer nærmest umerkelig og med bare små kontrastfulle brudd som ikke går på bekostning av stemningen. Jeg savner allikevel noe mer kontrast både musikalsk og bevegelsesmessig. Det ligger et så stort potensial i rommet at jeg gjerne skulle sett det tatt et skritt videre. Men kinShips er en forestilling for babyene og foreldrene deres, og som det er det en liten perle av avslapning og pause.